I over 40 år delte de tro og hjem: Dette er historien om Pilgrimsfolket

Da forstanderen, grunnleggeren og den ubestridte lederskikkelsen i Pilgrimsfolket ble dømt for overgrep i februar 2023, satte dommen et punktum i fortellingen om menigheten som har vært en av de mer særegne greinene av Kristen-Norge de siste 50 årene.

Mange har sett dem evangelisere på gater og torg. Som på Youngstorget i Oslo, hvor de hadde vekkelsesmøter i et telt med påskriften «Jesus lever». Noen har merket seg den klassiske pinsekarismatiske formen, med kassegitar og tungetale – i en tradisjon som i Norge forbindes med Aage Samuelsen. Andre har merket seg den nøkterne livsstilen, eller deres innsats for å påvirke samfunnet gjennom bladet Pilgrimen og utstrakt gateevangelisering. Eller den konservative klesstilen, særlig for kvinnene, med lange skjørt og hodeplagg.

For mange av de som sluttet seg til den, ble menigheten førende for de fleste deler av livet: Et bofellesskap, trosfellesskap og arbeidsfellesskap. Så tok det brått slutt.

I november i år har Vårt Land skrevet flere artikler om at lederen for Pilgrimsfolket i februar ble dømt for seksuelle overgrep. Han nekter straffskyld men soner nå dommen på et år og sju måneder. Vårt Land har forsøkt å komme i kontakt med ham, blant annet gjennom hans advokat, men har ikke lykkes i å få ham i tale.

Historien om Pilgrimsfolket, slik den her fortelles, er satt sammen av avisklipp fra 70-tallet og fram til nå, fra overgrepsdommen, og fra en av forstanderens egne bøker.

70-tallet: Omvendelse og oppvåkning

Historien om Pilgrimsfolket dreier i hovedsak rundt en person: Forstanderen.

Forstanderen vokser opp i et ikke-kristent hjem, men blir kristen når han går sitt siste år på Kristelig Gymnasium (KG). Det forteller forstanderen selv mange år senere, i en reportasje i Dagen Magazinet.

LES OGSÅ:

– Jeg klarte ikke tanken på at flere skulle oppleve det samme

Han anmeldte forstanderen: – Måtte få stoppet ham

Som nyfrelst tjueåring flytter forstanderen i 1972 til Stockholm sammen med kona si. Ifølge reportasjen fra 2009 får han jobb som oppfinner i elektronikkselskapet Asea og er en del av menigheten Maranataförsamlingen, som ledes av den markante, norsk-fødte pinseforstanderen Arne Imsen (1930-1999).

En kveld forstanderen er ute og evangeliserer, skjer det noe som han i ettertid skal trekke frem i flere intervjuer, for å forklare hvorfor Pilgrimsfolket ble til: Han møter en alkoholisert mann som har vokst opp på institusjon. Forstanderen tar med mannen med hjem på kaffe og kake. Den varme, medmenneskelige behandlingen fører ifølge forstanderen selv til at den alkoholiserte mannen bryter sammen i gråt.

For forstanderen blir det en skjellsettende opplevelse. I intervjuer forteller han at den overbeviser ham om at livet som kristen skal innebære bredt engasjement for menneskene man vil nå med evangeliet, gjennom hele døgnet.

Vi ville være kristne døgnet rundt. Vi var åpne for kontakt med slike som manglet et sosialt nettverk, de som er uønsket i samfunnet, tidligere kriminelle og folk med store sosiale problemer

