Arven fra Lillehammer

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

.

Lillehammer var på begynnelsen av 90-tallet episenteret for et nasjonalromantisk prosjekt som mangler sidestykke i nyere norsk historie. Som hadde fokus på hva som er unikt for oss nordmenn, hva som gjør oss annerledes, og hvordan vi skal vise oss fram for verden.

Det var dette samfunnet Jasmina Zugor, mannen hennes, og deres to barn skulle integreres i, etter at Bosnia hadde blitt revet i filler av hat og nasjonalistiske strømninger.

– Det var ikke lett, men de vi hadde kontakt med var folk som var åpne for andre kulturer. Men jeg synes nordmenn ble mer og mer åpne etter OL. Jeg hørte at det var et lukket samfunn, men selv opplevde jeg ikke noe negativt.

Annerledeslandet

Tretti år senere kan vi humre av vadmelsnikkersene, pins-feberen og de store bobledressene under Lillehammer-OL. Men enda rarere er det å se hvor samlet befolkningen stod rundt et prosjekt som handlet litt om idrett – men mest om å definere hva som gjør oss nordmenn unike, og hvordan vi skulle vise oss for verden.

– Kronprins Harald sa at vi var gærne.

– Sa han det?

Ja. «Jeg trur dere er gærne, jeg», sa han.

Det er en kjølig mandag formiddag i Lillehammer sentrum.

Audun Tron sier «hei» til de fleste han ser inne på en kafe som også selger julekuler, keramikkengler og dekorative knagger. Det var han som i 1988 dro til Lausanne for å levere inn søknad om å få arrangere OL, og som fortsatt var ordfører for Arbeiderpartiet da den internasjonale OL-presidenten seks år senere kvitterte med å si at at Norge hadde gitt verden det beste vinter-OL noensinne.

30 år siden OL i Lillehammer.

Etter seksten dager med sol, ti norske gull og et arrangement uten store skandaler, våget noen seg på å hevde at «Gud snakket norsk». Og ni måneder senere stemte Norge imot norsk EU-medlemskap.

– Jeg tror kanskje det kunne ha litt å si. Selv er jeg jo EU-tilhenger da. Men det kan nok være slik av vi ble trygge på oss selv og på at det er greit for oss å stå utenfor. Jeg vet ikke, men kanskje, sier Tron.

LES OGSÅ: Da Edvard Munchs maleri ble stjålet før åpningsseremonien, oppsto en gyllen mulighet for «abortprestene»

---

OL på Lillehammer

  • Ble arrangert 12.–27. februar 1994 på Lillehammer, Hamar (skøyter), Gjøvik (ishockey), Ringebu og Øyer (alpint).
  • Det var rundt 1,2 millioner betalende tilskuere, i herrestafetten på langrenn stod cirka 110.000 rundt løypa. Norge ble beste nasjon med 10 gull, 11 sølv og 5 bronse.
  • Ble arrangert ti år etter OL i Sarajevo, og i en periode hvor krigen i det tidligere Jugoslavia rystet verden og sendte 2,7 millioner på flukt. 14.000 bosniere kom til Norge i årene rundt OL.
  • Det at OL på Lillehammer sammenfalt med tiårsjubileet for Sarajevo-OL og krigen på Balkan, ble markert på forskjellig vis. Blant annet med etableringen av hjelpeorganisasjonen Olympic Aid.

---

Nye penger, nettverk og hierarkier

I Lillehammer skal det godt gjøres å finne noen som har noe kritisk å si om OL. Men Simen Sætre er fra Brøttum, 15 minutters kjøretur sør. Sætre var 14 år da Lillehammer fikk OL, og 20 år da da det ble holdt, og levde dermed tenårene sine omsluttet av en nasjonalromantisk tåke.

Men for ham var ikke OL en to uker lang folkefest. «Det var et seks år langt sosialt eksperiment», skrev han i Morgenbladet for noen år siden.

– Man hadde snakket om at klassesamfunnet var utviska og at folk hadde like muligheter. Så kom OL som en påminnelse om at det ikke var sånn likevel, forteller han nå.

Den nye fisken. Simen Sætre.

Han husker det som at den småbyen han kjente ble inntatt av en ny elite fra Oslo. De snakket riksmål, og gikk gjerne i vadmelshatter og Sondre-gensere. Og de stod i ledetog med de som eide ting på Lillehammer: Tomter som kunne utvikles, eiendom som kunne leies ut, serveringssteder som kunne se fram på flere år med fullt belegg.

– Det var en slags overklasse på Lillehammer, som satt igjen med veldig stor gevinst. De ble en slags samarbeidspartner for denne eliten som kom inn utenfra, som tok hierarki som en mye større selvfølge.

