– Det er en myte at overgrep stort sett skjer i lukkede kristne miljøer

– Det er en myte at overgrep stort sett skjer i lukkede kristne miljøer. Det skjer i alle kirkelige sammenhenger.

Tormod Kleiven er professor emeritus i diakonivitenskap ved VID Vitenskapelige Høgskole. Han har forsket særlig på seksuelle overgrep i kristen kontekst.

– Lukkede miljøer er mer sårbare fordi de ikke blir sett i kortene. De har ikke en overordnet tilsynsmyndighet, eller andre menigheter i samme bevegelse som kan bidra til å avdekke det som skjer.

Den siste tiden har Vårt Land skrevet flere artikler om menigheten Pilgrimsfolket, hvor den tidligere forstanderen er dømt for seksuelle overgrep mot en kvinne i menigheten. Han soner for tiden i fengsel.

Han erkjenner ikke straffskyld, og mener at forholdet var gjensidig.

Les også:

Han anmeldte forstanderen: – Måtte få stoppet ham

– Jeg klarte ikke tanken på at flere skulle oppleve det samme

Historien om Pilgrimsfolket

Pilgrimsfolket: Nå svarer dagens menighet

Forlot Pilgrimsfolket: – Vi startet på bar bakke med seks unger

Hjemmeskolen får gode skussmål: – Ikke rettferdig om de tas med i dragsuget

Mener overgrep kan skjules i lukket miljø

– Det som har skjedd kan skjules lengre i et strengt, lukket miljø fordi det ikke nødvendigvis er lov å stille spørsmål eller sette spørsmålstegn ved lederens autoritet. Da kan det være begått overgrep over lang tid, uten at noen har hatt mulighet til å oppdage det, sier Kleiven.

Vårt Land har tidligere intervjuet kvinnen som gjennom seks og et halvt år ble utsatt for overgrep av den tidligere forstanderen i Pilgrimsfolket.

– Jeg var redd for forstanderen, men det startet som en veldig respekt, sa hun da.

Ifølge dommen forklarte kvinnen i rettssaken at hun var redd helt fra de første tilnærmelsene forstanderen gjorde. Hun forklarte at hun ikke turte å si noe, verken til forstanden eller sin ektemann. Kvinnen var redd for at det ville bli hennes ord mot forstanderens, og ifølge dommen «visste hun hvem alle hørte på».

---

Har du tips i saken?

Kontakt Lena Caroline Stordalen (lena.stordalen@vl.no) eller Sondre Bjørdal (sondre.bjordal@vl.no).

---

– Tillit skaper større risiko

Professor Tormod Kleiven mener overgrepene også går ut over de som ikke blir direkte utsatt for dem. Han peker på at i en menighet hvor mange har stor tillit til sin åndelige leder, så er et overgrep fra denne et svik mot hele fellesskapet.

– Det viktige og paradoksale er at jo mer et kirkelig fellesskap har tette sosiale bånd og en åndelig leder som har stor tillit, jo større er sjansen for at den situasjonen kan misbrukes. Vi ønsker oss tillitsbaserte fellesskap. Samtidig gjør det oss sårbare for ledere som vil utnytte og misbruke sin posisjon.

Ifølge professoren reagerer ofte menighetsmedlemmer på en av tre måter: Noen mener den som er i maktposisjon må stilles til ansvar. Noen mener at man må tilgi slik at de kan få beholde lederen sin, og hevder at det ikke kan være så alvorlig. Noen blir forvirret, og trekker seg mentalt eller fysisk ut av menigheten.

Tidligere medlemmer av Pilgrimsfolket som Vårt Land har snakket med, forteller at de så de samme mønstrene.

Tilgivelse og makt

Oppfordring til tilgivelse brukes ofte i menigheten som et forsøk på å roe situasjonen, ifølge Tormod Kleiven.

Tematikken har han skrevet mye om, senest i sin forskning på «afterpastors», «etter-pastorer». Disse er menighetsledere som tar over etter forgjengere som er anklaget for seksuelle overgrep. Det engelske begrepet «afterpastor» kommer i utgangspunktet fra amerikansk kirkelig sammenheng.

