«Jeg får ikke puste», rekker Tonje Brenna å tenke. Alt rundt henne er tåkete.
Hun står på talerstolen, underveis i Stortingets spontanspørretime. I Brennas bryst hamrer hjertet så hardt at det er vondt. Hun er kraftig forkjølet, men nå kjenner hun at det snører seg til i halsen og brystet. Hun får ikke puste.
Brenna har diabetes og har nylig byttet ut insulinsprøytene med en pumpe i magen. «Er jeg så sjuk at jeg må ha hjelp?», tenker hun.
Tonje Brenna klarer å sende en tekstmelding til rådgiveren om at han må få henne ut av salen og inn i en bil til Ahus. På veien gjenvinner Brenna kontrollen over pusten og kroppen.
– Det var en operativ konklusjon å komme seg til sykehus, slår Brenna fast.
På Ahus får hun insulin rett i blodet. Kroppen var i ferd med å forgifte seg selv med syre i desperasjon etter å få mer insulin. I tillegg finner legene ut at hun har RS-virus i blodet, som har satt henne helt ut. Raskt føler hun seg bedre.
Det løste seg igjen, tenker hun. Alt ga mening. Hun lot ikke følelsene ta overhånd.
Heller ikke denne gangen.
Jeg har ikke en ektefelle, jeg har ingen penger, ingen aksjer og ikke har jeg høyere utdanning. Før var det kanskje negativt å ikke ha disse tingene
— Tonje Brenna
Gud som siste skanse
Utøya, 22. juli 2011. Tonje Brenna er 23 år gammel og generalsekretær i AUF. Klokken er nær halv seks. Nå løper hun for livet over teltplassen.
Rundt henne slaktes unge mennesker ned, og faller døde om. Hun kommer seg unna kuleregnet og til bergveggen på vestsiden av øya, langs kjærlighetsstien. I en stor klynge med ungdommer gjemmer hun seg i de smale, bratte klippene. Ingen aner hva som skjer, hvem som angriper og eller hvor mange som dreper. Bare at folk skytes og drepes.
Skuddlydene går i ett sett, de er vanskelige å lokalisere. Ungdommer løper forbi klippene hele tiden. Noen er nesten nakne, det er iskaldt. Ungdommer og barn gråter, roper og skjelver. Den lille hjerteformede øya, Utøya, er ingen god plass å gjemme seg på. Mange leirdeltakere legger derfor på svøm i det iskalde vannet, 700 meter fra landsiden.
Der og da kjennes det som hun er ved siste skanse. Brenna henvender seg til Gud.
«Nå er jeg åpen for å tro», tenker hun. «Men da må Gud gi meg et tegn, evakuer meg, et eller annet, som gjør at jeg kan tro.»
Det kommer ingen tegn fra Gud på de 90 minuttene massakren pågår.
– Der og da følte jeg at «da gikk det toget». Jeg fikk ingen grunn til å endre oppfatning.
Overraskende personlig
Tonje Brenna har tenkt en del på dette intervjuet. Det er ingenting hun egentlig ikke vil snakke om. Men når Vårt Land spør om hennes forhold til tro, retter hun seg opp i stolen.
– Det kjennes overraskende personlig å snakke om tro, uten at jeg egentlig oppfatter meg selv som religiøs.
Hun stopper opp.
– Jeg er bare litt overraska over at dette med tro skulle føles så personlig.
– Hvorfor det?
Hun kommer med et bilde fra den sedvanlige debatten om skolegudstjenester.
– Jeg må bare innrømme at fra jeg diskuterte det på et teoretisk nivå, til jeg ble mamma, til jeg ble kunnskapsminister, har jeg endret veldig syn på hva det er.
– Forklar.
– Fordi jeg husker da jeg var ungdom selv. Da mente jeg det var et spørsmål om hvorvidt norske barn skulle bli forkynt for. Mens i dag tenker jeg spørsmålet er om jeg som forelder mener det er bra eller dårlig at mine barn eksponeres for noe de eksponeres lite for, fordi jeg selv ikke er troende. Så jeg har blitt helt avslappet på skolegudstjenester, hvis du skjønner.