Han husker de hvite volvoene til organisasjonskommiteen Looc. Plutselig så han folk med mobiltelefoner i gatene, lenge før det ble vanlig. Egne gratisbusser gikk fra Lilletorget til Oslo hver dag klokken 16. Men da tenåringene fra Brøttum oppdaget den, ble de kastet av og fikk beskjed om at denne bussen var forbeholdt de som jobbet i OL-systemet.

Man hadde snakket om at klassesamfunnet var utviska og at folk hadde like muligheter. Så kom OL som en påminnelse om at det ikke var sånn likevel

—  Simen Sætre, journalist og forfatter

Milliarder strømmet inn til utvikling av regionen, bygging og alle slags forberedelser. Plutselig ble det ekstremt viktig å ha nettverk, være sentralt plassert i hierarkiet og stå på de riktige listene, forteller Sætre.

Og å være blant dem som fikk invitasjoner til ting og tilgang til forskjellige OL-ting, som OL-pins, som kunne selges videre for mange tusener. Ti tusen gikk den mest kjente «Julekurva» for, på det meste. Nå koster den noen hundre kroner på Finn.

– Jeg opplevde det som at begrepet VIP kom til Lillehammer i den prosessen, og for folk som bodde rundt Lillehammer var det veldig viktig å få VIP-pass. Eller å få tilgang, på forskjellige måter. Møte kjendiser og få sin en del av kaken. Og lokale frivillige som voktet tilgangen til den nye VIP-verdenen, endret plutselig personlighet når de fikk litt makt, sier Sætre.

Tretti år senere er noen spor tydelige: Som nye alpintanlegg, hyttefelt, skistadioner og idrettshaller.

– Men for nasjonen som helhet tror jeg at det heller ble en katalysator for prosesser som allerede var i gang. Det gav utløp for en latent nasjonalisme, elitetenking og hierarkisk tenking der vi tidligere hadde vært mer egalitære. Det er en utvikling jeg forbinder med Lillehammer-OL.

30 år siden OL i Lillehammer.

«Du verden, vi laget OL»

Her er et hett tips, nå som influensasesongen rykker nærmere: På NRKs nettspiller er en mengde gamle TV-programmer som til sammen tegner et underholdende bilde av hvem vi var, den gangen vi gikk inn i en kollektiv OL-tåke. Et sted å begynne, er nyttårstalen Gro Harlem Brundtland holdt 1. januar 1992, som blir husket for én setning:

Det er typisk norsk å være god.

– Ingen norsk statsminister ved sine fulle fem ville i dag funnet på å fortelle oss hvor gode vi er, sier Ingebrigt Steen Jensen.

Det var merkevare-eksperten Jensen som var arkitekten bak ideen om at de fem OL-ringene på Lillehammer skulle stå for fem kjerneverdier: Nærhet, naturlighet, delaktighet, glede og fair play.

Selv om det i dag oppleves fjernt at landets statsminister skulle gi befolkningen et kollektivt klapp på skulderen, husker Jensen hva slags stemning som rådet den gangen det ble gjort.

– Lillehammer-lekene står igjen som et vannskille i norsk idrett – og norsk selvfølelse. Før dette var vi kjent for å være verst når det gjelder: Vi hadde dårligst ski, feil hoppdresser, sprakk på oppløpssida og gjennomlevde et OL i Calgary i 1988 uten å ta ett eneste gull. Det var så ekstremt at statsministeren selv måtte gå ut og si at vi er bedre enn vi tror.

Nå ser han på Lillehammer-OL som intet mindre enn en sportslig og folkelig triumf.

– I stunder hvor jeg finner det tungt å leve, tenker jeg: «Du verden, vi laget Lillehammer-OL».

Ingen norsk statsminister ved sine fulle fem ville i dag funnet på å fortelle oss hvor gode vi er

—  Ingebrigt Steen Jensen, merkevareekspert

Fra Alberville til Haakons pub

Under avslutningsseremonien i Alberville to år tidligere, hadde verden fått en smakebit av hva de hadde i vente: Da skred Sissel Kyrkebø inn på stadion på en gigantisk isbjørn, til smektende saksofontoner fra Jan Garbarek. Med et opptog av vikinger bak seg.

.

Et av disse vikingkostymene havnet senere hos Morten Frakken Eng, som under OL fikk jobben med å gå rundt i det og ringe med en stor bjelle, for å hanke inn folk til Haakons pub i Storgata. Jobben hans innebar også å skåle med folk og å holde stemningen oppe. Dagbladets utsendte ga vikingen en del av æren for at Haakons pub reddet en treer på terningen, i sin kartlegging av OL-utelivet.

