Tett inntil en travel rundkjøring med røde dobbeltdekkere står det ei kirke. På andre siden av kirka er åpningen til Rotherhithetunnelen som tar deg fra den ene til den andre siden av elva Themsen. Og midt blant den jevne duren av biler og busser, fylles et rom med norske stemmer.
I Sjømannskirken i London jobber en gjeng med damer på fullt gir. Det er siste innspurt før årets julebasar i kirka. Damene har allerede satt opp det meste av julevarer, lys og pynt. Både strikkejakker, adventskranser, nisser og norsk julemarsipan står utstilt på hyller og bord.
58 år med frivillighet
Ei av de omtrent 20 damene som sitter og arbeider i kirka er Jenny Karin Shury.
– Jeg tror jeg har vært med på julebasaren i 58 år, forteller Jenny Karin.
Kirka startet sitt arbeid i London i 1868, og i dag er det en gammel og tradisjonsrik kirke med blant annet julebasar hvert år. Det er kvinneforeningen, som ble opprettet i 1885, som er primusen til kirkas julebasar. De frivillige damene sørger for innkjøp, produksjon og organisering for at årets største begivenhet skal bli en suksess.
---
Sjømannskirken
- Frivillig og selvstendig organisasjon, med oppdrag på vegne av Den norske kirke og den norske stat å være kirke for nordmenn i utlandet.
- Har 29 kirker rundt om i verden og er representert på alle kontinenter.
- Kom til London i 1868 bare fire år etter at organisasjonen var stiftet.
- De første gudstjenestene her ble holdt i leide lokaler før den første sjømannskirken i London ble bygget i 1872
- Da den første kirka ble for liten, startet byggingen av den nåværende sjømannskirken, st. Olavs kirke, i 1926. Året etter ble den innviet. Her har sjømannskirken holdt til siden.
---
Da Jenny Karin først kom til London i 1964 var hun 19 år gammel og skulle være au pair i et år.
– Familien jeg bodde hos var herlige mennesker. Jeg kom på fredagen, og på søndagen tok de meg med til Sjømannskirken. Og siden har jeg vært her.
Men det som bare skulle være et lite år i utlandet, fristet til forlengelse da hun møtte Jerry.
Ble advart
– Jerry var en hyggelig, kjekk, ung mann, og jeg kom ikke på at han hadde en annen farge, forteller Jenny Karin.
Jerry, som etter hvert ble ektemannen hennes, er fra Guyana i Sør-Amerika. At hun hadde fått en kjæreste med en annen hudfarge, ble ikke tatt godt imot av alle.
– Det var 1965, da gjorde man ikke sånt. Det var flere som advarte meg, og faren min var sint på meg.
Jenny Karin traff mannen sin 16. mai 1965 da hun og en venninne dro på konsert med to gutter.
– Hun var hollandsk og jeg norsk. Så var disse to unge guttene fra Karibien. Vi var på konsert i Royal Albert Hall, og det var fantastisk flott. Og så ble Jerry med på 17. mai-feiring i Sjømannskirken dagen etter. Han syntes det var så flott, så han ble med hele tiden etter det.
– Jerry gjorde veldig mye for kirka da han var frisk. Og han fikk faktisk Kongens Fortjenstmedalje.
— Jenny Karin Shury
I 1967 giftet de seg i Sjømannskirken, og den nederlandske venninnen og den andre karibiske gutten var forlovere. De hadde et bittelite bryllup «på kirka».
– Jeg har tenkt på det etterpå, hva jeg gjorde mot mine foreldre, uten å tenke på at de ikke syntes det var rett. Det gjør litt vondt å tenke på hva jeg gjorde. Men så har jeg jo hatt det godt.
Jenny Karin og Jerry fikk en datter, Angela, og senere også en sønn.
– Første gang vi reiste hjem til Haugesund med vår lille Angela var helt fantastisk. Jerry og pappaen min ble verdens beste venner med én gang.
Angela Shury-Smith hadde en engelsk oppvekst, men har likevel en sterk tilknytning til den norske kirka.
– Jeg er døpt, konfirmert og gift her, forteller Angela.
– Hverken mamma eller pappa er engelske, så vi har ikke vokst opp med besteforeldre i nærheten. Vi har ikke besteforeldre i kirka heller, men her har vi et helt samfunn med folk i alle aldre. Nesten som vi ville hatt det dersom vi vokste opp i Norge eller Guyana, fortsetter hun.
