– Å nyte maten var luksus, og luksus skulle man ikke unne seg

– Jeg slet med mange av de samme tingene som Vilde gjør, sier Anne Bøe.

Hun viser til hovedpersonen i boka hun nylig har skrevet, Være til. Den handler om misjonærdatteren Vilde, som strever med tro, egne behov og spiseforstyrrelse. Det har også forfatteren erfaring med.

Romanen har vokst frem over tid, med utgangspunkt i korte refleksjoner hun har skrevet ned gjennom mange år.

Nå sitter hun i stua si på Kjelsås i Oslo, i en lenestol med røde puter. Det er høyt under taket, veggene er dekket i lyst trepanel. Kunstgjenstander fra ulike steder i verden har funnet sine plasser på hyllene i rommet. En elefant. En maske. Et maleri.

Gjennom store vinduer ser man ned på hovedstaden og Oslofjorden.

Det er stille – bare fuglekvitter kan høres.

Anne Bøe

Langt fra mor og far

Foran oss på stuebordet ligger flere album og løse bilder, mange av dem i svart-hvitt. Fotografier av seksåringen Anne, broren og foreldrene da de reiste til Tanzania, bilder av internatskolen, venner, folk fra landsbyen, fjellene og de høye trærne.

I åtte år bodde familien Bøe på misjonsstasjonen i Usambara-fjellene. Anne var likevel ikke der så ofte – hun og broren bodde det meste av tiden på en amerikansk internatskole, flere timer unna. Reisen dit var lang, og de måtte overnatte på veien. Tre ganger i året dro de hjem for å treffe foreldrene.

I tillegg til lærerne var det husforeldre som bodde på skolen for å passe på barna. I løpet av de åtte årene Bøe gikk på skolen, måtte hun flere ganger forholde seg til nye husforeldre når de forrige skulle tilbake til Amerika. Hun opplevde noen av husforeldrene som vennlige mennesker, men fikk ikke den tilliten til dem som gjorde at hun kunne snakke om personlige ting.

Selv om hun fikk venner og i perioder trivdes i miljøet på den lutherske skolen, var det ofte tungt for ei jente i barneskolealder å være så langt unna mor og far.

– Men jeg tenkte at de gjorde et viktig arbeid på misjonsmarken, så jeg måtte ikke forstyrre dem med mitt savn.

Etter hvert forsvant savnet litt. Følelsene og behovene ble henvist til bakerste rad, og Anne tilpasset seg en hverdag uten særlig kontakt med foreldrene.

– Det var jo ikke noe alternativ til å være på internatskolen. Det tror jeg mange misjonærbarn har følt på.

---

Anne Bøe

  • Lyriker og forfatter
  • Aktuell med boka «Være til»
  • 66 år

---

Anne Bøe

Ba Gud om å få slippe å bli misjonær

Når barna var hjemme i feriene, var familien på turer i naturen, reiste til sjøen og besøkte nasjonalparker. Hun husker flere spennende og gode opplevelser med foreldrene.

Samtidig savnet hun en nærere kontakt, særlig med moren.

– Mor satt ofte og leste noe som hadde med jobben hennes å gjøre, selv om det var ferie.

Det var moren som oftest drev aktivt med evangelisering. Faren underviste på en ungdomsskole i en landsby nær misjonsstasjonen, mens ektefellen gikk de lange stiene til tettsteder rundt i området for å forkynne evangeliet. Sammen bidro foreldrene blant annet til at en kirke ble bygget i nabolandsbyen.

Som barn tenkte Anne at moren hadde en farlig jobb, der hun vandret rundt i leopardenes habitat.

– Jeg så veldig opp til henne. Samtidig ba jeg til Gud om at jeg måtte få slippe å bli misjonær, sier hun og ler.

Selv om misjonærkallet ikke var til stede, var relasjonen til Jesus det hun kaller inderlig. Som barn gikk hun gjerne turer alene, og satte seg ned for å prate med ham.

Da hun ble eldre ble troen mer komplisert.

Anne Bøe

Mekleren

Overgangen til Norge var krevende på flere måter. Da familien kom tilbake etter åtte år i Tanzania, var Anne i starten av tenårene. Det var ikke lett å få venner.