—  Forstanderen, om etableringen av Pilgrimsfolket

---

Pilgrimsfolket

• Menigheten Pilgrimsfolket ble stiftet i 1975, med røtter i Maran Ata. Flere av medlemmene bodde sammen, og disse kalte seg «Storfamilien». På det meste var det omtrent 30-40 personer i Storfamilien. Menighetsfellesskapet i sin opprinnelige form gikk i oppløsning i 2018.
• Menigheten omfattet også mennesker som ikke bodde på felleskapets eiendom.
• Storfamilien hadde felles økonomi. Mange solgte det de hadde da de flyttet inn sammen med Storfamilien, og ga pengene til fellesskapet. Flere vitner i saken forteller at de måtte levere fra seg disposisjonsretten på bankkontoene sine, og noen måtte levere inn pass. Dersom medlemmene av Storfamilien ønsket fri, måtte de sende en søknad til forstanderen.
• Barna ble skolert hjemme, og medlemmene selv stod for undervisningen.
• Menigheten har i en årrekke drevet et omfattende hjelpearbeid i Romania, og medlemmene har hatt en turnusordning som innebærer at mange av dem har hatt gjentatte lange opphold der.
• Storfamilien tjente penger ved å utføre tjenester via firmaet Pilgrimstjeneste Drift AS og drev med malertjenester, vasketjenester og lagertjenester. Inntekten gikk til det Storfamilien måtte trenge, i tillegg til at en del ble gitt til hjelpearbeid i Romania.

---

Tilbake til Norge

Etter tre år i Sverige flytter ekteparet tilbake til Norge. De treffer flere som tenker som dem, og etablerer et bønnefellesskap, som innen ett år blir til menigheten Pilgrimen Maran Ata. Senere kaller de seg Pilgrimsfolket.

De kjøper et hus i Gjøvik-området, hvor flere familier flytter inn og bor sammen, og fortsetter å ha nær kontakt med den svenske Maran Ata-menigheten til Arne Imsen.

– Vi ville være kristne døgnet rundt. Vi var åpne for kontakt med slike som manglet et sosialt nettverk, de som er uønsket i samfunnet, tidligere kriminelle og folk med store sosiale problemer, forteller forstanderen i Dagen Magazinet i 2009.

I 1976 oppretter de et firma hvor flere av dem jobber sammen med å tilby forskjellige tjenester. De deler alle inntekter, har felles måltider, og lever som en storfamilie.

Har du tips i saken? Kontakt journalist Lena Caroline Stordalen (lena.stordalen@vl.no) eller Sondre Bjørdal (sondre.bjordal@vl.no).

80-tallet: De første kontroversene

I september 1981 arrangerer Pilgrimsfolket møter mot homofili i Folkets hus i Oslo. Det blir motdemonstrasjoner, det oppstår tumulter, og Arne Imsen, som fortsatt er en viktig trosfelle for menigheten, må få politieskorte ut. Vårt Land har ikke funnet referater av hva som ble sagt på møtene, men to år senere siterer VG Imsen på at homofili er et «strupetak på skapelsens ordning» og at «homoseksuelle forhold er utsalg av perverse menneskers rendyrkede egosime».

Mange år senere beskriver forstanderen selv oppstandelsen på Folkets hus i en av sine bøker:

«Lite ante vi den gang om hvilke krefter en slik aktualisering kunne utløse. Møtene i Folkets hus i Oslo samlet foruten sannhetssøkende møtedeltakere et hundretalls illsinte homoaktivister, ledet an av daværende stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowsow og aktivisten Karen-Christine Friele. Under tumultene som fulgte måtte til slutt politiet gripe inn, for til slutt å avlyse menighetens temadager, med begrunnelsen at de ikke kunne garantere møtebesøkernes sikkerhet.»

Det såkalte Fellesrådet for homofiliorganisasjoner anmelder Pilgrimsfolket for brudd på straffelovens paragraf 135A og 349A, som gjorde det ulovlig å true, håne eller utsette noen for hat, forfølgelse eller ringakt på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

NTB skriver at «det er første gang homofile tar i bruk disse paragrafene etter at Stortinget i år vedtok å utvide dem til å gi homofile et særlig vern». Saken blir henlagt. Arne Imsen og den norske forstanderen skriver et åpent brev til justisministeren og uttrykker sin bekymring for at det utvidede forbudet mot hatefulle ytringer kan være en trussel mot trosfriheten. I brevet spør de:

– Kan antidiskrimineringsloven virkelig forby en kristen menighet å sitere bibelvers og foredrag om Bibelens syn på homofili? Kan en paragraf i straffeloven, tilkommet år 1981, kjøre over Grunnloven som jo skal garantere religions-, møte- og ytringsfrihet?

På oppfordring fra Fellesrådet for homofile tar også Den norske kirkes biskop i Oslo Andreas Aarflot avstand fra Pilgrimsfolkets omtale av homofile:

– Det virker som om Pilgrimsfolket ikke har vist den nødvendige respekt for andres menneskeverd. Man bør ikke i kristenhetens navn bruke metoder som er preget av hat og forfølgelse, sier Aarflot til Aftenposten.

