– Destruktiv kristen barneoppdragelse er dobbelt vanskelig å snakke om i Norge. Både religion og barneoppdragelse er veldig privat. Å skulle gå til en annen og si: «Jeg er uenig i barneoppdragelsen din.» Det er nesten utenkelig, sier Harald Giesebrecht.
Han jobber i dag med barne- og ungdomsarbeid i Syvendedags Adventistkirken og har utviklet en Vær varsom-plakat for kristen barneoppdragelse.
– Det ligger en tanke og en drøm om at det går an å gi folk en kristen oppvekst som blir en positiv ressurs for resten av livet, istedenfor en vond byrde.
Giesebrecht har tidligere jobbet som pastor og gjennom årene har han lyttet til mange historier om hvorfor mennesker forlater troen.
– Jeg har alltid syntes det har vært trist når folk har forlatt menigheten og troen. Samtidig har jeg hørt noen av disse historiene og tenkt at valget har vært helt forståelig.
Det er synd at en slik plakat må lages, men samtidig godt at man har tatt det på alvor
— Linn Rystad Sæbø, forsker ved MF
Påvirkning med respekt
På 2010-tallet pågikk det flere debatter om usunn kristen tro i Norge. Debattene oppstod som følge av VG-seriene «Frelst» og «Homoterapi», i tillegg til filmen «Disco» og Brennpunkt-dokumentaren «Guds utvalgte».
– Hvordan kan vi unngå flere dårlige historier? For et par år siden tenkte jeg at jeg måtte skrive ned alt jeg har lært, sier Giesebrecht.
[ Frykta at Helsekost Furuseth skulle stoppe lovsong-karriera ]
– Ett av rådene i plakaten er å ikke forkynne til barn i enten eller-språk. Men bibelhistorier fremstår jo av og til slik? To og to dyr gikk inn arken? Verden ble skapt på syv dager?
– Det handler mer om måten vi snakker om det på, enn om innhold. Det handler om påvirkning med respekt. Hvis man som voksen opptrer med en enorm skråsikkerhet og et enten eller-språk, så stenger man ned muligheten for samtale, refleksjon og muligheten til å være uenig.
Det er også forskjell på hva et kirkesamfunn forkynner og hva som skjer i hjemmene
— Harald Giesebrecht, Syvendedags Adventistkirken
Reelle eksempler
I plakaten nevnes flere eksempler på ting man ikke skal si til barn, som: «Vi får be for dem, stakkars!», eller «Er det Jesus eller Satan som blir glad når man gjør sånn?» .
– Jeg tror ikke jeg har diktet opp et eneste eksempel. Det er ikke alt jeg har opplevd at har blitt sagt til små barn, men hvis du inkluderer tenåringer, så har jeg nok vært vitne til alt sammen på en eller annen måte.
Han legger til:
– Noen har jeg nok også fremført selv, som tenåring og veldig ung voksen.
For som plakaten fremhever: Det kan ligge gode intensjoner bak dårlige metoder.
[ Tidligere sokneprest: – I foreldrenes øyne er jeg et monster ]
– Synd at en slik plakat må lages
Linn Sæbø Rystad har tidligere arbeidet som pastor og er forsker ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. Hun underviser i et fag som omhandler barn og unge i trosopplæring. Sæbø Rystad understreker at hun tror at forkynnere gjør så godt de kan. Og at å forkynne for barn er vanskelig.
Selv syntes hun det er så vanskelig at hun bestemte seg for å ta doktorgrad i nettopp det.
– Jeg tror at Vær varsom-plakaten kan være et godt hjelpemiddel for hvordan man skal tenke om formidling til barn. Det er synd at en slik plakat må lages, men samtidig godt at man har tatt det på alvor.
– Hvorfor blir forkynnelsen til barn så ofte moraliserende?
– Vi både undervurderer og overvurderer barna. Vi tenker at de vet hva forkynnelse er og hva de skal gjøre med det. Der overvurderer vi barna ganske ofte. Men så undervurderer vi dem, når vi tenker at det må være enkelt, gøy og ikke for abstrakt. Da presenterer vi noe som er veldig konkret og kan bli moraliserende. Jeg har selv gjort dette mange ganger.
