---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.
---
Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye. Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»
Mark 10, 17–27
Tekstblikk: Hastverk til evigheten
Marianne Bjelland Kartzow, professor i Det nye testamente på Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Den rike mannen er det eneste enkeltmenneske i Markusevangeliet det eksplisitt sies at Jesus elsker («fikk kjær»). Mannen ender opp med å avvise Jesu invitasjon om å følge han. Det er et trist paradoks. Hvem er den rike mannen? Hva er det som står på spill for han og som haster sånn?
Jesus er egentlig på vei, som han ofte er i evangeliene, men så blir han stoppet. Reisen avbrytes av en mann som løper, kaster seg ned og vil snakke. Å løpe var det gjerne nakne idrettsutøvere eller slaver under tidspress som gjorde, mens Jesus her blir tatt igjen av en rik mann. Det er tydelig at det haster. Mannen faller ned på kne, som for å vise sin ydmykhet. Han oppfører seg slik folk gjorde når de forventet å få svar på et avgjørende spørsmål, i respekt. Mannen går i fotsporene til sine forfedre Abraham, Isak og Jakob, som fikk løfte om en rik fremtid og en stor slekt. Han spør: Hva skal til for å arve evig liv?
Et eksistensielt og udødelig spørsmål. Hvor går veien ut av meningsløsheten og tomheten, av min rikdoms ekkokammer? Evig liv er ikke bare det livet som kommer etter døden. Det er det sanne livet, det som tåler evighetens lys.
Jesus svarer at han skal holde budene. Det har han jo alltid gjort, svarer han, helt fra han var ung. Hans rikdom er altså dobbel: Han er rik i sin velstand og i sin rolle som overholder av budene. Men det holder ikke. I møte med Jesu kjærlighetsfulle blikk avkles denne rikdommen. Den er ikke evig. Den gir ikke det du lengter etter. Det finnes en annen vei. Mannen som har alt, mangler noe. Han mangler frihet fra sin rikdom. Og kjærlighet til andre mennesker, til dem som ikke har så mye som han.
Jesus har et forslag til løsning: Selg alt. Han krever to ting: Følg budene og følg meg, i fattigdom.
Selv om Jesus elsker den rike mannen så blir det ingen «happy ending.» Fortellingen får en dramatisk vending: Han som kom løpende og knelte i hengivenhet, går nå bedrøvet bort. Han eier for mye. Hva er det som gjør at mannen blir nedslått og trist? Blir han lei seg fordi han innser at nå må han kvitte seg med alt han har, det som gir ham glede, posisjon og trygghet? Eller blir han lei seg fordi han ikke klarer å følge dette ene, mest viktige som Jesus krever av han?
Fallet er stort og går fort: Fra hengivenhet og forventning til skuffelse og tårer. De avviser begge hverandre: Innledningsvis avviser Jesus mannens måte å tiltale han på («gode mester») og mannen avviser Jesu invitasjon til å følge ham.
Denne korte, intense samtalen mellom de to mennene bæres av en type kjærlighet (agape), som ofte kjennetegner det fedre følte overfor sine sønner. Slik var det også for Abraham da han ble bedt av Gud om å ofre sin egen sønn, Isak (1 Mos 22,2). Kjærlighetens kraft er stor, men kjærlighetens veier kan også være vonde og vanskelige. Det blir ikke noe lettere av å være rik. Men alt er mulig for Gud.
Prekenblikk: «Det er jo bare ting» – eller?
Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land
«Gå bort og selg alt du eier!»
Fra tid til annen hører man noen si at «det er jo bare ting». Kanskje kommer ordene fra en pastor, en venn, en samfunnsdebattant, eller en selv. «Det er bare materielle ting, de har ingen verdi.»
Ting eksisterer rundt oss, de står på hyllene i hjemmene våre, de gis og fås i gave, de kjøpes eller selges, de henger på veggen og står på benken og gulvet. «Men de betyr ikke noe. Det er bare ting.»
Dette er sikkert sant for noen – men ikke for meg. Og kanskje heller ikke for de fleste?
Jeg har prøvd å være minimalist, å ha så få ting som mulig. Jeg har forsøkt å knytte meg mindre til tingene jeg eier. Begge deler har jeg nå gitt opp, og jeg har gitt det opp med glede. Faktum er at jeg er svært glad i de tingene jeg har valgt å omgi meg med. Møbler med historie, myke tepper, bilder og minner – for meg er det ikke «bare ting». Det er det fysiske livet.
Jeg kunne solgt alt og gitt bort alle pengene. Da ville jeg sittet igjen, ikke bare uten penger og jordisk gods, i et samfunn hvor dette ville skapt store utfordringer for mange flere enn meg selv – men også i dyp estetisk fattigdom. Er det dette Jesus ber oss om å gjøre? En yngre versjon av meg ville kanskje sagt «ja».
Hvordan kan vi bruke Markus-teksten i dag? Handler det om hva som har makt over oss? Om holdninger, fokus, og bruk-og-kast-mentalitet? Hva er definisjonen på å være rik? Og var ikke Jesus selv avhengig av at noen eide noe? Han var stadig på besøk hos mennesker, noe som ville vært vanskeligere om de ikke hadde et hus de kunne invitere til, eller penger til å kjøpe mat.
Samtidig: Vi lever i et samfunn der mye alltid vil ha mer. Når eier vi nok, og hvordan forvalter vi det vi har?
Teksten inviterer også til refleksjon omkring relasjoner. Vårt individualistiske samfunn kan gi inntrykk av at vi alle først og fremst er enkeltpersoner med ansvar for oss selv. Kanskje er det både sant og usant samtidig.
Det får meg til å tenke på noen linjer fra et dikt som prest og poet John Donne skrev i 1624:
No man is an island / Entire of itself / Every man is a piece of the continent …
And therefore never send to know for whom the bell tolls; / It tolls for thee.
[ Forrige ukes lillesøndag: «Så huset mitt kan bli fullt» ]
