Med en trillekoffert på slep manøvrer Jan Otto Myrseth seg forsiktig gjennom restauranten Kaffistova i Oslo, mens store tallerkener med ribbe og pinnekjøtt fraktes mellom bordene i et forrykende tempo.
Han kommer rett fra flyplassen etter å ha tilbrakt en uke i et italiensk kloster, som del av en studiepermisjon.
Innerst i lokalet sitter Ottar Mikael Myrseth iført sort skjorte med hvit snipp og et kors hengende rundt halsen. Han reiser seg, gir Jan Otto en klem og ønsker ham velkommen tilbake til Norge.
Begge er biskoper i hvert sitt kirkesamfunn. I tillegg er de brødre, med seks år mellom seg.
– Jeg må vel dresse meg opp, sier Jan Otto muntert når han setter seg ned, og finner fram en hvit snipp for å feste rundt skjortekragen som sin bror.
– Du må ikke. Du er jo protestant, bemerker Ottar smilende.
Brødre og biskoper
Siden 2018 har Jan Otto vært Den norske kirkes biskop i Tunsberg bispedømme. I det samme kirkesamfunnet var også storebroren Ottar prest, fram til han meldte seg ut i 2001. For to år siden ble han biskop for Den nordisk-katolske kirke, et katolsk kirkesamfunn organisert på utsiden av pavens romerske kirke.
Midt imellom reising og visitaser har brødrene fra Sunnmøre funnet rom i kalenderen for et intervju like før jul.
– Hva slags sjanger er egentlig denne reportasjen? spør Ottar når begge har satt seg til rette.
– Dette er ditt liv, fleiper Jan Otto, med henvisning til den kjente NRK-klassikeren.
Vel. I sin enkleste form har ideen vært å plassere de to brødrene ved et bord for å snakke om jul, oppvekst og tradisjoner. Kall det gjerne et økumenisk familiejulebord med Vårt Land.
Ottar beklager på forhånd.
– Vi har ikke så mange eksotiske juletradisjoner fra oppveksten.
Derimot kan de fortelle om felles erfaringer fra livet. Om julefeiringer med tap og samhold. Og om en tro som både forener og skiller dem.
Jul eller kristmesse
Selv om de to brødrene skal feire høytiden i hver sine kirker, deler de begeistringen over julens budskap om Gud som ble menneske. Men også en slags sorg over at julen for mange handler om noe helt annet.
I fjor tok Ottar til orde for å skrote begrepet «jul» når det brukes om den kristne høytiden, og heller erstatte det med «kristmesse». Dette for å markere avstand til det han mener er en stadig mer sekularisert høytid preget av familieidyll, fest og forbruk. Ved å bruke et ord som ligger tettere opp mot engelske Christmas», levner ikke kirken noen tvil om hvorvidt det er en kristen eller hedensk høytid som feires, mener Ottar.
– Kirken må ivareta det som gjennom historien har vært den kristne identiteten, istedenfor å prøve å tilfredsstille folk i vår egen tid, sier han bestemt.
Jan Otto sier at han er enig i brorens problembeskrivelse. Når den felleskristne arven forlates til fordel for markedskreftene, står vi igjen rotløse og forvirrede, mener han.
Likevel er han uenig i løsningen. Når Ottar retter tung skyts mot folkekirker som «forråder seg selv» ved å være mer opptatt av «folk» enn «kirke», bryter han inn:
– Men mener du at...?
Jan Otto begynner på et spørsmål, men tenker seg om før han omformulerer seg:
– I likhet med deg misunner jeg det engelske begrepet «Christmas», som er fantastisk. Men jeg har vanskelig for å tro at kirken gjenvinner en kristen jul ved å kjempe for lansering av et nytt begrep.
Broren legger til grunn et litt for negativt utgangspunkt, mener Jan Otto. Kirker over hele landet er fortsatt fulle når klokkene ringer inn til gudstjeneste julaften.
– Når kirkens aktive medlemmer feirer jul, tror jeg virkelig de gjør det i takknemlighet til at Gud ble menneske. Kanskje er mange primært på leting etter den gode stemningen, men jeg tror det også handler om en lengsel etter tilhørighet og ønske om næring til troen og håpet.
Jeg har alltid sett opp til Ottar. Han har betydd mye for troen min
— Jan Otto Myrseth, biskop i Tunsberg bispedømme
Fest og faste
Det er tid for å bestille, og de to biskopene gransker menyene møysommelig. Jan Otto går for en ribbetallerken, mens Ottar velger rakfisk. Historisk har advent vært fastetid i kirken. Dessuten er det gammel katolsk skikk å spise fisk på fredager, forteller han.
Da de feiret jul i oppveksten, på familiens småbruk i Sykkylven, var ikke de kirkelige tradisjonene spesielt framtredende. På julaften ble det ikke middag før faren deres var ferdig i fjøset. De leste juleevangeliet, men gikk ikke til kirken siden den lå for langt unna.
Julen i 1961 er den de begge husker best. Da brant huset deres ned til grunnen. Jan Otto var fire og et halv år, og stod i nabohuset sammen med storesøsteren og så flammene spise seg nedover. Noen dager senere var det bare de nakne murene som stod igjen, fullstendig dekket av snø.
Ottar påpeker at det likevel ikke ble en spesielt traumatisk høytid. Hendelsen vakte stor sympati. De fikk husrom hos naboer, og folk kom med hjelp fra hele Sunnmøre. De nedbrente julegavene ble erstattet med nye.
– Det var første gang jeg så en appelsinkasse. Noen hadde kjøpt den til oss, og vi fikk spise så mye vi ville gjennom julen, sier Ottar.