– Jeg var en full mann, i full jobb. Etter fjorten dager måtte jeg ringe og si at jeg trengte en dag pause. Men da kom det ingen kunder, så de sendte meg en taxi med en flaske Jägermaister i. Så kom jeg meg på jobb, fylte opp teltet her på ett minutt og holdt ut resten av OL, forteller Eng.

– Men så la jeg på meg 30 kilo og fikk diabetes av det.

30 år siden OL i Lillehammer.

Kronprins Haakon var ofte innom. En amerikansk radiokanal ringte og ville ha OL-vikingen til å ta en stor slurk og rape en skikkelig viking-rap på lufta. Nå går det roligere for seg, men han sitter i baren fortsatt – med en kopp kaffe. I hjørnet sitter en mann som forteller at hans jobb var å dra kabler for Turner Network Television.

Jeg var en full mann, i full jobb. Etter fjorten dager måtte jeg ringe og si at jeg trengte en dag pause. Men da kom det ingen kunder

—  Morten Frakken Eng, tidligere OL-viking

Samlende – også i Kristen-Norge

Om det finnes en rød tråd i her, er det at det i en periode var slik at vidt forskjellige folk, spredt utover landet, i vidt forskjellige bransjer, med helt forskjellig livsstil og interesser, hadde liv som i ganske stor grad dreide seg om OL. Stine Lise Hattestad Bratsberg vant gull i kulekjøring, og jobber nå med å hjelpe store selskaper med å tilpasse seg det grønne skiftet. Hun trekker fram det at OL favnet så bredt, og var så sektoroverskridende, som en del at forklaringen på at det gikk så bra.

– Det offentlige og næringslivet klarte å samarbeide. Og næringslivet klarte å samarbeide, blant annet gjennom det som ble kalt Birkebeinerlauget. Det var nok fordi OL ble noe som var større enn andre ting.

.

Hun synes det er vanskelig å se for seg en like bred samling rundt en annen merkevare.

– OL er så stort, det handler om idrett og er noe ufarlig så lenge diskusjoner om IOC holdes utenfor. Det er slikt nesten alle i Norge vil være med på.

Dette viste seg også i form av et bredt kirkelig engasjement. Det var elleve egne OL-prester. Bibelselskapet gav ut et eget OL-nytestamente. Svein Ellingsen og Egil Hovland diktet en OL-salme. I deltakerlandsbyen fikk den økumeniske komiteen bygget et enkelt kapell som de kalte for St. Olav Center. Alle kirkebygg mellom Vang og Ringebu ble gjort til «OL-kirker», og brukt til konserter med artister som Oslo Gospel Choir og Sondre Bratland. I avslutningshelga kunne Vårt Land melde at «titusener fant veien til ett eller flere program i kirkelig regi».

Det er noen hendelser i nyere norsk historie som har vært veldig, veldig viktig for hvordan vi ser på oss selv. Det er okkupasjonen, olja og OL på Lillehammer

—  Magnus Helgerud, forfatter av boka «16 dager på Lillehammer»

Men det hører med at det slett ikke bare var entusiasme i Kristen-Norge: Biskopene Per Lønning og Odd Bondevik var blant dem som protesterte mot at Sissel Kyrkjebø på åpningsseremonien skulle synge OL-hymnen, som ber den antikke guden Zevs om «å velsigne oss her i dag, du ånd, vår store far».

På lederplass skrev Vårt Land at «vi er redd slaget om OL-hymnen var tapt i utgangspunktet», mens avisa Dagen holdt fast på at vi stod overfor en åndskamp og oppfordret alle som «kjenner Israels Gud» om at han ikke «måtte tilegne folket vårt skyld for denne syndige handlingen».

Okkupasjonen, oljen – og OL på Lillehammer

– Det er noen hendelser i nyere norsk historie som har vært veldig, veldig viktig for hvordan vi ser på oss selv. Det er okkupasjonen, olja og OL på Lillehammer, sier Magnus Helgerud.

For ham gikk mye av koronaen med til å lese gamle aviser og gamle videoklipp. Det ble et dypdykk som resulterte i boka 16 dager på Lillehammer - folkefest, pinsfeber og floker, som nettopp ble utgitt på Aschehoug.

Magnus Helgerud hjemme har skrevet bok om Lillehammer OL.

I løpet av de seks årene som ble brukt på å planlegge OL, ble arbeidsledigheten mer enn fordoblet. Boligprisene sank med 40 prosent.

– Lillehammer-OL kommer akkurat når det snur. Det er klart at to uker med strålende sol, masse gullmedaljer, og hundre tusen mennesker i langrennsløypene gjør noe med stemningen. Og selv om det er vanskelig å bevise en sammenheng, var flere økonomer overbeviste om at OL hadde effekt. Én ting er nye anlegg og infrastruktur, men effekten av OL på Lillehammer handler minst like mye om hvordan vi tolker oss selv som nasjon, sier Helgerud.

