– Det er nærliggende å tro at Luthers omdefinering av møter med døde som møter med djevler, bidro til å forsterke demoniseringen av samisk religion og kultur.
Det sa Tore Johnsen da Teologisk nemnd i Den norske kirke nylig holdt seminar om hvordan fornorskingen utfordrer teologien. Selv mener han det trengs en avkolonisering av teologien.
Seminaret er et ledd i Den norske kirkes prosess for å ta oppgjør med sin del av ansvaret for uretten begått mot samer, kvener og skogfinner, som Sannhets- og forsoningskommisjonen beskriver i rapporten levert 1. juni i år.
Sturla Stålsett ledet en av panelsamtalene og sa at det kirke og utdanningsinstitusjoner nå har fått på bordet, ikke bare er en utfordring, men også fantastiske muligheter.
– I nesten hvert eneste innlegg ser vi hvor mange tråder som legges opp, som det ikke bare er mulig, men viktig å spinne videre på, sa Stålsett, professor ved MF vitenskapelig høyskole.
Demoniserte velsignelser og møter med døde
Tore Johnsen tok doktorgrad på samisk natursentrert tro, og pekte i sitt innlegg på at luthersk demonisering rettet seg mot to forhold:
- Katolske, folkelige velsignelsespraksiser, senere kalt signeri, som ble forbudt. De lutherske reformatorene mente det var djevelen som virket i dem.
- Møter med avdøde har blitt umulig med Luthers forståelse av «mellomtilstanden» etter et menneskes død.
I sekulær og religiøs vestlig tenkning har det særlig siden opplysningstida vært viktig å skille mellom naturlig og overnaturlig, skriver Johnsen i sin bok om samisk natursentrert kristentro. Naturen ble sett på som uten ånd, og en slik naturalistisk tenkning la premisset for å forstå det åndelige. Selv om ulike former for demonisering har røtter langt bakover, plukket lutherske reformatorer dette opp og reviderte argumentene for å stemple noe som djevelsk, ifølge Johnsen.
I feltarbeid i nordsamisk miljø fant han et verdensbilde som ikke har skarpt skille mellom naturlig og overnaturlig. For samer er familien viktig, både levende og døde. Johnsen skriver at en mor i drømme kan se en avdød slektning som ber om at barnet får denne personens navn. Han viser til at presten Isaac Olsen skrev i boka Om lappernes vildfarelser og overtro fra 1715 at dette kun dreide seg om djevler, og at mødre som fulgte navneskikken og lignende ritualer overga barnet til djevlene.
Mens det i katolsk tid var en åpenhet for engler og hellige, og dermed også hjelpere i samisk setting, ble dette etter reformasjonen regnet som avguder.
Johnsen trakk fram boka Uventet og ubedt som Jan-Olav Henriksen og Kathrin Pabst ga ut i 2013. Henriksen er professor i teologi på MF, og opplevde å få en evne til å helbrede folk med sine varme hender.
– De lutherske avvisningene kaster lys over det Henriksen og Pabst skriver om at folk som har denne type erfaringer i dag, møter en undertrykkende ortodoksi både fra kristelige og sekulære miljøer, sa Johnsen.
Fra folketro til teologi
Simone Kotva, forsker ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, advarte mot å forstå avkolonisering bare som handlinger eller tiltak, som å utgi en kvensk salmebok.
– Det er en del av det, men ikke hele arbeidet. For da blir det ikke stilt spørsmål ved de grunnleggende verdensbildene som sitter dypt og er seige, og som har skapt behovet for handlingene, sa Kotva.
Uten å endre teologien som lå i bunnen, mener hun kirken skaper en dobbel standard.
– Da aksepteres samisk kristendom som folketro eller praksis, men ikke som teologi. I en sånn situasjon gjenstår undertrykkelsen og blir vanskeligere å gripe tak i, fordi den nå usynliggjøres av kirkens pragmatiske tilnærming, sa Kotva.
Hun understreker at det å avkolonisere teologi er vanskelig og rokker ved tanken om en enhetlig teologi.
– Avkolonisering setter en disipin i bevegelse. Og protestantisk teologi har vist seg særlig motstandskraftig, sa Kotva.
