– Å frelse et sultent menneske er ikke bare å gi ham ordet. Det forsto de første kristne da nattverden ikke bare var et åndelig rituale, men også å dele et måltid. Man kan ikke bygge Guds rike aleine på rommet sitt mens man ber.
Det sier fredsprisvinner Denis Mukwege, lege og pastor fra Den demokratiske republikken Kongo, og en verdensledende ekspert på å behandle kvinner som har blitt utsatt for gruppevoldtekt.
Gjennom sitt arbeid og aktivisme har Mukwege også blitt kjent som en av verdens fremste forkjempere i kampen mot seksuell vold mot kvinner. Metodene hans brukes nå i Den sentralafrikanske republikk, Burundi, Irak og nå i Ukraina.
Fredag gjestet fredsprisvinner Denis Mukwege Pinsebevegelsens Led-konferanse. Her tok han til orde for at kristne har en plikt til å vise samfunnsengasjement, og stå opp mot vold, undertrykkelse og urettferdighet.
Bånd til Norge
I Nova spektrum på Lillestrøm blir Mukwege møtt med stående applaus fra salen. Den høyreiste mannen har noe statsmannsaktig ved seg. Selv om han adresserer publikum på fransk, og derfor gjennom oversetter, er det tydelig at den stødige stemmen og det tydelige kroppsspråket griper fatt om tilhørerne.
Mukwege går på scenen etter at morgenens lovsang er gjennomført, og gir tydelig uttrykk for at han likte det han hørte:
– Det skjedde noe i meg, og jeg tenkte for meg selv: Jeg skjønner ingen ting av teksten, men jeg kjenner at jeg er kobla på. Og når vi alle skal synge sammen i himmelen, hvor elektrisk kommer det ikke til å bli!
Mukwege minner om de sterke båndene mellom Pinsebevegelsen i Norge og Den demokratiske republikken Kongo. I fjor feira Pinsebevegelsen 100-årsjubileum for sitt arbeid i landet, og det arbeidet har på flere vis vært avgjørende for Mukweges liv.
Et av de første stedene misjonsarbeidet starta var i landsbyen Kasiba. Det var landsbyen til Mukweges far, og faren var en av de første som ble døpt, forteller Mukwege. Han ble raskt predikant, og ble sendt til landsbyen Bokavu hvor Mukwege ble født.
– Journalister spør meg ofte om troa mi har hatt betydning for veien jeg tatt, og jeg skammer meg ikke for å si: «Ja, absolutt!». Jeg bærer Jesu Kristi merke i meg, for alt jeg gjør handler om kjærlighet til min neste.
Om legekallet
Mukwege forteller at han allerede som åtteåring bestemte seg for å bli lege. Det skjedde etter at han var med faren på et pastorbesøk, hvor han skulle be for et sykt barn.
– Jeg var selv syk i barndommen, og jeg forventa derfor at min far først skulle be for barnet før han ga medisiner, slik han hadde gjort for meg.
Men det viste seg å ikke være tilfellet. Han ba for barnet, før han sa «på gjensyn!» uten å gi ham medisiner. Mukwege syntes dette var urettferdig, og konfronterte faren.
– Hans svar var enkelt: «Jeg er ikke lege». Da svarte jeg: «Jeg skal bli lege, så kan du be og jeg gi medisin», sier han, til latter og applaus fra publikum.
Mukwege møtte seinere en norsk lege som var misjonær på sjukehuset i Kasiba: Osvald Orlien, som ifølge Mukwege hadde en «karisma og menneskelighet av det sjeldne».
– Det møtet bekrefta kallet mitt, og har betydd mye for meg. Om jeg liker det eller ei, så er det Orlien som har påvirket meg slik at jeg ser på ting som jeg gjør i dag.
[ – Mamma og pappa har klart å formidle en robust og intelligent tro som har tålt livets utfordringer ]
Vil sikre rettferdighet
Under studiene fikk Mukwege et sjokkartet møte med hvor prekær helsesituasjonen er for kvinner er i store deler av Afrika. Det tente gnisten for et livslangt engasjement for kvinnehelse.
Han spesialiserte seg først som fødselslege, deretter som gynekolog. Dette fagfeltet har han brukt til å behandle skader som er så grusomme at få mennesker orker å høre om det – for Mukwege har det vært hverdagen i flere tiår.
Voldtekt regnes som en integrert del av de væpnede konfliktene som har hjemsøkt hjemlandet hans de siste tretti åra.
I 2010 publiserte American Journal of Public Health en studie som anslo at 1.200 kvinner blir utsatt for voldtekt daglig i landet.
En annen studie, publisert i det samme tidsskriftet, slår fast at 40 prosent av alle kvinner og 23 prosent av alle menn det i de østlige delene av landet – hvor volden er verst – har blitt utsatt for seksuell vold.
Mukwege forteller at modellen han og behandlingsteamet har utviklet har en helhetlig forståelse av «helbredelse», som er tufta på fire pilarer: Somatisk medisinsk, psykologisk, sosioøkonomisk og juridisk.
– De tre første fungerer veldig godt fordi sivilsamfunnet og menighetene tar ansvar. Problemet er den fjerde pilaren, sier han.
Juridisk rettferdighet kan ikke sikres av menigheter eller sivilsamfunnet. Her hviler ansvaret på myndighetene, både statlige og internasjonale. Men også her har menighetene en rolle, sier Mukwege. Det er derfor han nå ber menigheter og kirkesamfunn vise større engasjement for samfunnsspørsmål.
