Beklager til misjonærbarn i Pinsebevegelsen - mener tre aktører må bære ansvaret

– Det er viktig for oss å si at det er ulikt når de ulike misjonærbarna opplever at de er klare til å melde sitt behov. Det er derfor vi nå, når dette på ny har blitt aktualisert, går ut og sier at vi tar dette på det største alvor. Og at det er mulig å søke hjelp.

Ordene kommer fra Øystein Gjerme, leder i lederrådet i Pinsebevegelsen i Norge. I forrige uke omtalte Vårt Land at Gjerme, på vegne av Pinsebevegelsen i Norge, kom med en offisiell beklagelse til misjonærbarn tilknyttet trossamfunnet.

«Vi beklager de tilfellene der misjonærbarn og misjonsforeldre har blitt påført negative konsekvenser», skrev Pinsebevegelsen i en pressemelding.

Nå har Vårt Land intervjuet Gjerme, samt daglig leder Fred Emil Bjerke, om beklagelsen og oppfølgingen av misjonærbarn.

Kontaktet av tidligere misjonærbarn

Misjonærbarns historier om baksidene ved å vokse opp på internatskoler i utlandet, har den siste tiden fått fornyet aktualitet (se faktaboks). I forrige ukes pressemelding, skriver Gjerme at den økte oppmerksomheten om tematikken, «har reaktivert følelser hos enkelte».

– Vi har ikke blitt kontaktet av mange, men et fåtall personer, sier Gjerme.

– Er det de som har etterlyst en beklagelse?

– De har ikke etterlyst noen beklagelse.

---

Misjonærbarna

• Nylig ble støttegruppa Sendt bort opprettet. Målet deres er å bidra til at alle misjonærbarn som er tilknyttet Misjonssambandet (NLM) skal bli hørt, tatt på alvor, og få en verdig og rettferdig oppreisning, har Vårt Land skrevet.
• Også podkasten «Misjonærbarna» av Øystein Stene har satt saken på dagsorden.
• Aktualiseringen av tematikken har ført til at både NLM og Pinsebevegelsen i Norge har kommet med en offentlig beklagelse overfor misjonærbarn som har hatt negative opplevelser.

---

Ikke første gang de beklager

Dette er ikke første gangen at Pinsebevegelsen i Norge har beklaget overfor misjonærbarn, ifølge Gjerme.

– Vi gjorde allerede en jobb sent på 1980-tallet og også i perioden 2008 til 2010 da dette temaet ble aktualisert. Da gjorde vi en ganske grundig jobb, som inkluderte en kartleggingsarbeid for å se hvor mange misjonærbarn vi hadde oversikt over. Vi gikk da også ut i Korsets Seier og beklaget. Da kom vi med en uforbeholden unnskyldning for omsorgssvikt på vegne av menighetene. Før dette hadde vi hatt kontakt med flere misjonærbarn, og i beklagelsen i Korsets Seier gjorde vi det kjent at vi hadde vært i kontakt med dem.

– Har dere et anslag på hvor mange barn som har bodd på Pinsebevegelsens internatskoler?

– Vi har ingen fullstendig oversikt, men vi anslår det til å være mellom 200 til 250 personer.

– Historier som berører oss

– Hva slags historier har dere fått fra misjonærbarn som har vokst opp på internatskolene deres?

– Vi har fått mange fine historier av de som er takknemlige for oppveksten ‘ute’, men vi har også fått triste og vonde historier som berører oss sterkt. Vi ser at verken Pinsebevegelsen, utsendelsesmenighetene eller foreldrene nødvendigvis tok beslutninger som var for barnas beste i denne perioden. Det er varierende enkeltfortellinger, men vi er opptatt av å ordne opp, sier Gjerme.

I Pinsebevegelsen ble den siste av fire internatskoler stengt for over 20 år siden. De hadde tre egne internatskoler i Asuncion i Paraguay, i Thessalia i Kenya, og i Kongo. I tillegg samarbeidet de om en fjerde skole med De Frie Evangeliske Forsamlinger på Swaziland.

Etter at internatskolene ble stengt har det vært tatt flere ulike initiativ for å komme misjonærbarn og deres familier i møte og å tilby hjelp, opplyser de.

«Vi erkjenner at disse tiltakene for en del ikke har vært tilstrekkelige, så dersom det er ønsker om videre dialog, ta gjerne kontakt med oss», heter det i pressemeldingen fra forrige uke.

Vil følge opp

– Hva slags grep har dere tidligere tatt for imøtekomme misjonærbarn som har hatt vonde opplevelser fra årene på internatskole?

– I perioden mellom 2008 og 2015 jobbet vi med å kartlegge omfanget av internatbruk med videre informasjon til oppfølging i form av møter og seminarer. De fleste misjonsorganisasjonene tok på den tiden et oppgjør med internatskolesystemet. Vi hadde en egen ressursgruppe som jobba med et helhetlig opplegg i samarbeid med Modum bad. Synzygus, som det ble kalt, som var et kompetansesenter drevet av Filadelfiamenigheten i Oslo, som tilbød veiledning, sjelesorg og forebyggende tiltak, sier Gjerme.

– Både Normisjon, Misjonssambandet og Det Norske Misjonsselskap har tidligere foretatt undersøkelser om misjonærbarns oppvekst og skolegang i utlandet. Har også Pinsebevegelsen gjort dette? Eller kan det bli aktuelt?

– Vi har ikke foretatt en systematisk undersøkelse på den måten, men vi har hatt tilbakemeldingsskjemaer og respondenter. Men det er noen år siden. Hvorvidt det er nødvendig eller ønska å ta et grundigere tak nå, er vi usikre på. Nå forsøker vi i første omgang å være synlige og tilgjengelige og si at de som ønsker kan ta kontakt med oss når som helst, sier daglig leder Bjerke.

Vi har fått mange fine historier av de som er takknemlige for oppveksten ‘ute’, men vi har også fått triste og vonde historier som berører oss sterkt. Vi ser at verken Pinsebevegelsen, utsendelsesmenighetene eller foreldrene nødvendigvis tok beslutninger som var for barnas beste i denne perioden. Det er varierende enkeltfortellinger, men vi er opptatt av å ordne opp.

—  Øystein Gjerme

Peker på tre ansvarlige

– Hvem mener dere har ansvaret for omsorgssvikten som flere misjonærbarn opplevde på internatskole?

– Når vi ser på hvor ansvaret skal sitte, mener vi det har vært flere aktører inne som må dele på det. Det handler om hvordan misjonsorganisasjonen er bygget opp. Pinsebevegelsen sentralt hadde ansvaret for å drifte skolene, hver enkelt pinsemenighet hadde ansvar for sine ansatte som jobbet på internatskolene og som hadde arbeidsgiveransvar overfor misjonærene. Og så er det slik at staten har godkjent at disse skolene skal ha tilsyn med internatdriften. Der er i alle fall tre som er aktuelle for å bære ansvaret for kvaliteten som var der ute, sier Gjerme.