Bente ba til Gud om å få ikke-kristne venner

Mange snakker om integrering, og noen gjør også noe med det. Vi møter Bente Sandtorp i en fargerik bakgård på Grønland i Oslo.

I den multietniske og flerreligiøse bydelen med et blandet rykte har hun sammen med gode medarbeidere plantet en menighet som i flere år har dyrket fellesskap på tvers av kulturer. Underveis har hun sett den gro.

Home Church presenterer seg som et fellesskap der «vi bryr oss, vi engasjerer oss, vi tror og vi tilber».

Målet er at «alle skal oppleve Home Church som en familie som har troen på Jesus i sentrum og som viser omsorg og engasjement for hverandre og lokalsamfunnet», som det står på forsamlingens nettside. Noe av dette må de ha lyktes med, for menigheten Bente Sandtorp leder, har i dag 55 medlemmer.

– Vi ønsker å leve ut Guds rike i nabolaget, sier hun til Kristelig Pressekontor.

Sammen med sine nære medarbeider Lise Kyllingstad og medpastor Espen Thilesen er hun med tiden blitt en naturlig del av bydelen. Der kommer de i kontakt med folk gjennom ukentlige samlinger for barn, språkkafé og en evangeliserende kaffesykkel som de serverer gratis kvalitetskaffe fra.

Det er sånt som får praten i gang.

– Smak av Guds rike

Men det er mer enn duften av kaffe de vil spre.

– Vi vil være et fellesskap der vi bryr oss om hverandre, hvor vi ser hverandre i hverdagen og hvor folk som ikke tror, skal få en smak av Guds rike, selv om de kanskje ikke er inne i det allerede. Jesus sa jo at «Guds rike er kommet nær. Merker dere det ikke?» sier pastor Bente.

Her i bakgården, blant stort sett muslimske familier, er det viktig for henne å være mer inkluderende enn prekende.

– Det er en verdi i seg selv å spre godhet og kjærlighet. Det handler om å være til stede. Det går på å være venner, så folk kan oppleve at engasjementet er reelt, uansett, sier hun.

Ved siden av henne står Lise Kyllingstad og deler ut hjemmebakte kardemommeboller mens Sandtorp drar strykejernet over barnekunst av plastperler.

Ei jente på omkring 18 rusler bort til Bente og spør forsiktig:

– Kjenner du meg igjen?

Etter gledesrop og klemmer kommer det fram at jenta var en del av Onsdagsklubben i bakgården for flere år siden, før hun flyttet til Stovner. Nå er hun tilbake for å hilse på en onkel i blokka. Da hun hørte lydene fra bakgården, måtte hun gå ned for å hilse.

På vei hjem får hun med seg Bentes telefonnummer til neste gang hun er i byen. Da kan de ta en prat.

---

Home Church

• Home Church er en baptistmenighet på Grønland i Oslo med 55 medlemmer.
• Menigheten har søndagsgudstjeneste i Frelsesarmeens lokaler på Grønland i partallsuker og husmøter i oddetallsuker.
• 60–70 personer med ulik etnisk bakgrunn deltar på gudstjenester og husmøter hvor både norsk og engelsk er i bruk.
• Menigheten driver barneklubb, en språkkafé og arrangerer studentmiddager med mer.

---

Ba om ikke-kristne venner

Johannes Reilstad er en annen medarbeider. Han har bodd i Oslo i to år og er student ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT) som Det Norske Baptistsamfunn driver sammen med Pinsebevegelsen.

Johannes har vært praktikant i Home Church en periode og beskriver menigheten som et godt hjem for hans aldersgruppe.

– Det jeg sitter igjen med, er hvor mye de verdsetter mennesker og prioriterer dem. Det er kanskje ikke så vanlig i Oslo, hvor ting ofte går i høy fart, sier han.

Det var som menighets-«driver» og veileder på HLT at Sandtorp for noen år siden begynte å kjenne at hun var kommet inn i en kristen boble. Da begynte hun å be Gud om å få ikke-kristne venner.

Samtidig kjente hun på en uro når hun leste om den første kirke. Hun følte det hun leste, sto i stor kontrast til moderne norsk menighetsliv.

– Er det dette menighet er, å møtes på søndag og sitte i benkeradene, synge sammen, drikke kaffe og gå hjem? Jeg ble kjempeutfordra av det jeg leste i Apostlenes gjerninger om at menigheten er en søskenflokk, et nytt, hellig folk som skal leve annerledes i verden. Jeg følte nok at menighetsarbeid var blitt en liste med aktiviteter man skulle krysse av for, og så gå tilbake til våre individualistiske liv, sier Sandtorp som kaller seg allergisk mot glatt gudstjenesteliv og eventproduksjon.

[ Lager podkast om døden: – Det er én god og én dårlig nyhet ]

Hun og venninnen Lise begynte å møtes for å drømme og be sammen. Etter 5–6 år begynte de å kalle seg en kirke, og nå møtes menigheten til gudstjeneste annenhver søndag, med husfellesskap de ukene det ikke er gudstjeneste.

60–70 personer deltar, men Sandtorp sier nettverket av folk som sier Home Church er familien deres, er på nærmere 90. En del av dem er ikke kristne – i hvert fall ikke ennå.

Sorg over inndeling

Per i dag er mer enn en tredjedel av de 104 menighetene i Baptistsamfunnet migrantmenigheter. Det vil si at for eksempel burmesere og vietnamesere har egne menigheter der forkynnelse og samtaler går på morsmålet og hvor det er få eller ingen nordmenn.

Det er også tynt med immigranter i vanlige «norske» baptistmenigheter.

Er det dette menighet er, å møtes på søndag og sitte i benkeradene, synge sammen, drikke kaffe og gå hjem?

—  Bente Sandtorp

Her skiller Home Church seg ut. Med sine mange nasjonaliteter står de i kontrast både til mye av kirkelandskapet ellers i Oslo og blant baptister. Home Church har ingen dominerende etniske grupper. Her kan du treffe folk fra land som Ukraina, Tanzania, USA, Etiopia og Norge.

– Jeg har alltid på en måte heiet på slike menigheter, for jeg ville ønske folk velkommen samtidig som jeg skjønner behovet for å snakke sitt eget språk. Dette har vært en sorg i meg. Må vi virkelig være hver for oss? Kan vi ikke finne en måte å være sammen på? Etnisitet er kjempeviktig, og jeg vil at folk skal være stolte av hvor de kommer fra og kulturen de bærer med seg, men vår viktigste identitet, er at vi er Guds barn sammen, sier Bente Sandtorp.

Home Church har en ukentlig språkkafé og hjelper gjerne nye nordmenn med integrering, men målet er ikke å gjøre utlendinger norske.

– Jeg tror integrering skjer når man lever livene sine sammen, og det gjør man i en kirke, sier Sandtorp. – Vi nordmenn skjønner ikke alltid hvor individualistiske og egosentriske vi kan være. Vi lever i en boble, hevder hun.

Og kanskje er det ikke nødvendigvis nordmenn som hjelper innvandrerne. Det kan like godt være motsatt, antyder Bente Sandtorp:

– Folk fra andre kulturer kan hjelpe oss veldig mye til å forstå at vi tilhører hverandre.