Hjemme et annet sted på jord
Kirka har betydd mye for både Jenny Karin og familien hennes. Hun viser til teksten i sangen Heim et anna sted på jord som er skrevet av Trond Gunnar Skillingstad.
– Det er en nydelig sang, og den er jeg så glad i. Trond har vært her flere ganger og sunget, og da sitter jeg her og griner. Det er så fin tekst.
Når drømma vakle og røtter skape savn
Er sjømannskjerka åpen i fremmed havn
Når du kjenner at verden blir for stor
Da kan du kom heim et anna sted på jord
– Jerry gjorde veldig mye for kirka da han var frisk. Og han fikk faktisk Kongens fortjenstmedalje, selv som utlending, for alt han gjorde for krigsveteraner og ting han gjorde for kirka. Han jobbet masse her som frivillig.
Nå er mannen hennes på pleiehjem. Han har fått Alzheimers. Det gjør at kirka, hennes andre hjem, blir ekstra viktig for henne.
– De ordene som Trond synger, de varmer så, for jeg vet at – jo, akkurat sånn er det. Det er mitt andre hjem dette her.
Trond har vært her flere ganger og sunget, og da sitter jeg her og griner
— Jenny Karin Shury
Ti år etter at Jerry fikk Kongens fortjenstmedalje fikk også Jenny Karin den samme medaljen.
– Jeg fikk den også! Det var ganske fantastisk, forteller hun.
– Hvorfor fikk du den?
Jenny Karin må tenke seg litt om.
– Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk den, svarer hun og ler.
– Det var vel for det arbeidet jeg gjorde både her og der i det norske miljøet – i den norske kolonien, både i kirka og på den norske skolen.
Et lite stykke Norge
Bjørg Ellen Eklo sitter også i julebasarens komité. Hun er komiteens formann.
– Vi har ikke blitt så moderne at vi kaller det «forkvinne», sier Bjørg Ellen lattermildt.
Hun flyttet til London i 1987, og to år senere fikk hun høre om en gruppe damer litt utenfor London som drev med håndarbeid til inntekt for kirka. Siden den gang har hun møtt gruppen – de kaller seg Santa Girls – hver uke, hele året.
Når man blir eldre er det fint å snakke sammen om alt vi gjorde som var typisk norsk. Det kan jeg ikke snakke med engelske venner om.
— Bjørg Ellen Eklo
I år er det en enklere oppgave å være formann enn ved tidligere basarer. På grunn av et byggeprosjekt i kirka er basaren nødt til å nedskaleres.
– Før hadde vi hele kirkerommet som kafé. Ved alteret hadde vi utsalg av snitter og massevis av norske kaker.
I byggeperioden de er i nå, har ikke kirka stort nok kjøkken til å lage den samme typen mat som tidligere.
– Mange har hatt med seg kaker i dag som de har laget hjemme. Andre har med kofter og jakker som de har strikket, eller selbuvotter, nydelige sokker og luer.
– Det er et lite stykke Norge, sier Bjørg Ellen.
Tradisjoner og trygghet
Hun mener det er en godhet i fellesskapet i kirka.
– Når man blir eldre er det fint å snakke sammen om alt vi gjorde som var typisk norsk. Det kan jeg ikke snakke med engelske venner om.
Det har vært viktig for henne å holde på de norske tradisjonene i en engelsk hverdag. For henne er Sjømannskirken viktig gjennom hele året.
– Jeg tenker på da jeg mistet mannen min. Tryggheten med å ha nordmenn rundt meg var veldig god. Selv når ikke noen direkte snakket til meg om det, men de visste at jeg var blitt enke, forteller Bjørg Ellen.
Da mannen skulle begraves ville hun at en av de norske sjømannsprestene i London skulle holde begravelsen. Den faste organisten i Sjømannskirken kom også for å spille.
– Jeg spurte ikke, jeg sa at du må, forteller Bjørg Ellen om da hun ba sjømannspresten om å komme til Woking, et stykke utenfor London.
– Og da stiller de opp, altså. Og da er du hjemme. Da har du ikke en prest som du egentlig ikke har noe forhold til. Og den biten er utrolig viktig, hva de gjør når de reiser rundt til de som er syke og gamle. Så kirka har stor betydning, den har det.