---
Tonje Brenna
- Født 1987, Holmlia Oslo
- To barn
- Arbeids-og integreringsminister
- Ble ny nestleder i Arbeiderpartiet i 2023
---
Ingen utdanning
Tonje Brenna har fullført videregående, men har ikke bachelor eller master. Det lever hun godt med. Nylig har det blitt mye oppmerksomhet knyttet til regjeringskollegaene Sandra Borch (Sp) og Ingvild Kjerkol (Ap) sine masteroppgaver.
– Det skal være høye krav til oss politikere. Vi skal ikke gjøre feil. Vi skal gjøre så godt vi kan, alltid. Være ryddige og redelige. Av og til så skjer det som skjer med mennesker, at man gjør feil allikevel. Og da tror jeg det handler mye om å innrømme og erkjenne feil.
Hun tenker seg om før hun fortsetter.
– Og på en måte be om tilgivelse, siden det er Vårt Land da, sier hun og smiler.
– Er du glad for at du ikke har en masterutdanning nå?
Brenna ler høyt og hjertelig.
– Jeg har ikke en ektefelle, jeg har ingen penger, ingen aksjer og ikke har jeg høyere utdanning. Før var det kanskje negativt å ikke ha disse tingene, sier hun med et glimt i øyet.
Hun ser bort på rådgiveren sin, som ser bort på henne.
– Nei, nå kommer rådgiveren min til å be meg være stille, sier hun og ler.
Hun fortsetter.
– Neida, men vi gjør feil som alle andre. Alle som har privilegiet å være politiker i Norge tenker mye på å unngå feil, men så gjør vi dem likevel. Jeg tror ingen av oss kan love at vi aldri kommer til å gjøre feil.
Jeg tror på mennesker
— Tonje Brenna
Tror hun er heldig
Når 36-åringen står på hoppkanten til 2024 og titter opp på rakettene som blinker over Jessheim, summerer hun opp 2023. Habilitetssaken, skilsmissen, bytte av statsrådsjobb, valgnederlaget i kommune-Norge og et nytt nestlederverv. Det ble kanskje litt mye, erkjenner hun for seg selv.
Men mest av alt Tonje Brenna kjenner på takknemlighet i livet, for alt hun får bidra med og for alt hun har.
Mange omtaler henne som en person som tar problemer med en imponerende letthet. At hun har en sterk oppdrift.
– Hva tenker du om det?
Brenna blir stille.
– Jeg tror jeg bare er heldig.
– Er det noe mer bak der som vi andre ikke ser eller har du bare en uvanlig evne til å takle kriser?
– Når det verst tenkelig skjedde meg som 23-åring, den 22. juli, så lærte det meg et par ting. Selv om man vil være alene når ting er vanskelig, så er det rett å gjøre det motsatte. Det er når det er krise vi trenger mennesker, sier hun og vifter ut med armene.
Hun fortsetter.
– Så det å orke å ta opp telefonen og ringe og si «jeg har gjort en feil» eller «jeg har dummet meg skikkelig ut» eller noe så enkelt og vanskelig som: «jeg trenger hjelp», hvis du kommer til den erkjennelsen, da står du også bedre i det som er vanskelig. Den belastningen kan jeg dele med noen, og da blir den på en måte mindre.
Snart 12 år etter terrorangrepet er det likevel ikke et øyeblikk hvor Brenna tenker at hun med to streker under svaret kan si at hun har håndtert 22. juli godt nok. Men 22. juli har gjort noe med behovet for å være forberedt.
– Jeg tror jeg håndterer sikkerhets- og beredskapsspørsmål i regjeringen med en litt annen «andakt» enn jeg ville gjort uten 22. juli.
– Mannen og terroristen som slaktet ned vennene dine den 22. juli, og som skadet folk for livet, har tatt staten til retten for det han mener er menneskerettighetsbrudd mot hans soningsforhold. Hva tenker du om det?
– Tusenvis blir drept på Gaza hver dag. Millioner av mennesker lever i sult. Ukraina-krigen traumatiserer og driver millioner av mennesker på flukt. Det viktigste i mitt liv er mennesker. Han har ikke det – altså mennesker. For det handler jo ikke om hvor mange nintendoer han har eller antall turer i luftegården. Han er avsondret fra mennesker. Men det er fordi han er farlig for mennesker.
Hun legger til.
– Det er jo prisen du betaler når du dreper barn og voksne.
Skilsmisse og alenemor
Høsten 2023 skiller Tonje Brenna seg. Nå har hun delt omsorg for to små barn.
