Religion

Etterlyser konkrete tiltak for å øke mangfoldet i Den norske kirke

OPPFORDRER: Onesimus Jalata-Nagari har klare tanker om hvordan Den norske kirke bør arbeide med kristne migranter og innvandrere: – Hvis man virkelig vil ha uttelling for innsatsen, bør man satse på trosopplæring for innvandrerungdom.

– De politiske partiene klarer å bringe fram ledere og tillitsvalgte som ser annerledes ut. Hvorfor er Kirkemøtet fortsatt så blendahvitt? spør Onesimus Jalata-Nagari, kapellan i Skårer menighet.

Arbeidet opp mot kristne migranter har stått høyt på dagsordenen til Den norske kirke sida 2009.

Nylig presenterte forskere ved VID vitenskapelige høgskole en rapport som peker på at kirka fortsatt har en vei å gå for å leve opp til sine mål om hvordan møtet mellom kirka og kristne migranter skal være.

Jalata-Nagari peker på fire områder hvor Den norske kirke bør intensivere arbeidet med å møte kristne migranter på en bedre måte:

  • Bredere representasjon
  • Trosopplæring retta mot ungdom med innvandrerbakgrunn
  • Større teologisk takhøyde
  • Kirkas mentalitet og selvbilde knytta til møtet med migranter og innvandrere

Mye av arbeidet som er gjort for at samene skal kjenne at Den norske kirke er deres kirke, kan overføres til andre med minoritetsbakgrunn

—  Onesimus Jalata-Nagari

Gjenkjennelsesfaktor

Jalata-Nagari er født i Etiopia og kom til Norge som flyktning på 90-tallet. Siden 2009 har han arbeidet som prest i Skårer menighet i Lørenskog kommune.

I det som er en av landets største innvandrerkommuner har kapellanen selv sett hvor viktig en mangfoldig representasjon er for at kristne migranter skal se på kirka som et naturlig valg.

– Afrika er et kjempestort kontinent med over en milliard mennesker og utallige etnisiteter. Likevel, når folk ser hudfargen min, så tenker mennesker fra hele Afrika at «han ligner på meg». Da blir det også mer naturlig å døpe barna sine hos meg.

Han peker på at behovet for gjenkjennelse er et naturlig og legitimt behov hos alle mennesker. Bred representasjon gir også et signal til mennesker med annen etnisk bakgrunn om at man er mer enn bare en gjest – her er man et likeverdig medlem.

– Når man kan nominere ikke-kristne til menighetsrådsvalg, så kan man kanskje også spørre kristne som ser litt annerledes ut om de ønsker å stille?

Videre peker Jalata-Nagari på Den norskes kirkes arbeid med samisk kirkeliv og representasjon, og mener man bør se om deler av denne innsatsen har overføringsverdi:

– Jeg støtter alle rettigheter til samene, og enda mer til. De har veldig spesiell historisk plass i landet, som står i en særstilling. Med det sagt mener jeg at mye av det arbeidet som er gjort for at samene skal kjenne at Den norske kirke er deres kirke, også kan overføres til andre med minoritetsbakgrunn.

Onesimus Jalata-Nagari

Vil satse på ungdommen

Et av tiltaka som ville hatt størst betydning, er trosopplæring retta mot barn og ungdom med innvandrerbakgrunn, ifølge Jalata-Nagari.

– På den ene sida har du trosopplærere som sliter med å fylle opp timeplanen. Samtidig er det en stor gruppe som står uten et tilbud.

Foreldrene forstår kanskje ikke norsk, og har begrenset innsikt i norsk kultur. Men barna deres er født i Norge, snakker norsk, og er på alle måter mer norske enn noe annet. Samtidig er de kristne, og trenger trosopplæring, sier han.

– Hvorfor ser ikke Den norske kirke det som et av sine viktigste oppdrag å være der for disse ungdommene? Hvis man virkelig vil ha ha høy uttelling for innsatsen, må det satses på krysskulturelle, andre generasjons innvandrerungdom. Det er viktig!