Men han legger til at det må være rom for å uttale seg imot homofil praksis, med grunnlag i Bibelen.

Det virker som om Pilgrimsfolket ikke har vist den nødvendige respekt for andres menneskeverd. Man bør ikke i kristenhetens navn bruke metoder som er preget av hat og forfølgelse

—  Biskop Andreas Aarflot, om Pilgrimsfolkets retorikk mot homofil

Markerer seg i et stort spekter av saker

Det blir en del oppmerksomhet rundt uttalelser fra Arne Imsen i den svenske søstermenigheten, som i 1983 lanserer planer om å sende et tjuetalls barn mellom 10 og 13 år til Den dominikanske republikk. Han sier de påståtte planene er en protest mot den svenske grunnskolens undervisning, som er «århundrets fiasko» og «gjennsomsyret av marxisme». Imsen sier til Dagbladet at han regner det som sannsynlig at den norske menigheten vil følge svenskenes eksempel.

På dette tidspunktet har Pilgrimsfolket slått seg ned på et nedlagt sykehjem på Hadeland. I lokalavisa Hadeland benekter de at de har planer om å følge svenskene, selv om forstanderen sier at han ikke ville hatt noe prinsipielt imot det. Menigheten driver nå hjemmeundervisning av seks skolebarn mellom 7 og 10 år, under tilsyn av Oslo kommune. Rektor ved Tåsen skole uttaler ifølge lokalavisa at han er «særdeles imponert over foreldrenes innsats og nivået på undervisningen».

I 1985 samarbeider Pilgrimsfolket med Arne Imsen og svenske Maran Ata om å få vist den amerikanske filmen «Det stumme skriket» for et størst mulig publikum. Filmen viser ultralyd av en abort, med en kommentatorstemme som beskriver hvordan fosteret «plages og skriker i dødsangst», skriver VG. En svensk gynekolog kaller retorikken for humbug.

Samme år deltar forstanderen på en debatt om nyreligiøsitet, hvor han forteller at medlemmene «praktiserer det fulle fellesskap med bokollektiv, arbeidskollektiv og eiendomskollektiv. Kollektinntekter går til misjonsarbeid, sitt daglige brød tjener medlemmene ved å lage og selge spekepølser. Barna blir tatt ut av skolen for at en skal være sikker på at de får opplæring i den rette tro».

Oppland Arbeiderblads utsendte journalist beskriver debatten som en generell livssynsdebatt, men: «Et innslag fra salen med spontan tungetale bidro til å gjøre møtet allsidig», skriver journalisten.

Demonstrerer mot paven – får fem kroner i bot

25. januar 1990 møter forstanderen og tre andre medlemmer av menigheten i retten i Trondheim. Adresseavisen beskriver situasjonen:

«Det var en sjelden forsamling som tok plass i rettssal seks i Trondheim byrett i går morges. Fire tiltalte som selv hadde bedt om å bli tiltalt, en aktor som måtte prosedere en sak påtalemyndigheten ikke ønsker å føre, og tre dommere som måtte dømme i en sak som var påtvunget retten».

Dette er foranledningen: Ved pave Johannes Paul IIs besøk til Trondheim sommeren 1989, demonstrerer fire medlemmer av Pilgrimsfolket. En av dem er forstanderen selv, som bærer en plakat hvor det står: «Norsk kristenhet: Fly katolisismen og den falske økumeniske bevegelse».

De fire demonstrantene settes på glattcelle i to timer, for å nekte å følge politiets anmodning om å fjerne seg.

– Vi kom hit for å markere vår motstand mot katolisismen som syn. Det var ingen demonstrasjon – bare en fredelig meningsytring, sier forstanderen til Adresseavisen.

Dagen etter Trondheim, besøker paven Tromsø. To kvinner fra menigheten demonstrerer også der. Igjen blir de tatt bort av politiet.

Etter arrestasjonen i Trondheim ønsker påtalemyndigheten å legge saken død. Men demonstrantene insisterer på å få den behandlet i retten. De er opprørt over at politiet har inndratt noen hundre eksemplarer av bladet deres, noe de opplever som en uakseptabel knebling av tale- og trykkefriheten.