Oslo-avtalen hadde blitt signert høsten i forveien, og aktørene fikk fredsprisen året etter. Dette var en periode hvor Norge ble opptatt av å se på seg selv som nasjon som kunne bidra til fred ute i verden.

Siden det første moderne OL i 1894 har tanken vært at idrett skal føre til fred og forbrødring i verden. Det passer jo ganske godt sammen med det narrativet som Norge på den tiden ønsket å skrive seg inn i, og som vi fortsatt har lyst til å tenke at vi er en del av, sier Helgerud.

Forbrødring og fred - eller ikke?

Jasmina Zugor og familien hennes trodde lenge de skulle tilbake til Bosnia. Slik ble det ikke. I 1996 var hun og mannen i lokalavisa, da de hadde fått varig opphold, og sa: Nå vet vi at barna ikke blir sendt i krigen.

.

– Og nå har barna våre fått jobber og familie her, forteller hun nå.

– Men det var ikke lett. Det var ikke lett å få jobb. Men etterhvert gikk det bedre, og nå føler jeg meg som lillehamring, sier Zugor.

14.000 mennesker flyktet fra Bosnia-Hercegovina til Norge under krigen. Rundt 750 kom til Oppland. De fleste ble værende i Norge.

Sosiologen Arnulf Kolstad, som døde i 2020, undersøkte i tiden rundt OL lokalbefolkningens holdninger – opp imot Den internasjonale olympiske komités idealer om at OL skal fremme forbrødring og fred.

Over flere år ba han folk i Lillehammer-regionen ta stilling til påstander av typen: «Jeg kan ikke tenke meg å gifte meg med en som ikke er norsk» og «omgang med folk fra forskjellige kulturer skaper gjensidig forståelse og kan hindre uroligheter og krig». Så sammenlignet han svarene over tid.

Det var ikke lett. Men etterhvert gikk det bedre, og nå føler jeg meg som lillehamring

—  Jasmina Zugor, kom fra Bosnia til Lillehammer høsten 1993

Ved utgangen av 1994 skrev han at OL på Lillehammer ikke hadde ført til større forståelse og redusert etnosentrisme, men til det stikk motsatte: «Både nasjonalforherligelsen, den overdrevne nasjonalfølelsen og nedvurdeingen, mistenksomheten og skepsisen, overfor andre kulturer, med annen hudfarge og nasjonalitet, den økte. Talemåtene om at OL fremmer forbrødringen og freden synes ikke å ha blitt realisert, hverken under vinter-OL eller som følge av OL på Lillehammer.»

– Han mente å kunne vise at OL på Lillehammer hadde bidratt til økt stolthet over å være norsk. Kanskje fordi vi fikk voldsom skryt i internasjonal medier for gjennomføringen, sier Magnus Helgerud, som leste seg opp på Kolstads undersøkelser i arbeidet med boka.

– En amerikansk journalist som var tilstede under lekene tok spøkefullt til orde for at Norge burde få overlevert alle verdens atombomber fordi vi hadde vist om som et så flott, fredelig og jovialt folkeferd. Og forskningen viste også at OL nok bidro til en oppfattelse blant nordmenn om at vi hadde en bedre kultur enn andre.

– Sportsgeist er ekte

Ordfører emeritus Audun Tron peker ut kunstmuseet, som ble bygget til OL, Storgata, som fikk en omfattende ansiktsløft til OL, og kummelokk med OL-logo, som måtte sveises fast for ikke å bli stjålet.

– I løpet av fem-seks år fikk denne byen en utvikling som normalt ville tatt tretti år.

– Men så var det vel også noen som opplevde at byen deres på et vis ble tatt fra dem?

– På den tiden var det en historie som gikk igjen, om ei dame som syntes det var vel og bra med OL, bare det ikke endte opp med å ødelegge byen. Det ble et mantra: Byen skulle utvikle seg på våre premisser.

30 år siden OL i Lillehammer.

Vi tar farvel med mannen som for alltid vil være Lillehammers OL-ordfører, og spaserer opp mot hoppbakkene som troner over byen. To studenter fra Berlin som husker at de så på Lillehammer-OL som barn, trekker fram ordet sportsgeist, når de forteller hva de forbinder med OL på Lillehammer. La oss oversette det som en samlende kraft som bringer folk sammen i idrettens ånd.

– Men opplever dere at det er noe ekte, eller bare noen man sier?

Her er det noe ekte, sier de, og fortsetter ned bakken.