– Tror du det finnes en vegring i kirka mot å drive tiltak direkte rettet mot minoriteter?

– Det veit jeg ikke. Men det jeg veit er at der man gjør det, har man suksess. Bare prøv å inviter en innvandrer på kaffe, og se om du ikke blir invitert tilbake. Hvis man kan reise fra Norge til over hundre land for å misjonere der, så kan vi i hvert fall gjøre det når verden kommer hjem til oss!

Alle er jo Guds barn. Da kunne jeg håpet at alle som kommer til kirka kunne sluppet å bli «inkludert», og i stedet bli møtt med en holdning om at de har kommet hjem

—  Onesimus Jalata-Nagari

Større teologisk takhøyde

Det at innvandrere oppfattes å være mer teologisk konservative, gjør at mange i Den norske kirke slår seg til ro med at migranter «forsvinner» til fordel for egne migrantmenigheter, ifølge Jalata-Nagari.

Det er det kanskje noe sant i, sier han, samtidig som han oppfordrer kirka til å spørre seg hvorfor det er slik.

– I mange tiår har Den norske kirke eksportert sin mest konservative ideologi ut i hele verden. Da må man kanskje også ta litt ansvar, og vise litt raushet og tålmodighet, når man plutselig får denne teologien i retur.

Vil endre innstilling

Skårer-kapellanen mener også at kirka har en jobb å gjøre når det kommer til hvordan man tenker rundt møtet med migranter.

Forskerne ved VID fant i sin rapport at kirka i dag scorer forholdsvis høyt på de diakonale målsettingene, altså i det utadretta arbeidet. Hva gjelder målet om å være et trosfellesskap hvor migranter kan føle seg hjemme, er resultatene ikke like positive.

Dette stemmer overens med erfaringen til Jalata-Nagari. Han mener at man gjennom språk og tenkemåter ofte bidrar til å lage et skille mellom «oss» og «dem», hvor kirka blir den aktive initiativtakeren som skal «inkludere», mens migranter reduseres til passive mottakere.

– Ta bare ordet «inkludering». Allerede for 14 år sida reagerte jeg på at kirka hadde som målsetting å være en «åpen, bekjennende, misjonerende og inkluderende folkekirke». For det er et begrep som gjør at noen blir automatisk passivisert.

Han understreker at han ikke er imot ordet i alle sammenhenger, men at det kirkelig sammenheng sier noe om en uheldig mentalitet. Inkludering er noe man gjør overfor gjester, sier han, og er et begrep som kommuniserer at noen har eierskap, mens andre må hjelpes inn.

– Men alle er jo Guds barn. Da kunne jeg håpet at alle som kommer til kirka – enten de har funksjonsnedsettelser, medisinske lidelser eller kommer fra et annet land – kunne sluppet å bli «inkludert», og i stedet bli møtt med en holdning om at de har kommet hjem.

---

Rapport om kristne migranter

  • Forskningsrapporten «'I min Fars hus er det mange rom’ – kristne migranter i møte med Den norske kirke» er utarbeida av forskere ved VID vitenskapelige høgskole.
  • Rapporten er utarbeida på oppdrag fra Kirkerådet i Den norske kirke.
  • Den norske kirke vedtok i 2021 en handlingsplan for hvordan kirka skal møte kristne migranter. I handlingsplanen står det at dette møtet skal kunne beskrives med åtte kjennetegn.
  • Disse er: «Dialogisk ydmykhet», «diakonal tilnærming», «inkluderende fellesskap», «kultursensitiv forkynnelse og trosopplæring», «mangfoldige gudstjenester» «anerkjennelse av krysskulturelle barn og unge», «representativt lederskap» og «økumenisk samarbeid».

---

Les mer om mer disse temaene:

Jor Hjulstad Tvedt

Jor Hjulstad Tvedt

Jor Hjulstad Tvedt er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion