Lillesøndag: Når den eneste veien er gjennom

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Matteus 16,21–23

Tekstblikk: På vei mot lidelse og død

Hilde Brekke Møller, ph.d., studiedirektør ved MF vitenskapelig høyskole

Dette er det første av flere utsagn i Matteusevangeliet der Jesus forutsier sin død og oppstandelse. Stilen er knapp, nesten skjematisk, og samtidig forklares det som skal skje med påfallende presisjon.

Seinere skal vi lese at disiplene likevel blir tatt på senga når korsfestelsen kommer. Og det er ingen av de tolv som forventningsfullt tar turen til graven etter tre dager. Man kan lure på om disiplene er litt treige i oppfattelsen.

En vanligere forklaring er at disse framtidsutsagnene er lagt inn i Jesusfortellingen etter oppstandelsen. Men hvorfor ble de lagt til? Var det for å framheve at Jesus visste hva som skulle skje? Var det for å framheve hans guddommelighet?

Det kan være flere grunner til at Jesustradisjonen tok opp i seg disse utsagnene. En av dem kan knyttes til det greske ordet δεῖ (dei), som innleder beskrivelsene, og som på norsk oversettes med at Jesus «måtte» dra til Jerusalem. I Bibelen brukes dette ordet med Gud som underforstått aktør.

Hvis nøkkelen til teksten ligger her, er ikke Jesu allvitenhet hovedpoenget, men at det som skal skje i Jerusalem er Guds vilje. Jesu død er ikke en uheldig avslutning på en kort omvendelsesturné eller avsløringen av en falsk Messias. Dette som både ble forvirrende og skremmende for disiplene, hadde hele tiden vært Guds plan.

Ordvekslingen med Peter bidrar nettopp til å understreke nødvendigheten av Jesu lidelse og død. Peters tilsynelatende omsorgsfulle protest går imot selve planen. Derfor avviser Jesus ham, slik han også avviste Satans tilbud om en alternativ og enklere vei til makt ved starten av sin gjerning (Matt 4). Jesus, Messias, den levende Guds sønn, må lide og dø.

Prekenblikk: Ofte er gjennom den eneste veien

Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land

«Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Ja, hva er det egentlig mennesker vil? Gjerne både det ene og det andre. Samtidig. Vi ønsker kanskje å gjennomføre noe krevende eller vanskelig på veien til det vi oppfatter som «bedre». Samtidig er det en impuls hos mange av oss å se etter en annen vei ut. Kan vi gå en snarvei? Kan vi gå rundt? Kan vi unngå det ubehagelige?

I dagens tekst er det ingen snarvei, ifølge Jesus. «Vik bak meg, Satan!» sier han til Peter. Det kan høres voldsomt ut. Satan betyr motstander, og denne motstanden er å finne både i oss og i verden. Jeg tenker det er den Jesus adresserer. Vi ønsker det gode, og vi dras også mot det som ikke er godt, verken for oss eller andre. Vi ser hvilken vei vi må gå, men vi har ikke lyst. Til Peters forsvar så må det ha vært vanskelig å forstå at det Jesus sier han skal oppleve, kan være nødvendig. Det må da finnes en måte å unngå det?

Noen ganger finnes det utveier. Andre ganger ikke. Ofte er gjennom den eneste veien. Da går mange av oss på leting etter ressurser, etter hjelp for å holde ut. «Lån meg fliken av di kraft, hold di hand om skaut og skaft, så eg berges unna», skriver Helge Stangnes i salme 452 i Norsk salmebok. Her hører jeg både fortvilelse og håp, og en trassig tillit til Gud.

Håp finner jeg også i forfatteren Anne Lamotts ord, fra boka A Rhythm of Prayer:

«Jeg forstår ikke nådens mysterium – bare at den møter oss der vi er, og ikke etterlater oss der den fant oss.»

---

Bibelbetraktninger

• Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
• Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
• Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.

---