Kleiven snakket med flere norske informanter fra ulike kirkesamfunn.

– Ingen av informantene hadde denne holdningen selv, men de fortalte at flere i menigheten hadde en forestilling om at dersom vi tilgir, så kan vi gå videre som om ingenting har skjedd.

– Kirkens ledere har også brukt tilgivelse som et middel for å unngå støy, og for at det skulle snakkes minst mulig om det som skjedde på en måte som var uheldig for menigheten eller kirken, forteller Kleiven.

Han mener tanken i disse sammenhengene ofte er at man som kristen har en plikt til å tilgi, og at kirkeledelsen ikke tar innover seg ubalansen i makt som finnes mellom den som har forgrepet seg og den som er blitt utsatt for overgrep.

– Jesus ber i evangeliene aldri noen som er i en underordnet maktmessig posisjon om å tilgi.

Kvinnen som ble utsatt for overgrep av forstanderen i Pilgrimsfolket, sier til Vårt Land at hun kjenner seg igjen i Kleivens beskrivelser.

---

Trenger du noen å snakke med?

• VAKE Kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep, tlf: 23 22 79 30 / 47 46 46 15.
• Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte, tlf: 800 57 000
• Alarmtelefonen for barn og unge, tlf: 116 111
• Kirkens SOS, tlf: 22 40 00 40

---

Mener samspill med politiet er avgjørende

Kleiven fant i sin forskning at menigheten ofte ikke fikk nok informasjon fra kirkeledelsen til å kunne ta stilling til saken de stod i.

– Det kan gå an å formidle en historie til menigheten som den utsatte er enig i, samtidig som man sier noe om at den som er anklaget mener noe annet. Dersom den anklagede ikke mener han har gjort noe galt, så må ledelsen tydelig si at de er overbevist om at historien er sann. De må ta stilling og velge side.

Dersom saken blir anmeldt, mener Kleiven det er avgjørende at menigheten har et samspill med politiet.

– De må få innhente nødvendige avhør og bevis, og menigheten må sørge for at de får det.

Han påpeker at fra 2000-tallet og framover har de fleste kirkesamfunn og kristne organisasjoner jobbet med å få på plass retningslinjer for hvordan man skal håndtere anklager om seksuelle overgrep.

– Det er vanskelig å søke hjelp

Hilde Langvann er daglig leder i organisasjonen Hjelpekilden, som støtter mennesker som bryter ut av religiøse sammenhenger, for eksempel kristne menigheter.

– Mange av dem har blitt opplært til å være redde for samfunnet utenfor, og for hjelpeapparatet.

Hun forteller at en del av dem Hjelpekilden er i kontakt med, har lært at det finnes en åndelig løsning på alle problemer. Hennes erfaring er at menigheten ikke tenker så mye på hva slags støtte den som er utsatt for seksuelle overgrep trenger.

– Noen får høre at dersom man tror på Gud, så skal man ikke ha dårlige følelser, sier Langvann.

Også dette kjenner kvinnen fra det tidligere Pilgrimsfolket seg igjen i, forteller hun til Vårt Land.

Ikke alle miljøer har et begrepsapparat som skiller mellom det som forstås som synd og det som er juridisk straffbart, mener Langvann. Hun peker på at seksuelle overgrep kan forstås som synd – men at man ofte ikke har en forståelse av at dette er straffbart og må anmeldes.

Ifølge henne er det mange menigheter som ikke tar inn over seg at overgrep kan skje hos dem.

Mange har blind tillit til hverandre og lederne, mener Langvann, noe som gjør det ekstra vanskelig å avdekke seksuelle overgrep. Hun mener menigheter må være åpne for å ta inn ekstern kompetanse når overgrep skjer.

– Gudstro er ikke en garanti mot seksuelle overgrep.

– Hva skjer med troen til de som bryter ut av menigheter på grunn av overgrep?

– Det er litt trist at det som var så viktig og nært for dem, som ga dem støtte og var en ressurs i livet, er blitt negativt. Noen beholder troen, men mange forbinder den med måten de ble behandlet på i menigheten, og får et negativt forhold til tro.

