Presten som sprengte kirken

På slutten av 1990-årene fikk lille Kummelby kirke, en tilsynela­tende helt vanlig folkekirkemenighet i Svenska kyrkan, opple­ve noe uvanlig: Antallet frivillige gikk fra 30 til 130 personer. Rundt 200 personer «kom til tro eller fikk fordypet sin tro», ifølge Gita Andersson.

Og gudstjenestene var så fullsatte at man snart rev den gamle kirken – den hadde bare 50 sitteplasser – og bygde en ny med plass til tre ganger så mange, samtidig som man doblet gudstjenestene.

En søndag morgen drar jeg selv dit. Til Stockholms­forstaden Sollentuna og mursteinskirken som ruver over vil­laområdet rett ved den store gjennomfartsåren. På fasaden henger et rekla­mebanner. «Vil du utforske livet? Nytt Alpha­kurs begynner snart!»

Allerede i 1996 innbød Kummelby til Alpha, som en av de første kirkene i Sve­rige. Alpha er et introduksjonskurs i kristen tro hentet fra den anglikanske kirken i Storbritannia. Det skulle bli startskuddet til en tid med økt tilslut­ning og åndelig fordypning, men i be­gynnelsen var menigheten skeptisk – damene i syforeningen klaget over at det hang matos over hele kirken når middagen før Alpha­kursene ble tilbe­redt. Og noen tillitsvalgte kirkepolitike­re lurte på om dette konseptet virkelig hørte hjemme i Svenska kyrkan.

Gita Andersson – en av dem som bante vei for utviklingen i Kummelby – møter meg på plassen foran kirken, kledd i rosa strikkejakke og med prestekragen skjult under et fargesterkt sjal.

Hun har vært pensjonist siden 2015, men var ledende prest i menigheten i 25 år. Ved siden av henne står Staffan Stadell, hennes nærmeste prestekollega i denne perioden. Han har strå­hatt og linblazer, snakker høyt og ler mye. Han er fortsatt aktivt medlem i menigheten.

Gita Andersson kommer innom til kirkelige handlinger av og til – for det meste begravelser.

---

Magasinet Strek

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK nr. 4/2023. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut fem ganger i året.

Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

---

Bakgrunn: Hinduisme

Da hun begynte sin prestegjerning i en kirke i nærheten, var hun et wildcard. Hun kom fra en ikke-­religiøs fami­lie, hadde vært dypt involvert i hindu­isme og annen orientalsk åndelighet, og var helt uten menighetserfaring. Dessu­ten fantes det svært få andre kvinnelige prester på den tiden.

– Jeg var opptatt av å preke om Jesus, men visste egentlig ingenting om menighetsarbeid. Det var menigheten som måtte lære meg hvordan konfirmantar­beidet foregikk og hvordan man leder en bibelstudiegruppe, forteller Gita.

Hun sier det på sitt lavmælte, milde vis. Samtidig har hun en naturlig pon­dus – en integritet som har inngitt til­lit hos mange mennesker i årenes løp.

Ved siden av henne og Staffan Stadell dukker menighetsmedlemmet Ann­ Britt Heyle opp.

Hun er 91 år og kom til Kummelby på 1960­-tallet. Da var kirken «fungerende, men litt småkje­delig».

De drev kirkekor, ungdomsar­beid og tre (!) syforeninger, men det var få som kom til gudstjeneste. Det ble det en endring på da Gita Andersson, Staffan Stadell og organisten Christer Wallström begynte å jobbe sammen, forteller Heyle.

De kaltes «de tre mus­keterer» og var fylt av tanken på å nå nye mennesker med evangeliet.

Jeg var opptatt av å preke om Jesus, men visste egentlig ingenting om menighetsarbeid

—  Gita Andersson

«Vi må snakke om Ånden»

Staffan og Gita kan huske at de, kort etter at de var blitt kolleger i Kummelby på slutten av 1980-­tallet, leste en artik­kel i Kyrkans tidning der fem personer ble stilt spørsmålet «Hva betyr pinsen for deg?». Bare én av dem nevnte at det er Den hellige ånds høytid.

