Tror befolkningen tåler at det forkynnes i gravferd

Hvordan skal Den norske kirke forholde seg til at det ikke lenger er en selvfølge å gravlegges i kirka?

Dette spørsmålet var en del av bakteppet da Mikkelsmesskonferansen ble arrangert i Drammen forrige uke.

Temaet for årets konferanse var gravferd i Den norske kirke. Blant deltagerne var Mathias Gillebo, seniorrådgiver i seksjon for gudstjenesteliv og kultur i Kirkerådets sekretariat:

– Mye tyder på at vi står overfor et tidsskille. Ikke bare med tanke på hva slags gravferd befolkningen velger, men også innholdet, hvilke budskap som gir mening, hva folk vil forholde seg til, og hvilke forventninger de har når de velger kirkelig gravferd, sier Gillebo

– Den nye virkeligheten

I 2022 sto Den norske kirke for 83 prosent av landets gravferder, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det tallet er i ferd med å falle.

I en befolkningsundersøkelse gjennomført av Opinion på vegne av Kirkerådet kommer det fram at 69 prosent av de som i dag er over 60 år ønsker å begraves i kirka. Blant de mellom 15 og 29 er tallet 53 prosent.

– Det er den nye virkeligheten, og det forholder Den norske kirke seg til som en naturlig utvikling i et livssynsåpent samfunn. Det er mye positivt med at folk ikke automatisk velger kirkelig gravferd, sier Gillebo.

Med det mener Gillebo at det er bra at folk opplever at de kan velge andre seremoniformer, og at den nye situasjonen skaper ny refleksjon rundt teologi, formidling, språk og musikk. Det tror han kirka alltid har godt av.

Samtidig er han er nøye på å understreke at arbeidet som gjøres i kirka i dag holder høy kvalitet.

– Kirkas ansatte legger mye i, og strekker seg langt for, å skape gode rammer for gravferder.

Forkynnelse skremmer ikke

I en situasjon hvor stadig færre velger kirkelig gravferd er det kanskje fristende å tenke seg at kirka burde vanne ut forkynnelsen, for å tekkes pårørende som ikke har et aktivt forhold til kristent trosliv. Men en ny forskningsrapport kan peke på at det ikke er tilfellet.

Han viser til rapporten «Forhandlinger ved graven» som ble utarbeida av MF vitenskapelige høyskole tidligere i år, på oppdrag fra Kirkerådet.

Gillebo forklarer at Kirkerådet ønsket økt innsikt i pårørendes erfaringer, og at rapporten skal tjene som et grunnlag for videre arbeid med gravferd.

[ Foreldrene flykta fra Ukraina for 80 år siden – hun vendte hjem for å hjelpe ]

– I rapporten kommer det blant annet fram at forkynnelsen ofte ikke er det viktigste for folk. For det første kan det tyde på at det er en ganske stor forståelse og åpenhet for at når man kommer til kirka for en gravferd, så er det et kristent innhold, sier han.

Gillebo trekker i stedet fram musikken som spilles, minnetalen og gangen i ritualet som eksempler. Forskningsfunnene tyder på at det særlig er gjennom musikken at avdødes personlighet og liv tydeliggjøres for de pårørende og andre fremmøtte

– Det folk bryr seg om er først og fremst at gravferden oppleves som personlig, og at kvaliteten er høy.

Reagerer på «strengt regelverk»

Rapporten viser ifølge Gillebo at de pårørende de siste åra har blir «mer myndige» i møte med kirka og begravelsesbyrå, og stiller med klare behov og forventninger for hvordan seremonien utformes.

I løpet av noen korte, tidskritiske dager skal altså tre aktører – kirke, byrå og pårørende – samarbeide om å skape en seremoni som oppleves som veldig viktig. Fra kirkas del skal både kantor, prest og ofte også kirketjener involveres, og også innad blant disse kan det finnes ulike perspektiver. Derav navnet på rapporten «Forhandlinger ved graven».

I den situasjonen har kirka ofte en kommunikasjonsjobb å gjøre, sier Gillebo. I en del tilfeller «starter man litt på minussida» i det å skulle kommunisere hvorfor gravferdsliturgien er som den er.

– For mange oppleves liturgien fort mer som et sett med regler som hindrer et personlig uttrykk, enn noe som er til hjelp og avlastning, og som kan bære handlingen, sier Gillebo.

Han mener dette vil være et viktig tema for kirka framover, både lokalt og nasjonalt i Kirkerådet.

– Hva gravferd er og hvordan den utvikler seg er et tema som går rett i kjernen av hva det vil si å være folkekirke i et livssynsåpent samfunn.

Det som prester kunne komme unna med for noen år siden, det blir ikke godtatt i dag

—  Torstein Lalim, prost i Nedre Romerike prosti

– Vi må holde kvalitetsfanen høyt

Blant de som sto på programmet var blant andre Margrete Schmidt Johansen, kapellan i Bragernes, og Torstein Lalim, som er prost i Nedre Romerike prosti. Sammen holdt de et seminar om forkynnelse i gravferd.

De to beskriver begravelsen som en viktig arena for Den norske kirke, der man når bredt ut i befolkninga.

De er enige med Gillebo i at det merkes at kirka står i en konkurransesituasjon, og at kirka i større grad enn før blir utfordra på kvalitet og et ønske om personliggjøring.

– Vi må være villige til å endre oss, og så må vi holde kvalitetsfanen høyt. Det som prester kunne komme unna med for noen år siden, det blir ikke godtatt i dag, sier Lalim.

Han mener derfor det er viktig at prestene legger flid i både forkynnelsen og minnetalen.

Målet er det særegne

De er også enige i at det sjelden er forkynnelsen de pårørende reagerer på, men snarere at liturgien i noen tilfeller oppleves som rigide rammer.

De sier at det hender at noen pårørende ber om at forkynnelsen «kanskje kan dempes noe», men i det store og hele har de aller fleste en forståelse for at en kirkelig gravferd er et kristent ritual.

– Så lenge de sørgende blir møtt og man arbeider grundig med minnetalen sammen, opplever jeg oftest at de pårørende er fornøyd. For meg er det viktig å finne koblingspunkter mellom minnetalen og andakten, sånn at det blir en rød tråd og en ramme rundt gravferden, sier Johansen.

Hun er samtidig opptatt av å understreke at mange også er positive til gravferdsliturgien.

– Vi har en fin form på gravferden, som mange kirkesamfunn har henta inspirasjon fra. I det store og det hele fungerer gravferdsritualet i kirka godt.

Også Lalim sier at det er mer sjeldent at folk kommenterer forkynnelsen, men at de har høye forventninger til hvordan minnetalen blir.

– Det er jo den folk spør om i ettertid.

[ Norge betalte 8,5 millioner til selskap tilknytta krigsherre ]