– Jeg har ikke hørt «jævla kristen», liksom

Rundt et bord på en pizzarestaurant sitter tre ungdommer. To jenter og en gutt. De er alle tenåringer. De er alle jøder. De har alle hørt ordet jøde bli brukt som skjellsord, ikke bare en gang, men mange ganger.

«Sara», «Daniel» og «Martine» er ikke de ekte navnene deres. Vårt Land har valgt å anonymisere dem etter deres eget ønske, av hensyn til deres unge alder og at de tilhører en utsatt minoritet. Ungdommene vil likevel fortelle offentligheten om hvordan det er å være ung jøde i Norge i dag. Og om datoen og dagen de aldri kommer til å glemme.

– Mamma var helt fra seg

7. oktober hadde Sara høstferie.

– Jeg gikk opp trappa, og så at nyhetene var på. Først tenkte jeg: «Åja, det er bare det samme gamle greia ... Raketter skytes inn i Israel. Det er vi vant til.»

– Men dette var ikke det samme.

Så fikk hun øye på moren sin.

– Mamma var helt fra seg. Hun var hysterisk. Hun har en fetter som var i en av kibbutzene som ble angrepet. De klarte å rømme, hele familien.

Daniel driver med lagidrett og ble ringt av pappaen sin rett før han skulle spille en kamp.

– Jeg hørte at han var lei seg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg og jeg slet med å spille, forteller han.

– Etter kampen hadde jeg en superdårlig følelse. Jeg var så bekymret for min bestemor i Tel Aviv. Det viste seg jo at området hun bor i ble utsatt for tusenvis av tilfeldige raketter fra Gaza den dagen.

Sara gruet seg til første skoledag etter høstferien. Så mye, at hun lå våken om natta og gruet seg til om læreren kom til å ta det opp som tema i i klasserommet. For Israel-Palestina-konflikten kan brukes som eksempel i de fleste fag. Religion. Samfunnsfag. Psykologi. Politikk. Og det knyter seg i magen hennes, hver gang.

– Jeg er jo vant til å høre at Israel får kritikk. Men i dagene etter terrorangrepet var jeg veldig følsom.

Skoledagen forløp greit, men natten før skolestart etter høstferien er fortsatt noe av det hun husker best fra oktober: at hun lå våken og forberedte seg på alle mulige tenkte scenarioer i hodet sitt.

En helt vanlig jente

7. oktober endret noe. Sara fikk beskjed av foreldrene om å være forsiktig fremover. Til tross for at hun bor i trygge Norge.

– Foreldrene mine hadde en alvorsprat med meg. Jeg får ikke si til hvem som helst hvor jeg er fra, for man vet ikke hva folk er i stand til. Mamma har en venn i et annet nordisk land og hans barn har fått alvorlige trusler mot seg, forteller hun.

– Jeg er jo bare en helt vanlig jente. Som tilfeldigvis er jøde.

– Hva legger de i at du skal være forsiktig?

– Jeg skal ikke snakke for mye om konflikten. Her om dagen kom jeg i snakk med en ny person. Hun lurte på hvilke språk jeg snakket, og da nevnte jeg hebraisk.

Det som først utløste krigen i oktober. Det er allerede glemt.

—  Sara, jødisk ungdom

Da kjente Sara at bekymringene satte seg i kroppen med en gang.

– Skal jeg si hvor jeg er fra nå? Hva om jeg sier det til feil person?

Jøde som skjellsord

– Hva er det første dere assosierer med ordet jøde?

– Jeg tenker på annen verdenskrig med en gang. Jøder har ofte vært undertrykt. Og så tenker jeg på de gangene jeg har hørt jøde bli brukt som skjellsord, forteller Daniel.

Sara legger til:

– Gjennom min skoletid har jeg hørt at folk har sagt «jævla jøde» på tull. Og da tenker jeg: «Hold kjeft!» Guttene tror er det morsomt. Men det er ikke morsomt.

– Har du sagt fra til dem?

– Nei, det har jeg ikke turt.

– Vet de at du er jøde?

– Ja. Eller de vet godt hvor jeg kommer fra. Jeg har gått i klasse med dem i flere år, sier Sara.

– Men jeg har jo lurt på om folk av og til ikke kobler at når du kommer fra Israel, så er du sannsynligvis en jøde.

Som Daniel tenker også hun på annen verdenskrig. Og at ordet jøde ikke er noe man skal bruke som et tulleord eller et skjellsord.

[ Minoritetene våre er nesten usynlige ]

– Jeg er ikke et offer

Martine tror ikke at folk nødvendigvis mener noe vondt med det.

– Mange bruker ordet feil, og tenker nødvendigvis ikke over at det er et skjellsord. Det kan jo være fordi vi er så få jøder her vi bor.

– Så dere har ikke bare hørt dette et par ganger?

– Nei, vi har hørt det mange ganger, sier alle tre – nesten i kor.

– Hva gjør det med dere når dere hører at ordet blir brukt slik?

Sara trekker pusten.