De ble enige om at det var på tide å snakke om Ånden.

Staffan og Gita begynte etter hvert å holde foredrag i Kummelby om Den hellige ånd. Og i forbønnsmessene, som Staffan hadde innført noen år tidligere, skapte man rom for å lyt­te til Åndens røst. Man forkynte og ba for de syke, men tungetalen ble henvist til «lønnkammeret». I søndags­ gudstjenesten fant moderne lovsang og høykirkelig messefeiring sammen.

Gita skyter inn:

– Vi snakker ofte ikke så mye om Ånden i Svenska kyrkan, nettopp av frykt for å bli forbundet med frikirke­ne. Men samtidig vet jeg at det er noe som trekker ved Den hellige ånd – det finnes et sug etter forbønn og åndelige opplevelser. Hvis jeg hadde fått høre tidligere at det finnes noe innenfor kristendommen som heter å erfare Den hellige ånd, hadde jeg nok ikke trengt å søke så mye i det orientalske.

Nå kan hun se at Ånden «har vært med meg gjennom hele livet»

– Ånden har trukket i oppmerksom­heten min, pekt på Jesus og hjulpet meg til en levende tro. Men i årene i Kum­melby og gjennom Alpha­kursene har Ånden blitt en mer selvfølgelig person i troen. En jeg relaterer til like ofte som Gud vår Far og Jesus.

Hun tror at det nettopp er et bevisst fokus på hele treenigheten, i kombina­sjon med et inviterende fellesskap, som gjorde at mennesker fant veien til Kummelby. Når medlemmer av kirkekoret, syforeningen eller barneaktivitetene gikk på Alpha­kurs, lærte de hverandre å kjenne. Mange ble venner.

– Revirtenkningen mellom ulike grupper avtok, konstaterer Gita.

---

Gita Andersson (72)

• Bosted: Sollentuna, nord for Stockholm
• Familie: Gift, tre barn
• Yrke: Prest, pensjonert siden 2015. Var i flere år kapellan i Riksdagen, den svenske nasjonalforsamlingen.
• Aktuell: Med boken Bättre än vi trodde – att förvandlas som människa och kyrka (Libris, 2022)

---

Orientalsk mystikk

Denne søndagen er det fremdeles ferietid, og et trettitall mennesker har samlet seg til gudstjeneste. Mest eldre, men noen ungdommer også. Tiden da kirken var breddfull, og det strøm­met på med nye medlemmer, er forbi, men folk tar fortsatt sterkt del i guds­tjenesten. De virker hjemmevante i li­turgien, de gjør korsets tegn og synger salmene flerstemt. Når presten Lena Thoms sier: «Å komme til Kummelby er som å komme hjem» får hun et bi­fallende «ja» fra forsamlingen.

Etter gudstjenesten er det mange som blir værende igjen i kirkerommet. En ung kvinne fra India er der for før­ste gang, og Gita Andersson går straks frem for å ønske henne velkommen. Da hun presenterer seg nettopp som «Gita», ser den indiske kvinne forbau­set på henne.

– Gita? Like in Bhagavad Gita?

Gita Andersson ler og forklarer at hun utforsket hinduismen da hun var ung, og da var det noen som hadde sagt: Du som synger så mye, du kunne jo hett Gita, for det betyr «sang» på sanskrit.

– Men det var før jeg møtte Jesus, sier Gita, som likevel beholdt det indiske navnet etter at hun var blitt kristen.

Omvendelsen skjedde i tjueårsalde­ren. Gjennom flere år hadde hun viet seg til transcendental meditasjon og orientalsk mystikk. Men under et besøk i en ashram, et hinduistisk kloster, ved bredden av Ganges, opplevde hun å få møte den kristne guden. Møtet førte til studier i religionsvitenskap, og noen år senere vokste prestekallet frem. Hun hadde ikke opprinnelig planlagt å arbeide i én og samme menighet til hun gikk av med pensjon. Men slik ble det.