For Bjørg Ellen er kirka også et sted hvor hun kan være seg selv, og får lov til å bruke seg selv og egenskapene sine for å bidra til fellesskapet.
– Jeg er jo pensjonist, jeg er 74 år, så det betyr veldig mye å kunne bruke meg selv. Som å kjøpe varer, vurdere priser, sende inn bestillinger og sette opp produktene. Det er ganske stor jobb som ligger bak før de kommer på hylla. Så det å få lov til å bruke seg selv og ta ansvar – det er ganske så viktig.
Også de små tingene i Sjømannskirken har stor betydning.
– Vi har grønnsåpe for salg på kirka, det får vi ikke tak i her i England. Så det er en stor opplevelse å bare ha med seg en flaske med grønnsåpe hjem.
Tolv julebasarer i kroppen
I tillegg til å være en stor møteplass, og årets største «happening» i Sjømannskirken i London, er julebasaren også den største inntektskilden til kirka.
– Sånn er det i de fleste sjømannskirker. De har den store cashflowen inn akkurat den helgen med julebasar. Da berges årsbudsjettet. Den siste basaren før pandemien, i 2019, da var det 10.000 mennesker her og vi tjente 1,5 millioner kroner på tre dager. Det var stinn brakke, sier Dag Magnus Hopstock Havgar som er prest og daglig leder i kirka.
Han er imponert over alle talentene som finnes hos de frivillige basardamene.
– Jeg ser jo at flere har essensen i seg i kvinneforeninga – de som er så voksne nå, hadde de vært yngre nå – hadde flere av dem vært bedriftsledere. Du ser de har notorisk talent og styringsevne. Man får utløp for talentene sine gjennom dette viktige arbeidet. Det er ikke bare at de skal ha noe å finne på, det er viktig relasjonsbyggende arbeid og viktig arbeid for at kirka skal være kirke.
Når julebasaren er en så viktig møteplass og inntektskilde, skapes det forventninger til hvordan basaren skal være. Det gir også grobunn for mange følelser hos de som står bak basaren.
– Det er stress og mas og utfordringer før alt er på plass. Det går ei kule varmt og det er mye følelser, vilje og forventninger. Og så er det noe jeg gleder meg veldig til, og synes er veldig flott og viktig, sier presten.
Som alt annet menneskelig er julebasaren en kombinasjon av alle følelser.
– Som en kollega sa her, som jeg synes var veldig bra, «jeg har tolv julebasarer i kroppen».
Når verden blir for stor
Nå anslår Sjømannskirken at de er oppe i to tredjedeler av aktiviteten de hadde før pandemien. I en periode lå det meste av kirkas virksomhet nede, og det var ikke mulig å betjene andre enn fastboende i utlandet. I år er det flere turister i utlandet og studenter vender tilbake.
– Næringslivet er ikke tilbake i utlandet i samme grad som før, og det er færre norske sjøfolk nå enn før. Men vi tror at vårt nærvær kanskje er enda viktigere nå. Det kan være større ensomhet og utfordringer hvor vi kan gjøre en forskjell, sier Jeffrey Huseby som er generalsekretær i Sjømannskirken.
Sjømannskirken ønsker å være en sosialt møteplass, et kulturelt møtested og et kirkelig møtested. I tillegg er beredskap for nordmenn i utlandet er et viktig anliggende for dem.
– Det hender av og til at verden blir for stor. Det kan være å havne på sykehus eller i en ulykke, eller relasjonelle utfordringer. Når noe skjer, da slipper vi det vi har i hendene for å være til hjelp.
Et liv uten kirka
– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten kirka, faktisk, sier Jenny Karin.
– Når det har vært dødsfall hjemme i Haugesund eller triste ting som har skjedd, så kan man komme hit og tenne et lys. Så føler du deg hjemme med en gang.
– Hvem hadde du vært uten kirka?
– Det går ikke an å tenke seg det. Det går ikke an å tenke seg hvordan livet hadde vært uten kirka.
Jenny Karin ser utover kirkerommet og tenker seg om.
– Det går faktisk ikke an å tenke seg, konkluderer hun.
For ordens skyld: Journalist og fotograf Rebekka Johannessen Litland jobbet for Sjømannskirken i København fra 2020 til 2021.