Hjemme var det heller ikke enkelt. Foreldrene hadde det krevende i ekteskapet, forteller hun, og det ble til at tenåringen forsøkte å mekle mellom dem for at situasjonen skulle bli bedre.

Også når det gjaldt tro, ble foreldrene mer og mer ulike. Mens faren var utdannet teolog og medlem av det som da var statskirken, gikk moren i karismatisk retning.

Dette påvirket også Annes tro.

Jeg hadde nesten ikke kontakt med følelsene eller behovene mine lenger, og visste til slutt ikke hvem jeg var

Anne Bøe

Plikt til å vitne

På ungdomsskolen der hun gikk var det populært å skrive på skolesekkene sine. Når de andre skrev hverdagslige eller morsomme hilsener, skrev Anne ting som «Jesus elsker deg».

– På skolen følte jeg at jeg hadde en plikt til å vitne, og samtidig var det flaut, for jeg hadde jo ikke lyst til å skille meg sånn ut.

I en periode var hun med i en karismatisk menighet. Hun opplevde at troen endret seg og ble mer rigid, og det ble viktig for henne å leve «helt og holdent for Jesus», forteller hun.

Selv om det var langt utenfor hennes komfortsone, ble hun også med i et evangeliseringsteam, hvor de blant annet evangeliserte på gatene.

– Jeg syntes ikke det var noe hyggelig å fortelle folk at de ville komme til helvete, og tror jeg prøvde å unngå det, så vidt jeg husker.

Anne Bøe

Å ikke unne seg luksus

Anne Bøe er lyriker, og har gitt ut flere diktsamlinger. Hennes første roman kom ut i fjor. Den handler om Vilde, men også mye om henne selv.

Bøes oppvekst som misjonærbarn har preget Vildes fortelling. Det har også ungdomsårene, alle spørsmålene om Gud og tro, og tiden da hun var innlagt til behandling for spiseforstyrrelse.

– Jeg skiller ikke det selvbiografiske fra diktningen, for det er så innvevd i den, omformet til diktning.

Som misjonærbarn lærte Bøe at det var viktig å forsake det man ønsket seg, og være uselvisk. Man skulle ikke tenke på seg selv.

For den unge jenta som etter hvert ble innlagt til behandling, var ikke dette en bevisst tanke – men det hadde blitt en del av kroppen.

– Det ble til en spiseforstyrrelse, det henger nært sammen. Jeg trengte liksom ikke noe. Å nyte maten var luksus, og luksus skulle man ikke unne seg.

Spiseforstyrrelsen kom gradvis. Det var ikke et tema man snakket om på denne tiden, og foreldrene så ikke hva som skjedde med datteren.

– Jeg tenkte at «jeg trenger ikke så mye, jeg – jeg klarer meg». Jeg hadde nesten ikke kontakt med følelsene eller behovene mine lenger, og visste til slutt ikke hvem jeg var.

Noe av det Bøe ønsker med romanen er å få frem hvor tett forbindelsen mellom spiseforstyrrelsen og troen var i hennes eget liv – og hvordan slike sammenhenger kan komplisere situasjonen for mennesker som strever.

Anne Bøe

En rigid tro

Spørsmålene ble mange, og grublingen tok mye tid og rom.

Var hun god nok for Gud? Hadde hun lov til å ha egne behov, til å ta plass?

Hva var Guds vilje? Fantes det nåde for henne?

– Det var en episode hos en familie som tilhørte en pinsemenighet. De mente at jeg var besatt, og ville drive den onde ånden ut av meg. Det preget meg i ettertid.

– Jeg ble veldig redd for at jeg virkelig var besatt.

Hun strevde med forståelsen av det hun opplevde som onde makter.

Til slutt ble det for mye for hodet og kroppen, og spiseforstyrrelsen gjorde at hun måtte legges inn til behandling.

– Det opplever jeg som nåde

Spørsmålene om Gud og tro var knyttet sammen med oppveksten som misjonærbarn langt borte fra foreldrene, relasjonene innad i familien, og undertrykkelsen av egne følelser og behov.

En lang ryddeprosess startet.

– Spiseforstyrrelsen var jo et paradoks. Det handlet om selvfornektelse samtidig som det ble en innbitt kamp for å finne meg selv og få lov til å være meg.

Hun forteller rolig. Tar pauser, som om hun leter etter de riktige ordene.

