– Tydelig at dette er noe nytt

Lindesneshallen var i helgen full av mennesker som ønsket å få med seg de mye omtalte vekkelsesmøtene på tettstedet Vigeland i Agder.

Vanligvis pleide drøyt 15 mennesker å samles på søndagsmøtene til den lokale Normisjon-forsamlingen på bedehuset. Etter en møtehelg i november i fjor har antall deltakere skutt i været. Møtene har blitt stadig flere og de har vokst seg ut av to lokaler.

Generalsekretær Kjetil Vestel Haga i misjonsorganisasjonen Normisjon er blant dem som har uttrykt stor begeistring over det som skjer.

– Det er kanskje litt tidlig å kategorisere møtene som en vekkelse, men det er flere ting som gjør at vekkelse er naturlig å tenke på. Møtene har uventet og over tid samlet mange folk, også ikke-kristne. I tillegg ser vi at folk blir berørt av Den hellige ånd. Det er tydelig at Gud gjør noe nytt på Vigeland, og det er vi i Normisjon takknemlige for, sier han.

Lang historie

Historien viser mange eksempler på kristne vekkelser, både i inn- og utland, forteller Tormod Engelsviken, professor emeritus i misjonsvitenskap på MF vitenskapelig høyskole.

– Hva er vekkelse?

– Fra et teologisk perspektiv er vekkelse et redskap Gud bruker for å fornye kirken og nå ut til nye mennesker med evangeliet. I kirken kan det skje en rutinisering av kristenlivet, det kan oppstå likegyldighet, og det kan også skje en utvikling i feil retning teologisk. Da har man opp gjennom historien mange ganger opplevd fornyelses- og vekkelsesbevegelser, sier Engelsviken.

Kjente vekkelser

I Norge er vekkelsen som fulgte Hans Nielsen Hauge, på slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet, den største og mest kjente.

– Den norske lekpredikanten sto i en pietistisk vekkelsestradisjon med vekt på personlig omvendelse, et hellig liv etter Guds ord og et åndelig fellesskap mellom de vakte. Det ble også lagt stor vekt på lekfolkets rolle i kirken og dets rett til å forkynne evangeliet offentlig, sier han.

Siden ble bevegelsen etterfulgt av den såkalte Johnsonske vekkelsen på 1860-tallet, noe igjen som førte til opprettelsen av Indremisjonsselskapet.

Vekkelser har også hatt betydning for Misjonssambandet og dets vekst. Da var det særlig den rosenianske vekkelsen som hadde betydning. Mye av frikirkeligheten i Norge er dessuten et resultat av vekkelsesbevegelser. Det samme gjelder pinsebevegelsen. På 1970-tallet og utover oppsto den karismatiske vekkelse. Med den ble Oasebevegelsen til.

På Vigeland ser man at folk begynner å ha andre samtaler rundt middagsbordet

—  Kjetil Vestel Haga

Fellestrekk

– Er det noen fellestrekk som går igjen i vekkelser?

– Ja, det har vært forsket på det, og det har vist seg at det nesten alltid har vært bønn i forkant av en vekkelse. Et annet særtrekk er at det først skjer en fornyelse av de kristne.

Ofte skjer det i form av erkjennelse og bekjennelse av synd, som så følges av en frigjørende opplevelse av å få tilgivelse, forteller han.

– Det fører ofte til at kristne får en ny frimodighet til å vitne om sin tro, får ny kraft til å be, lese i Bibelen og leve ut det kristne livet på en mer aktiv måte.

[ Vekkelsen på Vigeland: – Nesten like mange her som det er innbyggere ]

Noen av de historiske vekkelsene har dessuten ført til viktige samfunnsendringer.

– Hauge-vekkelsen er et godt eksempel på det. Den fikk både økonomiske og politiske følger på mange områder. «Haugianerne» var dyktige, gode og driftige borgere som fikk stor innflytelse, sier han.

Den metodistiske vekkelsen på 1700-tallet endret også det engelske samfunnet radikalt i positiv retning.

Selv har jeg stor tro på vekkelsens betydning

—  Tormod Engelsviken

– Kan skape press

Men vekkelsene kan også ha visse slagsider, ifølge Engelsviken. For eksempel kan de skape et press om bestemte opplevelser eller bli ensidige i sin vektlegging av visse trossannheter.

– I den gammelpietistiske bevegelsen opererte en ofte med en såkalt ‘ordo salutis’, hvor en måtte gå gjennom stadier av anger og bot før en kunne tro seg frelst. Med den rosenianske vekkelsen på slutten av 1800-tallet var det «kom som du er» som var tankegangen. Man kunne tro seg frelst – akkurat som en var – uten å gå gjennom en bestemt angerprosess.

Det har også vært tilfeller der enkeltpersoner eller visse retninger innen en vekkelsesbevegelse har blitt for ekstreme, noe som har ført til en usunn utvikling.

Selv har ikke Engelsviken inngående kjennskap til vekkelsen på Vigeland, men synes det han har hørt og lest, virker positivt.

– Selv har jeg stor tro på vekkelsens betydning. Samtidig er det viktig å huske på at Guds rike også vokser med stille og jevn vekst. Generelt må vi ikke bli så opptatt av vekkelse at vi forsømmer det vanlige arbeidet i menighetene.

[ Debattinnlegg: Ville dagens biskoper verdsatt en ny vekkelse? ]

Samtaler rundt middagsbordet

Kjetil Vestel Haga i Normisjon mener det kan være problematisk å forsøke å gjenskape gamle vekkelser.

– Problemet har ofte vært at etter vekkelsen så forsøker man å vedlikeholde sanger, ledelsesstil og omvendelsesfokus, i håp om at vekkelsen skal blusse opp igjen. Undervisning og oppfølging har måttet vike for en enlinjet omvendelsesforkynnelse for allerede omvendte mennesker, sier Haga.

– Ser du noen psykologiske forklaringer på fenomenet vekkelse?

– Jeg tror at vi er hele mennesker på den måten at vi lar oss interessere av det som skjer, og av ren nysgjerrighet oppsøker vi det. Det skjedde jo også da Jesus gikk rundt på jorda. Sånn sett er det en psykologisk effekt, sier Haga.

Men en vekkelse har også andre kjennetegn, mener han.

– På Vigeland ser man at folk begynner å ha andre samtaler rundt middagsbordet. De begynner å fortelle vennene sine at Gud har berørt livene deres. Folk kommer til tro. Det tenker jeg er den varige, gode frukten av vekkelse.

[ To uker langt vekkelsesmøte flyttes ut av universitetet ]