Følte seg usynlig i Åpen folkekirke: – Ble for snevert fokus

– Det snakkes mye om lave medlemstall, og at nordmenn melder seg ut av kirka. Samtidig finnes ei stor gruppe som faktisk vil gå i kirka, og vil være i et kristen fellesskap. Kan man gjøre noe for å nå ut til mennesker med en annen kulturell bakgrunn?

Det sier Piriyanthy Sivabalachandran Skarbø, som er førstekandidat på Nominasjonskomiteens liste til Kirkevalget i Oslo.

Hun mener Den norske kirke mangler bevissthet rundt betydningen av mangfold i kirka, og vegrer seg mot å gjøre aktive grep for å nå ut til personer med innvandrerbakgrunn.

Følte seg usynlig i Åpen folkekirke

Forrige uke meldte Vårt Land at de tre kirkepolitiske organisasjonene Bønnelista, Åpen folkekirke og Frimodig kirke – med ett unntak – ikke har noen kandidater med ikke-europeisk innvandrerbakgrunn.

Skarbø har de siste åtte åra vært varamedlem for Åpen folkekirke i Oslo bispedømme. Under valget i 2015 klatret hun fra fjortende til åttendeplass på listene, etter å ha blitt kumulert inn av velgerne.

Til høsten er det imidlertid slutt. Skarbø forteller at hun ofte har følt seg litt usynlig i Åpen folkekirkes gruppe.

– Der følte vel egentlig at jeg aldri kom ordentlig inn i gruppa. For meg ble det for snevert fokus i Åpen Folkekirke. Mangfold er ikke bare legning, men også alder, kjønn, etnisitet og funksjonsevne, sier Skarbø, som presiserer at hun mener at kampen for homofiles rettigheter i kirka er en viktig sak for henne.

Skarbø forteller at hun i utgangspunktet hadde bestemt seg for å ikke stille til gjenvalg, men at hun endte med å takke ja til å stå på nominasjonskomiteens liste. Der håper hun å kunne løfte debatten om kirkas forhold til personer med innvandrerbakgrunn høyere på agendaen.

– Kirkepolitikken har blitt veldig polarisert de siste åra. Jeg ønsker ikke å bidra til dette. Det er mange saker som er viktige, men jeg savner bevissthet rundt mangfold. Det synes jeg er litt rart, for det er jo en sak som preger samfunnsdebatten ellers.

[ Deltar ukentlig på gudstjenester i Filadelfiakirken, men staten trodde ikke på at han er kristen ]

Skiller seg fra storsamfunnet

Skarbø viser til at det i valgreglementet til kirka i dag finnes regler og retningslinjer som går på alder og kjønnsfordeling. Men hun har aldri hørt noen nevne muligheten for å gjøre noe lignende for minoriteter.

Der mener hun kirka skiller seg skarpt fra resten av samfunnet. I det offentlige, men også i mange private virksomheter, har man blitt vant til at det tas grep for å sikre mangfoldig rekruttering og utjevne forskjeller, sier Skarbø.

– Det virker det som om man har glemt i kirka, og da går man glipp av et bredere perspektiv.

Skarbø presiserer at hun ikke mener det bør innføres regler for kvotering, men at det burde være et hensyn listene tok når de vurderer sammensetningen på ei liste.

Lav terskel

– Har du noen tanker om hvordan Den norske kirke kan arbeide for å i større grad bli et trosfellesskap som mennesker med annen kulturell bakgrunn føler seg hjemme i?

– Av egen erfaring veit jeg hvor viktig det er å ha en lav terskel for deltagelse i kirkelige aktiviteter. Særlig i ungdomsarbeidet.

Skarbø har selv tamilsk familiebakgrunn, og vokste opp som hindu. Som trettenåring ble hun imidlertid dratt med i den lokale Ten Sing-gruppa, hvor det aldri ble satt spørsmålstegn ved religionen hennes.

– Jeg veit ikke om det var et utslag av raushet eller ungdommelig naivitet, men det var avgjørende. Jeg ble jo ikke døpt før i 20-årene, men jeg følte meg velkommen.

