Forfulgt for sin tro: – Kristen til jeg dør

Hver lørdag reiser Timothy Thapa Magar dypt inn i Fakhel-provinsen i Nepal. Han kjører langs hullete landeveier, under støvdekkede trær og mellom gjengrodde høyder for å komme seg til et par små hus midt i en åker. Ett av disse husene er Hope Church, Thapa Magars egen kirke.

Motorsykkelen ruller sakte inn på det lille tunet. Lyden av motoren senker seg til en lav murring, og til slutt forsvinner den i stillheten. Det eneste som høres er lav breking, og en svak susing av vind fra fjellene rundt. Mellom små hytter ligger et beskjedent trebygg. På innsiden finner man en av Nepals 7.758 kirker.

Thapa Magar het tidligere Ram Kumar, men etter å ha konvertert til kristendommen valgte han å bytte navn til Timothy, etter St. Timoteus. Han etablerte Hope Church i 2012, året etter han mistet jobben sin.

Under et besøk til et lite landområde eid av familien, møtte han på en lokal kristen som fortalte at området trengte en kirke. Da følte Thapa Magar et kall, og han bestemte seg for å bygge en kirke på familiens gamle eiendom. Nå bor de i utkanten av Katmandu, og Timothy og familien dedikerer all sin tid til menigheten.

– Jeg mistet alt. Men når du mister alt, så er det for at Gud skal bygge deg opp igjen, sier han.

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

Raskt voksende

Nepal er hjem til en raskt voksende kristen befolkning. Fra 2011 til 2022 har tallet registrerte kristne økt fra 380.000 til 683.000 – noe flere kristne grupper mener er et konservativt estimat. De mener antallet er nærmere to millioner.

De første misjonsgruppene kom til landet på 1950-tallet, og bidro til blant annet utviklingen av infrastruktur, utdanning, sykehus og kraftverk. Siden det har antallet kristne steget, og i 2013 hadde Nepal verdens raskest voksende kristne befolkning.

Kristendommen har hatt en turbulent tilværelse i landet, preget av politisk forfølgelse, sosial utstøting, og terroraksjoner. Nepal sin lange historie som et hindu-kongedømme gjør det vanskelig for noen å akseptere kristendommens inntog i landet. Noen ser på det som ødeleggende for nasjonal og kulturell identitet.

---

Nepal

  • En republikk i Asia som grenser til Kina i nord og til India i vest, sør og øst
  • 30,4 millioner innbyggere
  • Offisielt regnes cirka 80 prosent av befolkningen som hinduer, men mange folkegrupper har også bevart sine egne tradisjonelle religioner
  • Buddhister utgjør rundt elleve prosent, muslimer fire prosent og kristne omtrent 0,2 prosent

Kilde: Store norske leksikon

---

Tenkte å bli fengselsprest

De siste årene har det blitt markant tryggere å være kristen, men det er fortsatt hindringer i lovverket. I 2018 kom en lov mot konvertering og omvendelsesarbeid, en lov Thapa Magar selv har følt konsekvensene av.

– Jeg hadde fått to tidligere buddhistiske munker med i menigheten, og da familien deres fant ut av det, gikk de til politiet, forteller han.

Dommen mot Thapa Magar ble satt til tre års ubetinget fengsel. Men mens han satt i varetekt, protesterte menigheten utenfor politistasjonen og klaget til lokale myndigheter. Etter fem måneder i varetekt ble dommen henlagt, og han fikk komme tilbake til menigheten sin.

– Jeg ble nesten litt skuffet, sier han og ler.

– Jeg var jo egentlig spent på å bli fengselsprest!

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

En menighet samler seg

Thapa Magar låser opp ståldøra til Hope Church mens en gjeng med barn flokker seg rundt beina hans. Alle tar av seg skoene før de trår på de grå isolasjonsmattene som utgjør kirkegulvet. Lyset fra utsiden trer inn gjennom plankene.

En etter en kommer menigheten inn. De er mellom 30 og 40 stykker, alle fra landsbyer i området rundt. De fleste kommer til fots, og for mange tar turen et par timer. En eldre mann på krykker halter seg opp kirkegulvet og setter seg alene i et hjørne. Her er det ingen kirkebenker.

Døra og vinduene lukkes, og gudstjenesten kan begynne. Stillheten senker seg mellom treverket. Det veksles mellom intens bønn og lidenskapelig allsang. Stemmer og musikk kommer fra en sprakende høyttaler ved alteret. Noen står med armene i været, andre sitter. Noen utålmodige barn løper mellom beina til de voksne.

