Flykter ikke fra kirken

– Dette er som å ta røntgen hos tannlegen, sier Gunnar Bråthen.

I taktfaste bevegelser vender han hodet mot høyre, venstre, litt opp og litt ned, alt etter hva Vårt Lands utsendte fotograf ber ham om å gjøre.

Med unntak av et innrammet verdenskart og noen foto fra organisasjonens misjonsland, er kontoret han befinner seg i blottet for personlig preg. Bråthen overtok det noen dager tidligere, etter at han tiltrådte som generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband (Misjonssambandet) 1. juni.

Midt i en stram timeplan har han likevel gitt pressen audiens. Og allerede under fotosesjonen leverer han småprat av høy kvalitet:

– Må jeg smile? Ikke? Bra. Jeg er god på å ikke smile.

– Beklager at vi måtte gå rett i gang med foto før intervjuet, men fotografen vår må straks videre for å fotografere Carola.

– Dere burde egentlig intervjue Carola og meg sammen.

– Åja, hva er ditt forhold til Carola?

– Det kan jeg ikke si til en journalist.

Tidligere biskop

Spøk, småprat og foto til side. Misjonssambandet er Nord-Europas største misjonsorganisasjon, med omtrent like mange medlemmer som Arbeiderpartiet. At de nå har fått en ny generalsekretær, er en stor begivenhet.

Bråthen har arbeidet tjue år som prest og prost i Den norske kirke, og har til og med erfaring som vikarierende biskop i Sør-Hålogaland. For et år siden ville de færreste nevnt Bråthen som en kandidat til stillingen. Aller minst ham selv.

– Jeg er like overrasket som mange andre over at jeg sitter her. Det har ikke vært i tankene mine.

Misjonssambandet har imidlertid alltid stått ham nær. Det var her han fikk sin første jobb, som såkalt storbyarbeider i Oslo, etter han at han hadde fullført Misjonssambandets misjonsskole (Fjellhaug) og teologistudier. Senere arbeidet han åtte år ved Fjellheim bibelskole i Tromsø, før han søkte jobb som prest i Den norske kirke.

---

Gunnar Bråthen

• 59 år
• Har vært prost i Salten prosti siden 2013. Vikarierte som biskop i Sør-Hålogaland høsten 2022
• Gift
• Tiltrådte som generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband 1. juni

---

– Hva reiser du fra og hva går du til?

– Jeg reiser fra en tjeneste i Den norske kirke som har vært veldig meningsfull. Det er nok ikke mange andre enn prester i kirken som i så stor grad når folk flest med forkynnelse av evangeliet. Nå skal jeg jobbe med misjonsarbeid på heltid. Det er en oppgave jeg har stor respekt for.

Fulgte ikke råd fra Wisløff

Hans egen tro er formet av oppveksten i Tromsø, med gospelkor i kirken og ungdomssamlinger på bedehuset. Foreldrene var kristne, og faren satt i menighetsråd, men de fikk en økt bevissthet rundt troen sin da Bråthens morfar døde. Selv var han tolv år på den tiden.

– Det endret en del ting i familien vår, og jeg ble i større grad enn før tatt med på kristelige møter.

Tanken om en kristen fulltidstjeneste vokste fram gradvis, men Bråthen trekker frem en hendelse fra tiden i militæret som ga ham noe å grunne på.

På rekruttskolen reiste han til Hurdal verk sammen med to medsoldater (forøvrig i Bråthens amerikanske bil) for å delta på et misjonsstevne. Under en middag ble Bråthen sittende ved siden av hovedtaleren, teolog og predikant Carl Fredrik Wisløff.

– Det var en fin anledning til å spørre om det var lurt å studere teologi, og om han trodde det kunne være noe for meg.

Wisløff svarte med en kort setning: «Hvis du kan la være, så la være».

– Jeg ble perpleks. Men i ettertid skjønte jeg hva han mente. Hvis du skal gjøre det, så må det være fordi du virkelig kjenner at du skal gjøre det.

Utgjør en forskjell

Bråthen vil ikke påstå at han måtte studere teologi. Men det var naturlig for ham å gå inn i en kristen tjeneste, som en konsekvens av det han trodde på.

– Hva trodde du på?

– Jeg trodde at Gud virkelig fantes, at det er et liv etter døden og at troen på Jesus utgjør en forskjell.