– Jeg skjønner ikke at de tiltalte ikke kan akseptere påtaleunnlatelsen og at de nå får tilbake materiellet, sier aktor i retten, ifølge Adresseavisa.

– Nå risikerer de å bli dømt for å ha demonstrert uten tillatelse, eller bli frifunnet.

I retten i Trondheim blir de tre kvinnene fra Pilgrimsfolket frifunnet, mens forstanderen blir dømt til å betale fem kroner i bot for å ha demonstrert ulovlig. Aktor erkjenner i retten av det ikke var riktig av politiet å inndra menighetens trykksaker.

Jeg skjønner ikke at de tiltalte ikke kan akseptere påtaleunnlatelsen og at de nå får tilbake materiellet

—  Aktor som må føre saken mot medlemmer av Pilgrimsfolket i 1990

Den sommeren intervjuer lokalavisa Oppland Arbeiderblad to barn som er de første til å fullføre niårig grunnskole i menighetens hjemmeskoleopplegg. Året etter har Vårt Land en sak om menigheten, hvor lederen blant annet forteller at de i noen tilfeller har tatt hånd om unge kvinner som har fått barn som ellers ville blitt abortert. Han forteller også at de har kastet seg inn på foreldrenes side, i strider mellom foreldre og Barnevernet.

Det sene 90-tall: Verneplikt, blasfemianmeldelse og overgrepsanklager

I mars 1998 blir tre menn fra menigheten innkalt til å avtjene sivil verneplikt. Når de møter opp, er det med et brev hvor det står at de nekter av religiøse grunner. De leverer fra seg brevet og drar fra stedet. Et halvt år senere vedtar Hadeland og Land Herredsrett at de tre kan pålegges å utføre verneplikten med tvang, i en egnet leir eller på annen måte.

Sommeren 1999 deler medlemmer av Pilgrimsfolket ut løpesedler utenfor Oslo rådhus, hvor den svenske fotografen Elisabeth Ohlson Wallins utstilling Ecce homo blir vist. Utstillingen viser bibelske motiver iscenesatt i en homofil kontekst. Pilgrimsfolket politianmelder utstillingen for brudd på blasfemiparagrafen.

– Å fremstille min frelser på den måten som bildene gjør, finner jeg både nedverdigende og krenkende. Utstillingen er veldig usmakelig. Det er sant at Jesus omgikk alle slags mennesker, men denne utstillingen er en glorifisering av et perverst levesett, og det finner jeg usmakelig, sier forstanderen til avisa Dagen.

I overgrepsdommen fra 2023 framkommer det at to kvinner i denne perioden, altså på 90-tallet og fram mot 2002, følte de ble tvunget til å ha seksuell omgang med forstanderen. Begge disse kvinnene anmeldte forstanderen, men ikke før sakene var foreldet. Forstanderen hevdet i retten at det i begge tilfeller var gjensidige kjærlighetsforhold.

Det er sant at Jesus omgikk alle slags mennesker, men denne utstillingen er en glorifisering av et perverst levesett, og det finner jeg usmakelig

—  Forstanderen uttaler seg om fotoutstillingen Ecce homo i 1999

2000-tallet: Flytter til militærleir og engasjerer seg i Romania

I 1998 drar Storfamilien på ferie til Romania. Det blir starten på et engasjement som skal bli førende for livet i menigheten.

– Det var en sjokkopplevelse. Fattigdommen var ubeskrivelig. Vi fant da ut at noe må gjøres, sier forstanderen til lokalavisen i 2011.

Menigheten begynner raskt å samle inn klær og andre ting i nærmiljøet. Lokalavisa Hadeland besøker en 4.-klasse som har samlet inn kassevis med leker, klær og sko. Avisa forteller at Pilgrimsfolket har vært på besøk og vist bilder som gjorde inntrykk på 4.-klassingene:

– De spiser stort sett grønnsakssuppe, får vi høre. Noen gutter gikk med røde jentesko. Og vi så en som sniffet lim, gjengir avisa fra klasseromsbesøket.

