– Det eneste vi vet om kveldens møte er at det begynner klokka syv og at Herren har kontroll, sier Arthur Robertsen på et bakrom på i Lindesneshallen.
Til vanlig jobber 41-åringen som selvstendig næringsdrivende i fiskeribransjen. På fritiden er han omreisende sangevangelist. De siste månedene er han også blitt sentral i den mye omtalte vekkelsen.
Vanligvis pleide 15 mennesker å samles på søndagsmøtene til den lokale Normisjon-forsamlingen på Vigeland bedehus i Agder. Etter at Robertsen ble invitert med som sanger og taler til en møtehelg i november i fjor, har møtene blitt stadig flere og antall deltakere har skutt i været.
I februar kom 500 mennesker på møtehelg i Vigeland bedehus, noe som sprengte kapasiteten til lokalet. De neste møtene ble av den grunn lagt til bygdas største bedehus Betania, men i april ble også det fylt til randen.
Denne helgen la de derfor møtene sine til Lindesneshallen, som har plass til 1.400 mennesker. Til sammenlikning bor det omtrent 1.600 mennesker.
Fredag var hallen smekkfull.
Lave skuldre
Når Vårt Land møter Robertsen er det lørdag. Også denne kvelden – og kvelden etter – skal de ha møte i hallen. En liten time før det braker løs sitter han sammen med lovsangsteamet på et bakrom i hallen og tar en pust i bakken. På bordet står hjemmelagde pizzasnurrer. Minikjøleskapet er fylt opp av cola og vann.
Selv om ingen av dem har erfaring i å legge til rette for større arrangementer som dette, er skuldrene lave. De skyldes én ting:
– Vi tror det er Gud som har ført oss sammen og gitt oss et oppdrag, noe vi har sagt ja til, sier Frode Larsen, som spiller piano.
– Vi er en gjeng med amatører som ikke har vært med på noen ting av dette før. Det viser at Gud bruker hvem han vil, når han vil, hvor han vil, sier Robertsen.
I lovsangsteamet kommer de fra både ulike tettsteder og tilhører forskjellige kirkesamfunn.
– Nøkkelen er det fantastiske enheten som er mellom oss som er med på dette. Enhet og kjærlighet, sier Reidar Lohne som spiller trekkspill.
– Hvordan har dere opplevd å være med på dette?
– Det er med stor ydmykhet, for jeg vet at mine besteforeldre, foreldre har bedt om disse tingene. At vi får lov til å være deres bønnesvar er fantastisk, sier Larsen.
– En nød for naboer
Allerede kvart på fem er parkeringsvakter i oransje vester i gang med å dirigere de første tilreisende som kommer kjørende til Lindesneshallen.
I et tilliggende rom starter grupper av mennesker å be for møtet én time før møtestart.
Samtidig er en jevn strøm av deltakere er på vei inn de to inngangene av hallen. Noen kommer fra tilliggende byer. Andre helt fra Lofoten og Sverige.
To av dem som har tatt turen er ekteparet Hanne Lise (64) og Frode Kvanvik (68). De har kjørt med bobil fra Stavanger.
– Vi var jo med i vekkelsen med Curt og Roland i Stavanger på 70-tallet, og er litt sånn: «Er vi tilbake der nå?». Vi har jo mange gode minner derfra, og håper og tror at det skal være en vekkelse, sier Hanne Lise.
For sangevangelist Arthur Robertsen handler vekkelse om at «kristne blir vekket», forteller han fra bakrommet.
– Folk som har vært kristne hele livet kan oppleve at de har stanset litt opp. Å bli vekket innebærer å få en nød for naboer og familier, og tenke at «her må jeg jobbe litt aktivt for å få de med til himmelen», sier han.
– Nye ble frelst
Det var Geir Norum som inviterte Robertsen til møtehelgene på Vigeland bedehus i høst. Han sitter i styret til bedehuset og er med på å organisere møtene.
Selv har han aldri bedt om noen vekkelse, medgir han. Man han har lengtet etter fornyet aktivitet på bedehuset. På grunn av korona og vannskader etter en flom, var det lenge laber aktivitet i forsamlingen, ifølge ham. De få møtene de hadde samlet også færre deltakere enn før.