– Hva tenker du om de tingene nå?

– Jeg tenker egentlig akkurat det samme.

– Så hva skjer etter døden?

– Vi har lett for å gjøre ting veldig abstrakt, bruke et symbolsk språk og snakke om at «livet er sterkere enn døden». Det er mye med evigheten som er et nummer for stort, og som jeg ikke kan forklare. Men på et punkt i framtiden tror jeg nyskapelsen skal skje. Og at den nye skapelsen begynner allerede nå, ved at evangeliet får feste i folk.

Misjonærinnvielse

Selv om han nettopp har tiltrådt, har han allerede hatt sitt første oppdrag som generalsekretær, på misjonærinnvielse i Luster, innerst i Sognefjorden.

Når Misjonssambandet sender nye misjonærer til det store utland, blir det markert med en seremoni, gjerne i misjonærenes lokale forsamling. Her avlegger utsendingene et høytidelig løfte, og forsamlingen lover å stå bak dem, støtte dem økonomisk og med forbønn.

– Misjonssambandet er bygd på frivillig aktivitet. Men det er sterkt å se hvor høyt folk setter kallet til misjon. De som blir sendt ut fra en forsamling, regnes som deres utsendinger.

I Luster var 170 stoler satt ut og lokalet fylt til randen, forteller generalsekretæren, som beskriver det som en stor fest.

– Hva er grunnen til at misjonærinnvielse er en så stor begivenhet?

For å svare, forklarer Bråthen, må vi tilbake til Misjonssambandets første utsendelse 29. september 1891. Den gang reiste åtte personer med båt fra Stavanger til Kina. Det var en lang reise inn i det ukjente, og hvor ethvert farvel kunne være det siste.

– Misjonssambandet har hatt det med seg helt siden, at vi markerer avreisen med innvielser for å vise at vi står sammen.

Jeg tror ikke det er en selvfølge at jeg er et Guds barn

—  Gunnar Bråthen

Representerer bare ett selskap

– Mange tenker nok at Misjonssambandet er et sted for klare og tydelige svar. Hva svarer du når noen spør hva som skjer med de som ikke tror, altså etter døden?

– Svaret vi har fått er at Jesus er veien. Resten er i Guds hånd, svarer Bråthen.

Han utdyper med å fortelle om en periode under studietiden, hvor han jobbet han som forsikringsselger. Bråthen medgir at salget ikke gikk så bra, men han tok med seg en grunnregel fra bransjen:

– Vi hadde bare lov til å representere ett selskap, og ikke flere. Det har jeg tatt med meg. Jeg kan bare representere ett selskap, og det er Guds rike.

– Betyr det at du heller vil snakke om det som skjer med de som tror, og ikke hva som skjer med de som ikke tror?

– Det kan du vel si. Samtidig tenker jeg det er her de viktigste spørsmålene ligger, eller burde ligge, i dag. Går det an å ikke være et Guds barn? Og hvilken forskjell utgjør troen?

– Hva svarer du selv?

– Jeg tror ikke det er en selvfølge at jeg er et Guds barn. Jeg vet at jeg er døpt, og jeg tror det skjer noe i dåpen. Og at det som skjer i dåpen må gis næring og få vokse, ved at man får undervisning og hører Guds ord.

Konservativ i kirken

Forholdet mellom kirke og bedehus har lenge vært i endring, både strukturelt og teologisk. Der Den norske kirke har åpnet for to likestilte syn på ekteskapet, og dermed vielse av likekjønnede, er Misjonssambandet tydelig konservative i det samme spørsmålet.

Når Bråthen blir generalsekretær, vil han understreke at det på ingen måte er en flukt.

– Hvis ikke kallet til denne oppgaven hadde kommet, ville jeg jobbet videre i kirken, sier han.

– Hvilken verdi kan det ha for Misjonssambandet med en generalsekretær som både har vært prest og prost og biskop?

– Jeg er en av dem som har ment at Den norske kirke og misjonsorganisasjonene fungerer i et samspill og at de står i det samme kallet. At de glir fra hverandre, noe vi ser en tendens til, er et tap for begge parter.

– Det har til tider vært et hardt ordskifte på tvers av skillelinjene, og ledere i Misjonssambandet har gått hardt ut mot kirkens ekteskapssyn. Hva forteller det om avstanden?