Hun understreker at det ikke nødvendigvis betyr at man skal tilpasse aktivitetene, i den forstand at de blir «mindre kristne». Men det må være rom for at alle kan delta, mener Skarbø.

[ Kuttet «unødvendig kontakt» da sønnen brøt med Jehovas vitner ]

Målretta arbeid

Skarbø mener at kirka i større grad må henvende seg direkte til innvandrere. Mange av de som kommer til Norge i dag kommer fra kriser, og kunne kanskje i større grad trengt en kirke og et kristelig fellesskap.

Hun peker også på at mange kommer fra land med kristen majoritetsbefolkning eller store kristne minoriteter. Som eksempel nevner hun ikke bare Ukraina, men også Syria – hvor ti prosent av befolkninga anslås å være kristne.

– Dette er grupper som i større grad enn gjennomsnittlige nordmenn ønsker å være aktive i en menighet. Hva gjør Den norske kirke for å få dem inn?

– Tenker du da på å samarbeide med migrantmenigheter og stille lokaler til disposisjon, eller å rekruttere dem inn i Den norske kirke?

– Begge deler! Det antas at siden de fleste kommer fra andre kirkesamfunn, så er DNK helt uaktuelt for dem. Med det kan jo i det minste tenkes at noen tenker at «nå er vi i et nytt land», og kanskje er mer åpne eller nysgjerrige på hva Den norske kirke har å by på.

Det er helt greit å reise rundt i verden for å misjonere, men å skulle banke på hos naboen – det blir litt for ubehagelig.

—  Piriyanthy Sivabalachandran Skarbø

Vegring

– Tror du det finnes vegring i Den norske kirke mot å jobbe aktivt for å nå ut til personer med innvandrerbakgrunn?

– Ja, jeg tror absolutt det.

Berøringsangsten er ifølge Skarbø todelt. For det første tror hun mange synes det er noe ubehagelig ved å aktivt skulle forsøke å rekruttere innvandrere.

– Det er vel kanskje noe ved den norske mentaliteten som slår inn, at man ikke vil være til bry. Litt på samme måte som at man bare hilser på markatur: Det er helt greit å reise rundt i verden for å misjonere, men å banke på hos naboen – det blir litt for ubehagelig.

Skarbø tror også at man kanskje er redd for at det trygge og vante skal forandre seg.

– Man vil ikke rokke ved alt det «vi» er så veldig glad i.

Åpen folkekirke svarer

Åpen folkekirkes leder Gard Sandaker-Nielsen sier at han synes det er trist å høre at Skarbø har følt seg usynlig i bisperådsgruppa.

– Hun har vært invitert til de samme møtene og arenaene som alle andre, både i bispedømmerådsgruppa og Åpen folkekirke generelt. Men det er fint å få tilbakemelding, og vi vil se på hvordan organisasjonen kan engasjere og involvere flere – spesielt de folkevalgte på varaplass.

Han legger til at han synes det er flott at Skarbø fortsetter å engasjere seg for kirka, og at han ser fram til videre samarbeid dersom de begge blir valgt.

– Så er vi helt enige i at mangfold er mer enn seksualitet og kjønn. Det er vi opptatt av, og det viser vi også i praksis.

---

Dette er saken:

• Vårt Land har de siste ukene skrevet om kulturelt mangfold i Den norske kirke.
• 7. mai skreiv avisa om forskningsrapporten «'I min Fars hus er det mange rom’ – kristne migranter i møte med Den norske kirke», som er utarbeida ved VID vitenskapelige høgskole. Forskningsleder Stian Sørlie Eriksen kommenterte da at fortsatt «kirka har en vei å gå for å oppnå sine målsettinger om å være ei reelt inkluderende kirke».
• 15. mai intervjua avisa Onesimus Jalata-Nagari, kapellan i Skårer, som spør: «Hvorfor er Kirkemøtet fortsatt så blendahvitt?» Han etterlyser konkrete tiltak for å øke mangfoldet i Den norske kirke.
• 16. mai meldte avisa at Bønnelista, Frimodig kirke og Åpen folkekirke til sammen har nominert én kandidat med ikke-europeisk innvandrerbakgrunn på sine lister til høstens kirkevalg.

---