Selv tror han møteserien de startet opp i høst kan være et svar på andre menneskers bønn om vekkelse for bygda.
– Hva gjorde møtene i høst annerledes enn tidligere møter?
– Vi kjente på en god ånd på møtene. Det skjedde også en del ting der. Nye ble frelst. Det kom folk vi ikke hadde sett på en stund. I tillegg ble noen helbredet, hevder Norum.
Robertsen fikk på sin side «en veldig hjertebank» for å fortsette møtehelgene.
– Jeg fikk en fornemmelse av at det skal skje noe på Vigeland. Den var så sterkt at jeg til og med ringte en kamerat og ba ham med, sier han.
Evig liv og fortapelse
Gruppen bak møteseriene har hele tiden vært opptatt av at møtene skal ha en enkel stil. Det innebærer tradisjonelle bedehuslåter og en forkynnelse hvor Jesus står sentral. I talene settes folk også på valg.
– Jeg forkynner om et evig liv og en fortapelse. Det er kun én vei til himmelen, og det er gjennom Jesus, sier Robertsen.
Når de arrangerer møtene forsøker de også å lytte til hva de tror Gud vil, forteller Norum. Derfor planlegger de aldri mer enn ett møte av gangen.
– Da risikerer vi at det er vi som styrer det hele, sier han.
– Ser dere noen slagsider ved en vekkelse?
– En vekkelse kan bli usunn hvis folk med spisse albuer får rom, for eksempel hvis en sier at «folk kommer for å høre meg» eller «jeg skal ha det sånn». For vår del snakker vi sammen om alt, selv om det bare er snakk om å flytte et bass-stativ, sier Robertsen.
– Hvilke forventninger har dere til kveldens møte?
– Vi tror Jesus kommer med berøring hvis vi slipper han til. Selv tror jeg blinde kan se og lamme kan gå. Jeg tror den samme kraften som vekket Lasarus opp fra de de døde er her i kveld, sier Robertsen.
Vitnemøte
Når klokka bikker syv er Lindesneshallen nok en gang full.
– Tenk, det er nesten like mange i hallen her nå som det er innbyggere i Vigeland, kommenterer Geir Norum fra podiet.
Mens gårsdagens møte inneholdt en tale, er det publikum som denne gangen skal står for store deler av innholdet. De som vil kan komme opp på scenen og fortelle vitnesbyrd fra kristenlivet sitt. Men det forutsetter én ting, presiserer Ordin Høiland fra Betania når han tar mikrofonen.
– Når vi vitner så forteller vi ikke hva vi har gjort for Jesus. Vi forteller hva Jesus har gjort for oss. Ser du forskjellen? Det er kun Den hellige ånds kraft i oss som gir resultat, sier han.
Minner om Jesus
Deretter kommer den ene etter den andre opp på scenen. En kan forteller at han har blitt satt fri fra angst. Tidligere ikke-kristne forteller hvordan de kom til tro. En kvinne hevder hun er helbredet fra «hofte – rygg – og bekkenproblematikk». En annen kvinne ber en spontan bønn.
Og et sted innimellom alt dette minner Arild Gundersen dem på:
– Jeg tror vi må bruke Jesu navn her. Det er Jesu navn som gir kraft. Det er Jesus som har dødd for våre synder.
Etter vitnesbyrdene går flere fram og søker forbønn hos de frivillige.
Tenk at det kan starte med noe så enkelt som at «jeg har lyst på mer av Jesus» og ende med dette her
— Tabita Victoria Askeland
– Flere ble berørt
Utenfor Lindesneshallen møtes venninnene Tabita Victoria Askeland (19) og Sara Frustøl (18) av et gyllent lys fra solnedgangen.
– Hva har dere fått ut av møtet?
– At Gud ikke trenger noe stort for å skape en flamme. Tenk at det kan starte med noe så enkelt som at «jeg har lyst på mer av Jesus» og ende med dette her. Det sier litt om hvor stor Gud er, sier Askeland.
Frustøl nikker.
– Gud kan bruke hvem som helst. Det synes jeg er så fint. Selv merket jeg et helt spesielt nærvær der inne, med flere som ble berørt. Det er så hellig, sier hun.