– I dag lever vi i en verden av urett, og vi har inntrykk av at uretten har normalisert i vårt samfunn. Det er synlig for alle, men folk virker ikke å bry seg. Uansett hvem som gjør uretten eller hvor den finner sted, menighetens stemme må la seg høre!
Skal menighetene gjemme seg i kirka? Jeg mener vi trenger å dele den innsikten vi har blitt gitt, og la kirkas profetiske stemme bli hørt.
— Denis Mukwege
Til Stortinget
Etter talen på Lillestrøm drar Mukwege videre til Stortinget for å spise lunsj og snakke med norske politikere. Vårt Land får sitte på med i taxien.
Mukwege forteller til Vårt Land at han ofte kan la seg opprøre av kirkas manglende engasjement for å skape forandring i samfunnet.
– Det er et vanskelig tema, for når vi snakker om rollen til kirka er det lett blande med politikk som sådan. Vi må skjelne mellom politikken i seg selv, som politikernes kunst, og den større, etymologiske betydninga: «Å bry seg om samfunnet». Det som har med det moralske, økonomiske, sosiale og rettferdighet å gjøre.
Mukwege sier at alle kristne har et ansvar for å engasjere seg i politikk, i den store betydningen av ordet: Å engasjere seg for å skape et samfunn hvor freden får rå, hvor det er rettferdighet og nestekjærlighet. Det kan kanskje virke som en politisk posisjon, men ifølge Mukwege er det egentlig en profetisk posisjon.
– Hvis vi er nøytrale i møte med urettferdighet er vi på en måte på lag med de som undertrykker. Da Elia møtte Akab gikk han til Guds folk og sa: «Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham!». Å være nøytral i sånne situasjoner er noen ganger å ta stilling mot Gud.
[ Sunniva Gylver svarer Åste Dokka: «Jeg er ikke redd for å være tydelig» ]
Han viser til Det gamle testamente, og beskrivelsen av kongeriket Israel. Der, sier han, ser man at Gud var til stede både i den åndelige sfæren – gjennom profetene og prestene – men også i den verdslige, gjennom kongene. Og det var et samspill mellom dem.
– Dessverre skaper vi kristne en forståelse av frelse som bare bryr seg om det åndelige, og vi ser på kristendommen som noe som er utenfor verden. Folk tenker at de har fått sitt visa til himmelen, og at de derfor ikke trenger å blande seg i noe utenfor seg selv.
– Vi er ikke av denne verden, men vi er i den, og vi har et oppdrag i Guds rike. Bibelen gir oss praktiske eksempler for å fullføre Jesu oppdrag i verden.
Et budskap til nordmenn
– Hva kan norske pinsevenner, og kristne som helhet, gjøre for å støtte sine kristne søsken i Kongo, Afrika og det globale Sør?
– Her i Europa har dere demokrati og politikere som faktisk lytter til folkets mening. Dersom dere løfter stemmen, tror jeg politikerne hører.
Han mener at det derfor er problematisk at «kirka altfor ofte er stille». Det kan virke som om mange tenker at det å gi penger til bistand er nok, uten at man gjør noe for å skape ekte samfunnsforandringer.
– Hva er budskapet til politikerne du skal møte på Stortinget?
– Norge er et av landene som gir mest til bistand og fred. Men de trenger å følge opp for å sikre at pengene virkelig gir resultater og skaper endring. For meg er det klart at det finnes en måte å stoppe volden i Kongo, dersom man får et politisk press. Jeg vil fortelle politikerne at de har et ansvar.
Sannheten skal sette fri
Mukwege understreker at han ikke bare snakker til pinsevenner, han mener dette er et budskap til alle kristne.
Han refererer til den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer og den katolske erkebiskopen i San Salvador Óscar Romeo som martyrer og personlige forbilder. Bonhoeffer ble drept av nazistene i Flossenbürg konsentrasjonsleir, mens Romeo ble skutt og drept på grunn av sitt sosiale engasjement i 1980.
– De ble drept for å fortelle sannheten. Den er det menighetens rolle å fortelle, selv om det kan innebære å måtte ofre alt. Jesus sier at «sannheten skal frigjøre dere». De tok rollen med å være sine brødres voktere.
– Har du inntrykk av at tilhørerne i menighetene lytter til deg?
– Det veit jeg ikke. Det er du bedre til å svare på enn meg – lytta du?
Han legger til at han håper virkelig det, fordi han er overbevist om at kirka kan skape en forskjell. Han viser til Bergprekenen i Matteus-evangeliet, hvor Jesus sier at et lys ikke kan gjemmes under et kar, og at kirka er verdens lys.
– Nå er krigen tilbake i Europa, vi står overfor enorme klimaproblemer – hvem vet hva som venter om ti år? Skal menighetene gjemme seg i kirka? Jeg mener vi trenger å dele den innsikten vi har blitt gitt, og la kirkas profetiske stemme bli hørt.
---
Denis Mukwege
- 67 år gammel lege og menneskerettighetsaktivist fra Den demokratiske republikken Kongo.
- Vant Nobels fredspris i 2018 sammen med Nadia Murad for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter.
- Mukewege er også pinsevenn og pastor i en menighet med rundt 1200 medlemmer i hjembyen Bukavu.
---