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

Med jevne mellomrom ber alle i menigheten høyt om hverandre, og det lille trehuset fylles av inderlige stemmer. Noen lovpriser Gud høylytt, mens andre hvisker og feller en tåre. Ute river vinden i det tynne treverket, som skiller menigheten fra verden utenfor.e

Mot slutten kommer en kort nattverd, med druesaft og brødbiter som vin og oblater. Det hele avsluttes med en helbredende bønn for hele menigheten. Etter noen korte samtaler seg imellom, går alle hver til sitt. De har dyr å stelle, og arbeid som må gjøres for å overleve ute på landet.

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

Lært mye av Nepal

Sigrun Møgedal var en av de tidlige bistandsarbeidere i Nepal, fra 1970 til 1982. Der jobbet hun med helse innenfor myndighetenes helsearbeid og gjennom misjonsgruppen UMN (United Mission to Nepal). Hun opplevde kristendommens utvikling i Nepal som unik.

– Kirken sto alltid på egne bein – det var kristne nepalere som ledet og bygget menigheter, forteller Møgedal

Hun forteller at mange havnet i splid med familien hvis de valgte å konvertere, noe som gjorde at både lokale kirker og misjonsorganisasjoner måtte tenke annerledes om det å dele tro.

– Man ble tvunget til å ta folk på alvor og lytte, og være tydelig på at de må selv velge å tro med de konsekvensene det bringer, forteller hun.

– Nepal er et sted vi har lært veldig mye.

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

Kirkens mange rom

På spørsmål om hvorfor hun tror kristendommen er i så stor vekst, svarer Møgedal at det handler om at mye endrer seg. Det er ikke lenger uvanlig at folk i byer og landsbyer møter kristne med ulike historier og roller i samfunnet. For mange er det sykdom eller uro som gjør at de ser etter hjelp og mening.

Hun påpeker at hinduismen fortsatt er en stor del av nepalsk dagligliv og kultur. Religion er derfor ikke fremmed.

– Det handler ikke om å være religiøs eller ikke, men hvem Gud er, forklarer hun.

Kirken sto alltid på egne bein – det var kristne nepalere som ledet og bygget menigheter

—  Sigrun Møgedal, tidligere misjonær i Nepal

Slik er det annerledes enn for ikke-troende som møter kristen tro.

En av de største utfordringene mener hun er å opprettholde og videreutvikle samholdet mellom de forskjellige konfesjonene og kirkesamfunnene.

– Kirken i Nepal skal ha mange rom, men må bygge videre på åpenhet og tillit, poengterer hun.

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

Kastet ut av huset

Blant medlemmene i menigheten fra Hope Church er Pannamaya Tamang. Hun ble kristen for over 15 år siden, og var en av de første som sluttet seg til Hope Church. Nå bor hun i en landsby en time unna kirken. Før hun konverterte, var hun syk i flere år, med store smerter i hele kroppen. Hverken moderne eller tradisjonell behandling hjalp, forteller hun.

– Vi ofret både mat og penger, men ingenting hjalp. Jeg ble desperat, sier Tamang.

Til slutt ble hun fortalt om en kristen menighet som en venninne i nabolaget kjente til, som hun begynte å gå til ukentlig i skjul. Tamang forteller at hun begynte å bli friskere da menigheten ba for henne.

Bilder fra gudstjenesten og menigheten i Hope Church. Sindre Deschington

– Kristen til jeg dør

Da hun fortalte at hun var blitt kristen til familien sin, ble hun umiddelbart stemplet som «urørlig». Tamang fikk ikke lenger bo i huset, men måtte i stedet sove ute foran inngangsdøra, forteller hun. Naboer og venner sluttet å snakke til henne. Likevel mistet hun ikke motet.

– Jeg var frelst. Da kunne jeg klare meg på egen hånd, sier hun.

Hun valgte å jobbe og tjene opp penger til å flytte for seg selv ut på landet, noe hun ikke har angret på siden.

– Jeg er kristen til jeg dør, fastslår hun.

Gudstjenester i stua og veien videre

For Thapa Magar er gudstjenesten i Hope Church bare en del av hverdagen hans. I ukedagene arrangerer han mindre gudstjenester i stua hos andre menighetsmedlemmer, og planlegger lengre misjonsturer.

I år håper han å få dratt til konas hjemlandsby, der familien hennes ble jaget bort for sin tro for flere tiår siden. Videre håper han å kunne reise til Singapore og misjonere med andre kristne der. Thapa Magar sier at de fleste steder de drar til, blir de tatt godt imot.

Akkurat hvorfor så mange konverterer, vet han ikke. Men han er overbevist om at de fleste finner en glede i religionen som de ikke finner noe annet sted.

– Når du er i kirken og føler Den hellige ånd, så får du en helt spesiell indre ro.