Flere forlot Pilgrimsfolket

Ifølge dommen fra rettssaken tidligere i år erkjenner ikke den tidligere forstanderen i Pilgrimsfolket straffskyld. Han har fått forelagt kritikken som rettes mot ham, og er blitt invitert til å stille til intervju. Forstanderen har foreløpig ikke svart på Vårt Lands henvendelser.

Kvinnen som ble utsatt for overgrep i Pilgrimsfolket har forlatt menigheten sammen med familien. Også flere andre forlot PIlgrimsfolket da anklagene mot forstanderen ble kjent.

Menigheten eksisterer ikke lenger i sin opprinnelig form. Noen har fortsatt å leve sammen, og kaller seg nå Menigheten på Dal. De har tidligere gitt en uttalelse til Vårt Land. Der skriver de blant annet:

«Vi er fullstendig knust over det som skjedde i fellesskapet som vi var en del av, og tar sterk avstand fra all umoral som er omtalt. Vår tidligere forstander har fratrådt sin stilling, og har ikke lenger noe med menighetslivet eller misjonsarbeidet vårt å gjøre.»

Maktmisbruk i menigheter

Overgrepene i Pilgrimsfolket førte til at forstanderen ble dømt. Også flere andre trosfellesskap har blitt rystet av anklager om seksuelle overgrep og maktmisbruk. Over tid har det vært størst oppmerksomhet rundt skandalene i Den katolske kirke. Vårt Land har også i flere omganger omtalt kontroversene i det internasjonale pinsekarismatiske nettverket Hillsong.

I Skandinavia blir Knutby i Sverige stående som det suverent mest alvorlige eksempelet på maktmisbruk i menighetssammenheng. Menighetens norskfødte pastor, Helge Fossmo, ble dømt for å ha manipulert sin tidligere elskerinne til å ta livet av kona hans i 2004. Pinsemenigheten i Knutby ble nedlagt i 2018.

– Må ta avstand

Professor Tormod Kleiven har også forsket på hva som skjer med en menighet etter at en leder anklages for seksuelle overgrep.

Han kjenner hverken Pilgrimsfolket eller Menigheten på Dal, men av erfaring har han likevel noen tanker om hvordan menigheten skal kunne opprettholde et fellesskap i framtiden:

– Hvis de reelt har tatt avstand til forstanderen, så tror jeg de har gjort det viktigste. Det betyr jo at de har sagt til de som dro at «dere hadde rett».

Han legger til:

– Men det nye lederskapet må vise i praksis at de gir sin fulle og hele støtte til de som måtte dra, og de må ta direkte kontakt, ikke bare skrive det i et brev.

– Det er de som har forlatt menigheten som best kan svare på om de opplever at menighetens lederskap har tatt reelt ansvar.

---

Pilgrimsfolket

• Menigheten Pilgrimsfolket ble stiftet i 1975, med røtter i Maranata-bevegelsen. Flere av medlemmene bodde sammen, og disse kalte seg «Storfamilien». På det meste var det omtrent 30-40 personer i Storfamilien. Menighetsfellesskapet i sin opprinnelige form gikk i oppløsning i 2018.
• Menigheten omfattet også mennesker som ikke bodde på felleskapets eiendom.
• Storfamilien hadde felles økonomi. Mange solgte det de hadde da de flyttet inn sammen med Storfamilien, og ga pengene til fellesskapet. Flere vitner i saken forteller at de måtte levere fra seg disposisjonsretten på bankkontoene sine, og levere inn pass. Dersom medlemmene av Storfamilien ønsket fri, måtte de sende en søknad til forstanderen, forteller flere.
• Barna ble skolert hjemme, og medlemmene selv stod for undervisningen.
• Menigheten har i en årrekke drevet et omfattende hjelpearbeid i Romania, og medlemmene har hatt en turnusordning som innebærer at mange av dem har hatt gjentatte lange opphold der.
• Storfamilien tjente penger ved å utføre tjenester via sitt eget firma og drev med malertjenester, vasketjenester og lagertjenester. Lønnen sin ga de ansatte til Storfamilien. Pengene gikk til det de måtte trenge, i tillegg til at en del ble gitt til hjelpearbeid i Romania.

---