Men jeg tenker at vi i mye større grad kan presentere mer enn en måte å se Gud på. Barn tåler eksistensielle spørsmål.
— Linn Sæbø Rystad, forsker ved MF
Men hvordan reparere?
Giesebrecht mener at usunn tro og trosformidling kan være fryktskapende.
– Jo trangere himmel som forkynnes, jo større er sjansen for at oppdrageren kan bli stresset og gripe til manipulerende metoder, fordi man så gjerne vil ha med barna til himmelen. Har man en trang himmel og et veldig varmt helvete, så må man være ekstra bevisst, mener han.
– Hvis man har gjort noen av disse tingene som plakaten uttrykker at man ikke skal gjøre. Hvordan kan man som forelder reparere igjen?
– Det er mye helbredelse i å sette ord på ting. Snakke om episoder, bibeltekster og ting man har sagt og gjort, og gi rom til å være uenig og tenke selv.
Han mener at selv små barn kan få den religionsfriheten de har krav på, hvis man lager et rom for å utforske.
[ Presten som måtte innsette seg selv ]
---
Dette er Vær varsom- plakaten for kristen barneoppdragelse:
1. Ikke skrem barna med satan, demoner, endetid, helvete eller fortapelse
2. Ikke bruk troen til å påføre skam
3. Ikke bruk troen til å påføre skyld
4. Ikke mal verden i svart og hvitt
5. Ikke gjør lydighet til en religiøs dyd
6. Ikke gi barna ansvaret for Guds humør
7. Ikke gi barna ansvaret for andres frelse
8. Ikke snakk foraktelig om «de andre»
9. Ikke snakk foraktelig om naturvitenskap
10. Ikke vær for idealistisk
---
– Barn tåler eksistensielle spørsmål
Sæbø Rystad tror at en vanlig misforståelse voksne har når det kommer til barneforkynnelse, er at «alt må gå opp» og at man ikke må gjøre Gud for stor for barna.
– Men jeg tenker at vi i mye større grad kan presentere mer enn en måte å se Gud på. Barn tåler eksistensielle spørsmål.
Forskning fra MF viser også at når man forkynner til barn, snakker man automatisk litt om sin egen troshistorie også. Derfor bør man være bevisst på hva som er ens egne sår og kjepphester, mener Rystad.
Ønsker nasjonal veileder
– Er Vær varsom-plakaten en erkjennelse av at adventistene ikke har vært gode nok på å forkynne på en varsom nok måte til barna?
– Ja. Jeg har laget denne for egen setting, men jeg ser at den er relevant langt utover vårt trossamfunn. Det er også forskjell på hva et kirkesamfunn forkynner og hva som skjer i hjemmene. Adventistkirken har på mange måter en balansert teologi, men jeg har tenkt at i en del adventisthjem er man noe ubalansert, svarer Giesebrecht.
Han håper også å utvikle et kurs og at man som ulike kirkesamfunn kunne utviklet noen nasjonale prinsipper sammen, kanskje gjennom Norges kristne råd.
– Hva tenker du om en nasjonal veileder som Gisebrecht skisserer, Sæbø Rystad?
– Det er ikke nødvendigvis en dum ting. Noe av dette er imidlertid ganske kontekstuelt. En nasjonal veileder kunne sagt noe, men samtidig er dette noe man må jobbe med i hvert enkelt kirkesamfunn.
[ – Jeg kan ikke styre livet mitt etter hva andre tenker om meg ]
Handler ikke om å oppdra snille barn
– Mange barn og unge skal på leir og stevner i sommer og høre forkynnelse. Hvilke råd har du til foreldre?
– Jeg har ikke barn selv. Men da jeg som liten var på leir og var høy på livet, så snakket jeg så snakket jeg med foreldrene mine når jeg kom hjem. De spurte meg hva jeg hadde likt og hvorfor jeg likte det. Det tenker jeg var nyttig for min del når det kommer til å tenke gjennom egen teologi. Så jeg ville kanskje spørre barna eller ungdommene om hva de har hørt i forkynnelsen.