Så går menigheten i gang med sitt aller største prosjekt: Når en internasjonal aktør ønsker å rive en hel rumensk landsby for å etablere industri der, kommer Pilgrimsfolket dem i forkjøpet. De kjøper eiendommene i landsbyen Santoma utenfor byen Arad for «noen hundre tusen kroner».

Landsbyen har rundt 250 innbyggere, og består av ni høyblokker med 60 leiligheter. I lokalavisa Hadeland forteller forstanderen at husene er i så dårlig stand at hvis det regner i tre dager, fortsetter regnet i inne i to dager til. En svær haug med søppel må kjøres bort i 42 svære lass. Forstanderen forteller at engasjementet deres blir godt mottatt i Romania, og at han har blitt invitert til Norges ambassade i Bucuresti.

Samtidig som menigheten driver et omfattende hjelpearbeid i Romania, erkjenner de at det nedlagte sykehjemmet på Hadeland har blitt for lite for dem. I 2004 kjøper de en nedlagt militærleir i østlandsområdet for 4,5 millioner kroner. 35 medlemmer fra to til 85 år flytter inn, og de begynner arbeidet med å oppgradere bygningsmassen.

– Vi falt for de landlige omgivelsene. Vi er opptatt av trygge oppvekstvilkår for barna, sier forstanderen til lokalavisa.

Han sier også at de er på jakt etter «seriøse, pålitelige arbeidstakere til sitt stadig voksende renholdsfirma» og oppfordrer interesserte til å ta kontakt.

De spiser stort sett grønnsakssuppe, får vi høre. Noen gutter gikk med røde jentesko. Og vi så en som sniffet lim

—  Skolebarn deler sine inntrykk, etter at Pilgrimsfolket har fortalt og vist bilder av nøden i Romania

Et glimt inn

I 2009 er Dagen Magazinet på besøk i den nedlagte militærleiren, og får et glimt inn i dagliglivet i Storfamilien: For arbeidsfolkene begynner dagen klokka halv seks om morgenen, mens andre møtes til felles bønn klokka åtte. Skoledagen begynner klokka ni. Det er bønnesamling klokka halv ti på kvelden.

Onsdager er det bibelstudium. Lørdager er det evangelisering. Søndager er det søndagsmøte.

Snart kjøper også menigheten et lokalt bedehus fra et trossamfunn som ikke lenger er aktivt på stedet.

– Det er ikke like lett for alle å komme «hjem» til oss på møter. Terskelen er mye lavere med bedehuset, sier forstanderen til lokalavisa.

15 millioner til Romania

I 2006 anslår forstanderen at hjelpearbeidet i Romania rent økonomisk svarer til rundt én million kroner årlig. Fem år senere er anslaget 2,5 millioner per år, og over 15 millioner kroner fordelt på de siste ti årene – «i tillegg til alle trailerlassene» med innsamlede ting.

– I løpet av disse ti årene har vi besøkt og hjulpet over 30.000 personer. Vi oppsøker dem, kartlegger deres behov og leverer senere dette direkte til dem. Slik unngår vi svinn og sløsing av ressurser, forteller forstanderen til lokalavisa.

Til avisa legger han til at landsbyen Santoma nå klarer seg selv, og at menigheten har opprettet nye arbeidsplasser for innbyggerne som har gått arbeidsledig siden jernmurens fall. Han forteller også at menigheten nå har begynt å jobbe andre steder i Romania, blant annet med en skole for voksne analfabeter.

Fallet og oppløsningen

Samtidig som menigheten driver et storstilt hjelpearbeid, redder en rumensk landsby fra riving, pusser opp et gammelt bedehus og oppgraderer en gammel militærleir – foregår også det som i 2018 skal få menigheten til å gå i oppløsning:

Forstanderen begår omfattende overgrep mot en en kvinne i menigheten, over en periode på seks og et halvt år. Han nekter straffskyld.

I dommens nøkterne språk, slutter fortellingen om Pilgrimsfolket slik:

Pilgrimsfolket ble som menighet oppløst høsten 2018 etter at det innad i menigheten ble kjent at forstanderen hadde hatt et seksuelt forhold til kvinnen. Som følge av at forholdet ble kjent, forlot forstanderen menigheten og frasa seg alle sine roller.

Vårt Land har gjentatte ganger forsøkt å komme i kontakt med forstanderen uten å lykkes.