– Jeg brukte så mye energi på den kampen. Det var først når jeg følte meg trygg nok, blant annet ved hjelp av terapeuten, at jeg kunne gi litt mer slipp og virkelig tillate meg å ta imot. Å utfolde meg i livet mitt.

Ved hjelp av behandlere og ansatte som ønsket å se henne som den hun var, fikk hun etter hvert kontakt med sitt indre på nytt.

Senere har det også vært tøffe tak i livet, selv om utfordringene har vært annerledes.

– Jeg har opplevd at når jeg gir slipp, gir meg over og slipper taket, så er det noe som åpner seg. Alt løser seg ikke, men noe mykner. Det opplever jeg som nåde.

– Jeg ser ikke nødvendigvis veien videre, og problemene blir ikke alltid borte. Men det blir mer levelig.

Anne Bøe

Kan forstå foreldrene

Mange misjonærbarn har gjort seg erfaringer med å være langt borte fra foreldrene. Noen fortellinger er svært vonde og krevende. Andre er sårere, preget av savn.

Siden Bøe var barn så har det skjedd en bevisstgjøring i misjonsorganisasjonene. I dag er de fleste mer bevisst på hvordan det er for barn å være skilt fra foreldre tidlig i livet.

Denne bevisstgjøringen er Bøe glad for.

Samtidig forstår hun foreldrenes valg, ut fra tankegangen som rådde på den tiden.

– Man tenkte at dersom de voksne misjonærene fulgte kallet og gjorde Guds vilje, så ville Gud sørge for sine, også barna.

– Jeg har opplevd at når jeg gir slipp, gir meg over og slipper taket, så er det noe som åpner seg. Alt løser seg ikke, men noe mykner. Det opplever jeg som nåde

Anne Bøe

Gudsbilder

– Hvem er Gud for deg i dag?

– Jeg vet ikke hvem Gud er. Hvem vet vel det? Men når jeg ber til ham så er det … Ja, nå sa jeg «han», men jeg vet ikke om det er «han». På en måte så er det ikke så viktig for meg.

Anne Bøe har fremdeles en tro på Gud, eller på det hun tror hun vil kalle Gud. Gudsbildet hennes er likevel svært annerledes enn tenåringens strenge Gud, en som krevde forsakelse og lydighet.

– Nå har jeg en mer poetisk tro, en mer billedlig tilnærming. Det er jo mye i Bibelen som er som poesi, med sine bilder og sin flertydighet.

– Samtidig ber jeg til Gud omtrent som da jeg var barn. Sånn sett har jeg et veldig inderlig forhold til Gud. Jeg kan bli sint på Gud, hva eller hvem Gud nå er – og jeg kan være takknemlig.

Hun er opptatt av lignelsene Jesus forteller, og de andre historiene i Bibelen. Disse kan hun lese og fundere over, og knytte til eget liv når det er noe hun føler treffer henne.

---

4 raske

  • Gud er: Gud
  • Jeg klarer meg ikke uten: Nåde
  • På gravsteinen min skal det stå: Takk
  • Boka alle må lese: Dyndkongens datter av Birgitta Trotzig

---

Forundringsglede

En av historiene hun har tenkt mye på, er fra Første Mosebok, om Abraham som er villig til å ofre sønnen Isak når Gud ber om det.

I stedet for å tolke teksten bokstavelig, som hun kaller det, er hun mer åpen for å undre og forundre seg.

– I dag kan jeg reflektere over forskjellige paradokser i Bibelen uten at de plager meg sånn som de gjorde tidligere. Fortellingen om Abraham og Isak er selvfølgelig vond, men ikke entydig.

– Jeg tror på det som ikke kan gripes, at det er noe der, i det uutsigelige, hellige. Det gåtefulle har gitt meg mye inspirasjon, også i skrivingen min.

Anne Bøe

Den første romanen

I boka hennes har både tro, tvil, kamp og nåde fått sin plass, slik som i livet.

Hun er ikke lenger så opptatt av å ha alle svarene, og dogmer interesserer henne lite. Rom for undring er mye viktigere.

Akkurat hvor hun skal plassere seg i troslandskapet er heller ikke av særlig betydning for henne. Hun har funnet sin måte å tro på.

Anne Bøe titter ut av vinduet og smiler.

– Det er bare Gud som vet om jeg er kristen eller ikke.