Bråthen svarer med å vise til at Den norske kirke og Misjonssambandet er ulike organisasjoner med hver sine strukturer og oppgaver.

– Kirken er en folkekirke som rommer et bredt spekter av mennesker, meninger og teologiske ståsteder. Misjonssambandet er bygd på et tydelig og spisset oppdrag. Det gjør at Misjonssambandet favner smalere, og vi har ikke et like bredt spekter av meninger og teologi.

At Den norske kirke og misjonsorganisasjonene glir fra hverandre, noe vi ser en tendens til, er et tap for begge parter

—  Gunnar Bråthen

Likevel tror han de offisielle uttalelsene fra øverste hold i kirken kan skygge for mangfoldet, for de som ser kirken utenfra.

– I kirken har det vært vel kjent at jeg er konservativ teologisk. Det har vært greit og jeg har blitt oppfordret til å stå for det. Uenighet behøver ikke være et problem så lenge man får arbeide for det man selv tror på. Og det har jeg i stor grad fått gjøre i Den norske kirke.

Tjenestedeling

Et av områdene der forskjellene kommer tydelig fram, handler om synet på kvinners tjeneste. Den norske kirke har for lengst åpnet opp for kvinnelige prester. Misjonssambandet praktiseres det såkalte tjenestedelingsprinsippet, som innebærer at enkelte lederroller er forbeholdt menn.

– Hvor står du i spørsmålet om tjenestedeling?

– Jeg vil ikke vri meg unna spørsmålet, men dette er ikke sagt i en setning. Og vi begynner å få tidspress, sier Bråthen.

Intervjuet er nemlig allerede 20 minutter på overtid, og Bråthen skal videre til neste avtale. Han gjør likevel et forsøk på å svare.

Spørsmålet om kvinners tjeneste var et hett tema i Misjonssambandet både på 80- og 90-tallet, forteller han.

– Selv om jeg ikke husker det ordrett, anerkjente organisasjonen at det var to bibelsk begrunnede syn, og at det gikk an å komme fram til to ulike konklusjoner uten å forlate Bibelen som autoritet. Likevel ble det konkludert med at organisasjonen bør vektlegge det som står i Bibelen om at noen tjenester er forbeholdt menn.

Dette samsvarte godt med Bråthens egne vurderinger rundt spørsmålet.

– Det synes jeg fremdeles. Samtidig hadde ikke Misjonssambandet vært det samme uten kvinners arbeid i misjonen. Det var de som tok initiativ, og etter hvert fikk de fart på mannfolkene også.

Spørsmålet har imidlertid ikke vært viktig nok til at Bråthen har vurdert å forlate Den norske kirke.

– Det har heller ikke vært et alternativ for meg som prest å la være å samarbeide med kvinnelige kolleger. De er tilsatt i tråd med retningslinjene i Den norske kirke, de gjør en god jobb og er ikke dårligere utrustet når det gjelder evner og anlegg enn menn.

Fullbrakt

Før flyttelasset kan fraktes fra Fauske til Oslo, må familien Bråthen finne seg et mer permanent sted å bo enn studenthjemmet på Fjellhaug. Han erkjenner at mange krevende oppgaver venter. Misjonssambandet har for eksempel lenge vært preget av uro knyttet til flere varsslingssaker og strid om behandlingen av disse.

– Hva skjer med dette fremover?

– Denne prosessen har blitt håndtert av fungerende generalsekretær, som vil håndtere det videre i en overgangsperiode, sier Bråthen, og legger til at han trolig vil involveres mer etterhvert.

– Et hyggeligere spørsmål til slutt: Har du en bibeltekst eller en salme som du tar med deg inn i rollen?

Bråthen trekker fram ordene fra Johannesevangeliet som Jesus sier like før sin død på korset: «Det er fullbrakt».

– Evangeliet er ikke gode råd, eller en bruksansvisning for hvordan man kan få til noe. Det er et budskap om at noe er ferdig.

– Alt er fullbrakt. Likevel har du mye jobb foran deg?

– Akkurat. Det er fullbrakt. Gå derfor ut. Sett i gang.

[ Ble anklaget for å mene at kristne er mer moralske. Nå tar Ottosen opp temaet på nytt ]