Få psykologer spør om tro: – Ansvarsfraskrivelse, sier forsker

– Hvis en terapeut nøler og er taus rundt spiritualitet og tro, så er dette også en form for kommunikasjon. Det blir noe man ikke snakker om, sier Lars Mandelkow, doktor i psykologi.

Han har forsket på religionens og spiritualitetens rolle i psykoterapi ved Ansgar høyskole hvor han er høyskolelektor. Forskningen viser at mange psykologer nøler med å etterspørre pasientens tro, og er redde for å tråkke over etiske grenser i terapien.

I tillegg mener tjue prosent av psykologene ved tre av landets klinikker for psykisk helsevern at det er sykehuspresten som må ta samtalene om tro med pasientene.

– Det er åpenbart at det finnes etiske dilemmaer. Jeg antok at psykologer, hvis de unngår tematikken, ikke gjør det fordi de ikke er interessert, men fordi de er forsiktige.

Kan prate om det – men gjør det ikke

Mandelkow snakket med 260 ansatte i de tre klinikkene. De kom fra ulike profesjoner, og hadde alle kontakt med pasienter i behandling.

Blant de ansatte som ble intervjuet var 90 psykologer.

Mandelkow forteller at han opplevde at de hadde en åpen holdning til tro, men at de nølte med å adressere det i samtaler.

– Det er åpenbart at det finnes etiske dilemmaer

—  Lars Mandelkow

Kun tolv prosent av psykologene som ble intervjuet oppga at de spør pasientene om deres tro, religion og spiritualitet.

Samtidig svarer hele åtti prosent av dem at de generelt evner å ha en åpen samtale om den samme tematikken.

Forskningen viste også at hele tjuefem prosent av helsepersonell ved de tre klinikkene ikke kjenner til en egnet person, som sykehusprest eller lignende, som de kan anbefale at pasientene snakker med om tro.

– Vil ikke tråkke over grenser

Mandelkow gjorde også intervjuer med åtte psykologer som alle aktivt spør pasienter om tro og spiritualitet.

Disse mente at tilbakeholdenhet hos kollegaer ikke skyldes mangel på interesse, men at de er opptatt av å ikke tråkke over etiske grenser.

Norsk psykologforening følger de felles etiske prinsippene for nordiske psykologer. Disse er svært tydelige på at psykologen ikke skal forsøke å endre pasienters livssyn.

– Det er helt forståelig at de er opptatt av dette. Samtidig kan det ha uheldige konsekvenser, sier Mandelkow, og viser til at tausheten kan føre til at tro ikke blir tematisert.

Psykologene som adresserer tro, sa i intervjuene at de så det som deres ansvar å ta initiativet, og at de har gode erfaringer med dette.

– Det de hadde best erfaring med, var å velge en eksistensiell inngang. De spurte om mening, tilknytning, døden, håp og andre eksistensielle spørsmål. Ordene de valgte å begynne med, var mer allmenne enn «nåde», «Gud» og «tro».

– De åpner aktivt et rom, og så ser de hva pasienten kommer med.

Mener terapeuten kan hjelpe med sortering

– Hvilken effekt kan det ha dersom terapeuter i større grad åpner for å snakke om tro i behandlingen?

– Det kan ha mye å si for bedring hos pasienten. Religion er en mulig ressurs. Man kan komme til eksistensielle kilder for kraft til å holde ut en krise, eller finne fram til beslutninger eller mot. Hvis religion er en del av problemet pasienten har, og man adresserer det, så kan det være et viktig skritt mot at pasienten føler at hun eller han blir satt fri.

Mandelkow mener terapeuten kan hjelpe en pasient til å se på hva i troen som bidrar til bedre helse, og hva som ikke gjør det.

– Dette minner om kristen sjelesorg?

– Absolutt. Ja, det er jo noen likheter.

– Jeg mener det er fraskrivelse av ansvar å vente på at pasienten tar det opp. Som psykologer må vi være behjelpelige

—  Lars Mandelkow

Mener psykologer må tenke på egen tro

På spørsmål om hva som må endres for at flere psykologer velger å spørre pasienten om religion og spiritualitet, svarer forskeren at han ikke tror det er så mye som skal til.

– Først og fremst må de ha et kurs eller fag i eksistensiell helse og psykologi. Så må de ha noe kunnskap om religion, tro og ritualer.

– Men det avgjørende er tid til å reflektere over sin egen spiritualitet. Psykologistudenter burde begynne med dette tidlig på studiet. En psykolog må kunne svare for sitt eget ståsted med tanke på tro og spiritualitet.

Han mener religion og tro kan føles intimt og oppleves skambelagt av pasienten, og at hen derfor ikke nødvendigvis vil tematisere dette i terapirommet.

– Jeg mener det er fraskrivelse av ansvar å vente på at pasienten tar det opp. Som psykologer må vi være behjelpelige.

Mener fagetikken ikke er tydelig angående tro

Mette Garmannslund er leder for Norsk psykologforenings fagetiske råd.

Ifølge henne gir ikke fagetikken noe entydig svar på hvilken plass tro eller religion kan eller bør ha i behandlingsrommet.

– Spørsmålet krever både faglig og etisk bevissthet, og de etiske prinsippene kan være generelle veivisere.

Hun viser til at det psykologen gjør skal være faglig fundert, ligge innenfor psykologens kompetanse, og hvile på klientens samtykke, valgfrihet og selvbestemmelse.

I tillegg skal psykologen være seg bevisst hvordan egne behov, holdninger, vurderinger og rolle kan spille inn i behandlingen.

– Er det ansvarsfraskrivelse av psykologen å ikke tematisere tro i terapirommet?

– Ut fra et fagetisk ståsted er nok svaret at “det kommer an på” – ikke ja eller nei.