– Har dette relevans for befolkningen som ikke regner seg som kristne?
– Ja, stor relevans. Du spør egentlig om man skal ha en teologi som tar inn det ikke-kristne. Jeg tror at i stedet for å tenke at det er kristent og ikke kristent, kan man forsøke å tenke teologien på nytt slik at den har en plass for de døde, for eksempel.
– Kan like godt si at vi må ha en ny teologi
Tarald Rasmussen er professor emeritus i kirkehistorie og mener at det å avkolonisere teologi reiser mange spørsmål.
– Hvis vi skal bruke avkoloniseringsteori på hele reformasjonen, hvor skal vi starte? Det vi da skal avkolonialisere oss fra, blir hele fenomenet konfesjonell teologi, sa Rasmussen.
Han viser til at det etter reformasjonen på 1500-tallet ble lagt vekt på å definere hva som skilte luthersk, katolsk og reformert/kalvinistisk leir i vestlig kristenhet, og de ble kalt ulike konfesjoner.
– Hvis vi skal kvitte oss med alt det, og det kan hende at det er nødvendig og på tide. Men da kan vi like godt si at vi må ha en ny teologi, sa Rasmussen.
Om vi er lutherske, bidrar vi til frigjøring? Denne rapporten handler om at det motsatte skjedde
— Olav Fykse Tveit, preses i Den norske kirke
Kan få et spennende gudsbegrep
Kristin Mellem er kvensk musiker og kulturformidler, og selv også samisk og norsk, og tok også opp spørsmålet hva de teologiske konsekvensene blir av å ta oppgjør med fornorskingen av samer, kvener og skogfinner.
– Vi kan få et spennende gudsbegrep, og kanskje vi må strekke oss filosofisk og teologisk. Fordi Gud omtales i vår tradisjon som «våre himmelske foreldre». Det betyr at Gud ikke må være hankjønn, i hvert fall ikke bare, sa Mellem.
Hun understreket at i den kvenske tradisjonen er åndelig fordypning sentralt.
– Vår tradisjon tar alvoret på alvor og anerkjenner lidelse, men håpet er mye sterkere. Vi har en kristendom som tror at det som er knust kan repareres, sa Mellem.
Bort fra teologier som hegemoniske størrelser
Teologiprofessor Jan-Olav Henriksen mener seminaret reiser en viktig debatt, og at det ikke trengs én ny teologi, men nye teologier.
– Dette åpner andre sider ved det vi holder på med i møte med en mer mangfoldig virkelighet. Det betyr at vi ikke lenger må tenke om teologier som hegemoniske størrelser, men som ulike måter å forsøke å hjelpe folk å være i verden på.
Henriksen mener store deler av protestantismen har hatt en nesten erfaringsresistent teologiforståelse, og vært opptatt av å holde fast på den rette lære og eleminere alt som kunne forstyrre.
– Det viktige fokuset på rettferdiggjørelse ved tro alene har gjort at man har blendet av for alt annet som menneskers trosliv også handler om. Det gjør at folkelige tradisjoner og praksiser på mange måter har mistet muligheten for å bli anerkjent og gjort gyldige.
Dette vil kirken jobbe med
Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, ga ros til Teologisk nemnd og seminaret.
– Jeg vil gi honnør for at dere ser at dette er en teologisk utfordring, ikke bare spørsmål om politikk eller etikk.
Et av Fykse Tveits spørsmål er hva det vil si å være luthersk kirke oppe i dette.
– Om vi er lutherske, bidrar vi til frigjøring? Denne rapporten handler om at det motsatte skjedde. Den kan sette i gang prosesser som gjør at vi får en annen forståelse av hva frigjøring er i teologisk forstand, i å få lov til å være seg selv, og at skapelsesteologien kan utfoldes ikke bare i én samla blokk, men i mangfoldet, sa Fykse Tveit.
Han viste til at lutheranere legger stor vekt på at mennesket i Kristus får en annen betydning, ikke bare som seg selv, men som frigjort av Gud som menneske.
– Dette skal vi jobbe med, for vi kan lære mye mer om hva rett tro egentlig er, gjennom gjensidig ansvarlig samtale og refleksjon, og også konfrontasjon, om nødvendig.