I Guds hender
Et minne av faren deres har festet seg. Da huset brant ned, fikk faren en drøm, eller et slags syn, som han senere fortalte om.
– En natt så han familien sin i Guds hender. For ham betydde det at Gud var der gjennom noe håpløst og fortvilt. At han kunne sette sin lit til at vi var i Guds hender, selv om alt annet var tapt, sier Jan Otto.
– Hvorfor tror du det har festet seg hos deg?
– Det ble viktig etter hvert, da jeg selv var på leting, sier han.
De fikk en solid kristendomsundervisning hjemme, med en far som var søndagsskolelærer i over 50 år, forteller de. Men i løpet av noen år kom Jan Otto til punktet der han stilte kritiske spørsmål.
– Jeg var nok ekstra mye på leting etter en sånn bekreftelse som min far fikk, på at Gud er mer enn bare et navn i en bok, forteller han.
Sosial-etiske julegaver
Tallerkener med ribbe og rakfisk kommer på bordet. På spørsmål om de er tradisjonsbundne når det kommer til julemat, er svaret litt «ja» og «tja». «Ja» fordi de vokste opp med pinnekjøtt fra geitene på gården. «Tja» på grunn av kompromisser med inngift familie i nyere tid og nysgjerrige smaksløker.
– Kan dere huske noe dere har gitt hverandre i julegave?
Ottar humrer lett og forteller om den gang han ga hele familien kvitteringer på gaver gitt til gode formål, som ble pakket inn i store esker. Det var på 70-tallet, da Ottar var dypt grepet av den sosial-etiske vekkelsen. Han studerte teologi og var politisk engasjert i SV.
– Jeg husker at det gjorde veldig stort inntrykk på meg i ungdommen, med militærnektingen din og rettssakene, sier Jan Otto til broren.
– Rettssakene?
– Vi var flere teologistudenter som nektet militærtjeneste. Men vi fikk ikke medhold, og det ble rettssak. Jeg tapte i byretten og vant i lagmannsretten, forteller Ottar.
Ulik teologi
Det gikk fremdeles rykter om Ottars markeringer og studentpolitiske engasjement, da Jan Otto begynte på Menighetsfakultet (Nå: MF vitenskapelig høyskole) flere år senere. At også han skulle studere teologi, var slett ikke gitt på forhånd.
Etter gymnaset var han fire år på fulltid i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag. Skole var bortkastet tid, mente han. Det viktigste var å forkynne evangeliet. At han etter hvert endte opp i Den norske kirke og ble prest, var mye takket være hans bror.
– Jeg har alltid sett opp til Ottar. Han har betydd mye for troen min og hjulpet meg til å oppdage verdien av kirkens tradisjoner og liturgi, sier Jan Otto.
Samtidig kan de ikke legge skjul på at de i dag har ulike teologiske ståsteder, og at det kan være vanskelig å snakke om. Da Ottar gikk ut av Den norske kirke på 90-tallet, var det på grunn av kirkens utvikling i liberal retning. I hans øyne er det ikke han som har forlatt kirken, men kirken som har forlatt ham.
– Vi er mer uenige nå enn da vi var unge, sier han til sin bror.
Avtrykket på julen
Det er lenge siden de feiret jul under samme tak. Likevel har de lyktes i å etablere en tradisjon der søskenflokken møtes før eller etter jul. Det ble spesielt viktig etter at foreldrene deres døde, forteller de.
Moren deres døde av brystkreft på 80-tallet. Det skjedde i november, etter et lengre sykdomsforløp. Den påfølgende julen var Jan Otto sin første som nygift.
– Å miste henne var en stor sorg. Det ga en følelse av å bli frarøvet noe. Å vite at hun aldri skulle bli kjent med barna mine, det var tungt. Men det var også en viktig tid for oss som søskenflokk, som satte i gang samtaler om vår felles identitet.
Som prester har de begge kommet tett på mennesker med smertefulle erfaringer som setter et uunngåelig avtrykk på julen. Det er alltid vanskelig å forholde seg til tomme plasser rundt bordet, også når de skyldes brudd og konflikt, påpeker Jan Otto.
– Julestemning ripper opp i både godt og vondt. Derfor er folk veldig sårbare, legger Ottar til.
Kirken må ivareta det som gjennom historien har vært den kristne identiteten, istedenfor å prøve å tilfredsstille folk i vår egen tid
— Ottar Mikael Myrseth, biskop i Den nordisk katolske kirke
Fra krybben til korset
– Hvilke avtrykk håper dere kirkene deres setter i menneskers liv denne julen?
Ottar svarer først, og mest kontant.
– Jeg håper det settes spor mennesker kan gå i, slik at de får feire en kristen jul. Og med det mener jeg en jul der de har det godt og tilber Gud.
Jan Otto sier han er sjeleglad for at prester og kirkelige ansatte ser muligheten julen gir for å møte folk med raushet og varme, og dessuten vise at det er en vei fra krybben til korset.
Ottar skyter inn at han gjerne skulle visst hvor mange prester i Den norske kirke som forkynner at barnet i krybben også er verdens frelser. Tunsberg-biskopen er derimot helt trygg på at det er tilfellet mange steder. Samtidig mener han kirken må være bevisste på hvem de kommuniserer til.
– Jeg også ønsker meg at flest mulig skal feire jul i sin fylde. Men jeg innser at vi lever i en tid der folk flest har tatt et steg bort fra de tradisjonene som har preget kirken gjennom tusen år. Samtidig må vi ta på alvor all den skjulte, og ofte splintrede troen som finnes rundt oss. Den kan for mange bli en anledning til å møte julens mysterium.