– Ikke rettferdig om de tas med i dragsuget

– Det er mange mødre og fedre som har drevet god undervisning der i mange år. Og det er ikke rettferdig om de nå tas med i dragsuget.

Det sier Marta Straume. Hun er pedagog og har i en årrekke ført tilsyn med hjemmeundervisning, på oppdrag fra forskjellige kommuner. Hun forteller at hun besøkte en skoleårsavslutning hos Pilgrimsfolket på slutten av 90-tallet. Hun var der ikke på tilsyn, men som gjest.

– Det var et veldig fint besøk. Det var noen ungdommer der som hadde tatt eksamen som privatister i Oslo og fått gode karakterer. Så jeg satt igjen med et veldig positivt inntrykk.

I november i år har Vårt Land skrevet flere artikler om at lederen for Pilgrimsfolket i februar ble dømt for seksuelle overgrep. Den tidligere forstanderen nekter straffskyld, men soner nå dommen på et år og sju måneder. Vårt Land har forsøkt å komme i kontakt med ham, blant annet gjennom hans advokat, men han har ikke besvart avisens henvendelser.

Sentralt for menighetens virksomhet

Å bo i kollektiv og undervise egne barn var fra begynnelsen av en sentral del av livet i Pilgrimsfolket, slik det også var i den svenske grenen av Maranata-bevegelsen som menigheten sprang ut fra. I 1983 skrev lokalavisa på Hadeland at Pilgrimsfolket hadde fått tillatelse til å undervise en håndfull barn hjemme. Og at de også hadde gjort dette tidligere, mens de bodde i Oslo, under tilsyn av en rektor som var «særdeles imponert over foreldrenes innsats og nivået på undervisning».

I et intervju med Dagen Magazinet mange år senere, trakk forstanderen fram hjemmeundervisningen som et redskap for å sikre at barna fikk en kristen oppvekst.

– I den gamle formålsparagrafen het det at barna skulle gis en god, kristen oppseding. Nå er det kristne innholdet utvannet og delvis fjernet, sa forstanderen i 2009, og pekte på utviklingslæren som et eksempel:

– Vi tar med de ulike teoriene om hvordan verden ble til. Men som kristne lærer vi våre barn at Gud skapte himmel og jord.

LES FLERE SAKER OM PILGRIMSFOLKET:

Han anmeldte forstanderen: – Måtte få stoppet ham

Hun ble utsatt for overgrep: – Jeg klarte ikke tanken på at flere skulle oppleve det samme

I over 40 år delte de tro og hjem: Dette er historien om Pilgrimsfolket

Nå svarer dagens menighet: – Vi er knust over det som skjedde

Utviklingslæren som eksempel

Marta Straume hadde møtt forstanderen på en konferanse om hjemmeundervisning i 1996, hvor han fortalte om skolearbeidet i Pilgrimsfolket. Hun forteller at det på denne tiden var stor motstand mot hjemmeundervisning i samfunnet og blant myndighetene, men at forstanderen kunne fortelle om god dialog og godt samspill med kommunen.

– Hvis jeg skal fargelegge minnet jeg har av besøket hos dem, så husker jeg det som lyst. For oss som er opptatt av hjemmeundervisning var dette en tid med mange utfordringer, blant annet i rettssystemet, så det var fint å treffe et miljø som vi opplevde hadde det godt og som hadde fred.

Hvis jeg skal fargelegge minnet jeg har av besøket hos dem, så husker jeg det som lyst

—  Marta Straume, pedagog

Gjennom årenes løp har antallet som har fått hjemmeundervisning i Storfamilien ligget mellom to og ti barn.

Vårt Land har kontaktet Utdanningsdirektoratet og den lokale grunnskolen, som begge henviser alle spørsmål om hjemmeundervisning til kommunens skolekontor, som har ansvaret for å føre tilsyn med hjemmeundervisningen.

Skolekontoret opplyser at rektor på den lokale grunnskolen har ført tilsyn med hjemmeundervisningen i menigheten to ganger i året. Tilsynsrapportene tar for seg barn på individnivå, og er derfor unntatt offentlighet av personvernhensyn. Skolekontoret er ikke kjent med at kommunen har benyttet seg av muligheten de har for å ta noen ut av hjemmeundervisning, og konkluderer da med at opplæringen har vært forsvarlig.

---

Pilgrimsfolket

• Menigheten Pilgrimsfolket ble stiftet i 1975, med røtter i Maran Ata. Flere av medlemmene bodde sammen, og disse kalte seg «Storfamilien». På det meste var det omtrent 30-40 personer i Storfamilien. Menighetsfellesskapet i sin opprinnelige form gikk i oppløsning i 2018.
• Menigheten omfattet også mennesker som ikke bodde på felleskapets eiendom.
• Storfamilien hadde felles økonomi. Mange solgte det de hadde da de flyttet inn sammen med Storfamilien, og ga pengene til fellesskapet. Flere vitner i saken forteller at de måtte levere fra seg disposisjonsretten på bankkontoene sine, og noen måtte levere inn pass. Dersom medlemmene av Storfamilien ønsket fri, måtte de sende en søknad til forstanderen.
• Barna ble skolert hjemme, og medlemmene selv stod for undervisningen.
• Menigheten har i en årrekke drevet et omfattende hjelpearbeid i Romania, og medlemmene har hatt en turnusordning som innebærer at mange av dem har hatt gjentatte lange opphold der.
• Storfamilien tjente penger ved å utføre tjenester via et eget firma og drev med malertjenester, vasketjenester og lagertjenester. Inntekten gikk til det Storfamilien måtte trenge, i tillegg til at en del ble gitt til hjelpearbeid i Romania.

---

Stilte faglig sterkt

Flere som har brutt ut av menigheten, snakker om at de har gode minner fra hjemmeskoleringen. Og at de som senere gikk over til offentlig skole, stilte faglig sterkt.

En som bodde i Storfamilien i en årrekke forteller at det var viktig for både foreldre og forstander at skolen skulle holde høy faglig kvalitet. Særlig mødrene stod for undervisningen, som ble holdt i egne skolerom avsatt for de ulike klassetrinnene. Det har vært strukturerte skoledager med timefordeling tilsvarende offentlig skole, med godkjente lærebøker og nettressurser.

En annen som gikk på skole i menigheten, men som senere brøt ut, trekker fram at barn fra menigheten gjennomgående gjorde det godt i tester fra den offentlige skolen.

– Kunne også bli litt trangt

En forelder som hadde barna sine i Storfamiliens hjemmeskole – og selv jobbet med å undervise dem der, mener mye fungerte godt, men at det kunne være noen personlighetsmessige utfordringer.

– Det var veldig mye bra med skolen. Elevene gjorde det godt, og jeg tror de fikk en bedre undervisning enn om de hadde gått i den offentlige skolen.

– Men selv om det faglige var veldig bra, kunne det også bli litt smått og trangt. Og det er ikke sikkert at alle som var med og underviste, passet så godt til å ha en slik oppgave.