– Det at jeg og eksmannen ikke er kjærester lenger, er greit.
Hun stopper opp.
– Men det jeg synes er vondest er at jeg og min eksmann tok store avgjørelser som kom til å prege hvordan barna våre vokser opp. Det er det jeg synes er vondt.
Hun ser ut i lufta før hun fortsetter.
– Fordi... du har jo bare lyst til å gi barna dine en trygg oppvekst.
De sårbare øyeblikkene med barnet er man litt mer alene om, når man ikke lenger er sammen med den andre forelderen. Det kan være vanskelig, synes Brenna.
– Jeg tror dette er noe veldig mange kjenner på. Jeg tror i hvert fall det såreste når du ikke lenger skal oppdra barn sammen med den andre forelderen, det er de morgenene du våkner og for eksempel er litt i tvil om barnet har feber, eller er for sykt til å gå på skole eller barnehage. Da har du ingen å diskutere det med.
Barna hennes får ikke bruke smarttelefon. Selv har hun utstyrt eldstesønnen med en gammel Nokia-telefon med kontantkort. Den brukes kun for å gi beskjeder. Skjermtid er hun streng på, noe som resulterer i krangler med barna om hvor mye tid de skal få på iPaden. Hun kommer med et eksempel.
– Hvis du diskuterer alkohol med 17-åringen din, så gir lovgivningen og helserådene deg som foresatt rett. På skjermbruk så har vi ingen av delene, på en måte.
Som mamma ønsker hun seg et tydeligere råd om skjerm, som hun kan lene seg på.
– Heldigvis jobber regjeringen for tiden med dette i skjermbruktuvalget. For kanskje kan vi komme noen tydelige råd til foreldrene.
Da jeg var liten så tenkte jeg at Gud hadde en blå drakt med rød kappe.
— Tonje Brenna
Toro-kaker er kvinnefrigjørende
– Mange kvinner tar støyten når mannen satser på politikken. Tror du det er vanskeligere for kvinner å få seg såkalte «koner» når man er i toppolitikken?
– Kvinner tar mer ansvar hjemme og det er mindre sannsynlig at en kvinne kan gjøre det hvis hun også er leder. Og det gjør jo noe med premisset for et samliv.
Hun utdyper.
– Jeg tror en del av oss har en forestilling om at ganske mye av det som ble løst på en bestemt måte den gangen vi ikke jobbet, skal være like flott i dag. Det går ikke.
– Ja, for jeg mener du har sagt at Toro har vært viktig for kvinnefrigjøringen. Fortell?
– Hehe, mine barn tror at Toro er en ekte person. Og det er derfor jeg er opptatt av at mine kaker er laget i samarbeid med Toro. Men det er et alvor her og: Jeg prioriterer ikke å lage kaker fra bunn. Det nekter jeg å ha dårlig samvittighet for. Så får de til gjengjeld alltid med seg kake til skoleavslutninger, 17. mai og ellers når kake er påkrevd, sier hun.
Supermann-inspirert Gud
– Hva tror du på i dag?
– Jeg tror på mennesker. Alt vi gjør påvirker andre. Det vi utstråler og den måten vi er mot hverandre på, det preger hverdagen til den vi treffer, uansett hvem vi er. Å være en god kollega som statsråd er ikke viktigere enn å være en kollega på dagligvarebutikken, når det kommer til hvordan vi har det på jobb. Og jeg tror på at mennesker kan ta gode avgjørelser sammen, og gjøre verden til et bedre sted.
– Hvem er Gud for Tonje Brenna, da?
– Dette har jeg tenkt mye på! Og det er todelt: Da jeg var liten så tenkte jeg at Gud hadde en blå drakt med rød kappe. Det var nok litt supermann-inspirert. Og så hadde han svart krøllete hår. Og så stod det G for Gud på brystet. I dag tenker jeg at Gud er noen som mange millioner mennesker i verden er så heldige at de får lov til å tro på.
– Du sier heldige?
– Jeg føler at hvis man har noe abstrakt som man kan føle stor lit til, så er man litt heldig. Fordi det sier noe om menneskets evne til å vise tillit til noen som kanskje aldri i det håndfaste har gitt deg noen grunn til det. Hvis ikke det er for brutalt å si. Så det sier noe fint om mennesker også. At du kan føle en helt sånn betingelsesløs kjærlighet til noen som kanskje aldri har vist seg for deg.