Byttet ut mantra med bønn

Vi setter oss i et mindre konferanse­ rom en trapp ned fra kirkerommet. På veggen henger et ikon som symbolise­rer treenigheten, og et lite skilt med teksten «Praise the Lord». Her samlet Staffan Stadell og Gita Andersson seg ofte til bønn i arbeidsgruppen sin. De er overbevist om at det sveiset dem sammen og ga dem et felles fokus.

Gita sier også at personlig bønn har vært helt avgjørende for henne. Under sin tid i New Age hadde hun for vane å meditere en halvtime morgen og ettermiddag, og da hun ble kristen, byttet hun mantraet med indre bønn til Jesus.

Hele tiden etter det – gjennom peri­oder da menigheten vokste, men også i vanskelige tider – har hun holdt fast på den vanen. Og hver morgen i flere tiår har hun startet dagen med å lese en bibelkommentar av den amerikan­ske pastoren Eugene Peterson (1932 – 2022). Hun leser de samme bøkene om og om igjen.

– Jeg er et rutinemenneske. Det er livs­viktig for meg å starte dagen sammen med Gud. Når tjenesten har vært tøff, er det der jeg har hentet kraft. Og gjen­nom alle år er det kjærligheten til Jesus som har vært min drivkraft, sier hun og legger til:

– Dette med inkarnasjonen, en Gud som blir menneske, som dør på et kors for oss, er så fullstendig outstanding! Det kommer jeg aldri bort fra.

I dag betraktes presten i stor grad som en bedriftsleder, og ikke en som fremfor alt er i menigheten for å fremme vekst i Kristi kropp

—  Gita Andersson

«Et slags servicesenter»

Døren til rommet går opp, William Grönroos kikker inn. Han har vært prest i menigheten siden 2011 og er den som har overtatt ansvaret for Alpha et­ter Gita og Staffan.

De snakker om at det har skjedd en mentalitetsendring i kirken siden begynnelsen av 2000-tallet. Administrasjon og organisasjon har tatt overhånd, og Svenska kyrkan likner på mange måter mer på en tjenestemannskirke – et slags servicesenter – enn et åndelig fellesskap, mener Grönroos.

Gita sier seg enig.

– I dag betraktes presten i stor grad som en bedriftsleder, og ikke en som fremfor alt er i menigheten for å fremme vekst i Kristi kropp, sier hun.

Da hun og Staffan Stadell var ansatt i menigheten, feiret de alltid guds­tjeneste i Kummelby, også på de søn­dagene de ikke hadde tjeneste.

– Hvordan skal man ellers lære me­nigheten å kjenne? Og om jeg venter at andre mennesker skal gå i kirken på fritiden, blir det merkelig om jeg ikke gjør det selv, mener Gita.

Den gang ivret de for at mennesker skal «komme i funk­sjon». Det første trinnet var å gjøre en kartlegging i menigheten, der de spurte medlemmene hva de kunne bidra med ut fra sine evner og erfaringer. Deretter skapte Gita Andersson en organisasjon der alle ansatte fikk en gruppe frivillige rundt seg, som i sin tur ledet andre fri­villige. Det er uvanlig i Svenska kyrkan.

Ta jobben fra de ansatte?

William Grönroos må gå. Det er straks konfir­mantmesse i kirkerommet ovenpå. Men før han forsvinner, løfter Staffan Stadell spontant hendene og ber: «Kom, Hellig ånd, velsign William og alle konfirmantene, amen!»

Litt senere smyger vi oss opp i kir­kerommet. Konfirmantenes slekt og venner fyller alle sitteplassene og gir et bilde av hvordan det må ha sett ut un­der en vanlig søndagsgudstjeneste her på begynnelsen av 2000­-tallet. Lengst fremme, med armene om hverandres skuldre, gynger konfirmantene i takt til musikken og synger «Lean on Me».

Staffan og Gita stiller seg i døråpnin­gen, beveger seg til musikken, stråler. Gita får tårer i øynene og utbryter:

– Det er så vakkert med unge mennesker som blir truffet av evangeliet. Det er en utrolig kraft i det!