– Jeg kjenner det dypt inni meg. Jeg blir irritert og oppgitt. Det er så barnslig.

Daniel vet ikke helt hva han skal gjøre når noen slenger det ut.

– Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Men jeg blir sur.

– Jeg har ikke hørt «jævla kristen», liksom, sier Sara.

Martine prøver å ikke bruke tiden eller energien sin på folk som bruker jøde som skjellsord.

– Men hadde nære venner sagt det, ja, da hadde jeg sagt fra, sier hun.

Hadde jeg vært på den festivalen, ja, da hadde jeg vært død. Kun fordi jeg er den jeg er

—  Sara

Sara forteller at hun har fått spørsmål om «hvorfor Israel gjør sånn eller sånn».

– Det er ikke lett å svare. Hva skal jeg si? Det er jo krig. Og for meg er dette annerledes.

Stemmen skjelver litt i det hun forteller om at folk på festivalen i Sør-Israel danset, festet og var med venner.

– Jeg tenker jo: Hadde jeg vært på den festivalen, ja, da hadde jeg vært død. Kun fordi jeg er den jeg er.

Mindre ensomt i Israel

– Er det ensomt å være jøde i Norge?

– Ja. Vi er ganske få, sier Sara.

Daniel legger til:

– Man blir ganske isolert på en måte.

– Hvordan kunne det blitt mindre ensomt?

– Det hadde vært mindre ensomt å være i Israel akkurat nå, mener Sara.

– Det er ikke trygt der, men jeg trenger i alle fall ikke å være stille rundt noen der nede. Det er befriende å være der. Et tryggere ordskifte.

[ Opprørt over Gazapakke ]

– 7. oktober er allerede glemt

I en undersøkelse, gjennomført av Det Jødiske Samfunn i Bergen, forteller over halvparten av respondentene at de har blitt konfrontert med kritikk mot Israel i sammenheng med deres jødiske opprinnelse.

Martine mener man må skille mellom jøder og israelske myndigheter. Hun påpeker at hun ikke har kontroll over politiske handlinger.

– Folk må gjerne være sinte på Israel om de ønsker det, men ikke la det gå utover mennesker som ikke har noe med de israelske militære handlingene å gjøre.

Sara har fått beskjed av foreldrene sine om å ikke legge ut noen ting i sosiale medier. Hun vil helst skjerme seg selv fra videoene som kommer opp. VGs konto på Snapchat minner henne imidlertid om det som bombingen av Gaza.

– Men det som først utløste krigen i oktober. Det er allerede glemt. Det gjør meg veldig trist. Jeg klarer ikke å beskrive det med ord, sier Sara.

Daniel finner ordene:

– Det var den nest største massakren av jøder etter andre verdenskrig.

Det er forskjell på å støtte palestinere og å hate Israel.

—  Ervin Kohn

– Ikke demonisér Israel

Ervin Kohn, tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, forteller at det er få jødiske elever i den norske skolen. Det er omkring 160 jødiske barn totalt.

– De fleste lærere og klasser er dermed ikke eksponert for jødiske barn.

Han oppfordrer lærere til å undervise faktabasert om konflikten og være bevisst på språket man bruker.

– Å kritisere Israel er ikke antisemittisk. Men kritikken blir antisemitttisk når man demoniserer Israel. For eksempel når man sier at «israelere går bevisst inn for å drepe barn».

Han har fem råd til lærere som skal undervise om konflikten. Les dem nederst i saken.

– Mange forer hatet

– Det er forskjell på å støtte palestinere og å hate Israel. Høsten i fjor viste at det israelske flagget er så provoserende for enkelte, at man ikke tåler synet av det. Da er man kanskje mer opptatt av å hate Israel enn å skape fred?

Dette bidrar til å fore hatet mot Israel, mener Kohn.

– Når du først hater Israel, er det mye lettere å hate jøder. Så jeg forstår at foreldre oppfordrer sine jødiske barn til å ligge lavt og ikke avsløre hvem de er.

– Kan vi som storsamfunn leve med at jødiske ungdommer må skjule sin identitet?

– Det er måten jødene overlever på. Men storsamfunnet bør se på det som en advarsel. Antisemittisme er en sykdom som er ødeleggende for samfunnet. Så hvis vi ønsker et friskt samfunn, må vi bekjempe antisemittisme.

– Ungdommene forteller at de bærer på en ensomhet. Hvordan kan vi gjøre det mindre ensomt å være ung jøde i Norge?

– Mange er solidariske med jødene i sin by. Det må signaliseres i ord og handling at man er solidariske med jødene. Men det betinger også at jødene kommer opp av sine kaninhull og faktisk vil se at folk også er sympatiske og solidariske.

---

Kohns råd til lærere

1. Undervis elever etter deres alder. Det er snakk om krig og må tilpasse undervisningen til barnas modenhetsnivå.

2. Pass på at undervisningen er faktabasert.

3. Undervisningen bør være edruelig, nøktern og sindig.

4. Undervisningen gjennomføres med innestemme og ikke med slagord.

5. Unngå å demonisere Israel.

---