– Jeg gleder meg mest til dessert! Og mat og pakker! Men det er litt spennende med utegudstjeneste også, sier Amanda Mjærum (13).
– Det viktigste er fellesskapet, og det at vi er her sammen som familie i kveld. At julegudstjenesten er utendørs, er en bonus, sier pappa Jan Harald Mjærum.
Begge er fra Sjusjøen i Innlandet, men feirer jul med familie i Maridalen i Oslo. I seksten blå grader har de tatt turen til Maridalen menighets julegudstjeneste ved middelalderruinen etter Margaretakirken.
Alteret – som egentlig er et kjøkkenbord – står støtt i gnistrende skaresnø. Kirkeklokka – montert i et bærbart plankestativ – er medbrakt fra nedlagte Sørbråten kapell. Og ved bålet står hornisten og tiner et blåseinstrument som har frosset på innsiden.
– Det er tredje året vi arrangerer julaftengudstjeneste utendørs. Vi begynte under koronaen, men mange henvendte seg og foreslo å gjøre dette til en permanent tradisjon, sier prest Ketil Rosnes i Den norske kirke (Dnk).
– Tror du det kommer mange, da? Eller har folk blitt «avvent» å gå i kirka under koronaen?
– Vanskelig å si. Her og nå handler det vel om hvor kaldt det er. Men det kommer alltid noen, og kanskje det kommer noen nye?
Mulig det. For her i Maridalen myldrer det av kirkegjengere. Men hvor mange er de? Og har folk vendt tilbake til kirkene rundt om i landet?
Rekordoppmøte
– Vi har aldri hatt så mye folk som i går, sier hovedpastor Jann Even Andresen i Salem Menighet Normisjon i Trondheim.
Han anslår at 400 mennesker deltok på julaftengudstjenesten.
– Det gode besøket handler nok mye om at vi har et nytt bygg som åpnet 11. desember, som mange var nysgjerrige på. Dessuten kjører vi et familievennlig program, sier Andresen.
Flere av menighetens barn spilte i julespillet, forteller pastoren. Andre, litt eldre kirkegjengere deltok i forbønn og ettersang.
– Jeg tror folk lengter tilbake til et fellesskap. Og med stor utrygghet i verden, med både krig og dårlig økonomi, søker mange til det som står trygt og støtt, sier han.
[ Etter åtte år er det rom for dei ]
Senja: «Trist»
I Finnsnes kirke (Dnk) på Senja i Troms og Finnmark møtte færre opp, forteller sogneprest Ruth Astrid Stellmacher.
– Vi var ganske mange færre enn før koronaen. På den første gudstjenesten talte vi 298 og på den andre 159 mennesker, sier hun.
– Hva tenker du om det?
– Det er selvfølgelig trist. Folk har kanskje fått andre vaner. Dette har vi sett i gudstjenestene ellers også, at færre møter opp, sier Stellmacher.
Samtidig kan været ha holdt folk hjemme.
– Vi måtte avlyse to gudstjenester andre steder i sognet på grunn av dårlig vær. Og så er det sykdom som går, barnekoret som skulle synge var bare tre, sier hun.
Ung skuespiller
I andre enden av landet hadde Kristiansand-pastor Rune Tobiassen i Østsida Frikirke godt oppmøte på julaftengudstjenesten.
– Det ble fullt hus hos oss, med 307 personer på gudstjeneste i en gymsal. Så man kan få julestemning i gymsalen også, sier Tobiassen med glimt i øyet.
[ Biskop ble vikarprest julaften ]
Menigheten, som er en del av Den evangelisk-lutherske frikirke, er bare åtte år gammel, og har ennå ikke fått ordnet eget kirkebygg. Pastoren synes like fullt det var «utrolig fint» å samles til gudstjeneste igjen på julaften.
– En 21 dager gammel gutt hadde hovedrollen i julespillet. Andre steder får noen kanskje nyttårsbarn om de føder rundt nyttårsaften. I Østsida Frikirke kan du derimot fort få hovedrollen i julespillet, om du blir født i desember, sier Tobiassen.
«Over all forventning»
Litt lenger vest, i Sandnes i Rogaland, er hovedpastor Per Eivind Kvammen i Sentrumkirken storfornøyd.
– Det gikk over all forventning. I fjor hadde vi utendørsgudstjeneste, men nå kunne vi endelig samles inne, sier Kvammen.
Han anslår at oppmøtet omtrent var som før koronapandemien stengte kirkene.
– I frikirkene vet man jo aldri om kirkegjengerne heller møter andre slektninger i Den norske kirkes kirker, så vi visste ærlig talt ikke hva vi skulle forvente, sier hovedpastoren.
Håp og uro
I Grefsen kirke nord i Oslo holdt Dnk-prest Arne Braut sin første julaftengudstjeneste. Alt i alt arrangerte Grefsen kirke fire messer med til sammen 1750 besøkende.
– Julaften er en utrolig stas dag å være prest, og å samles lokalt. Man merker suget av forventning med en gang, sier Braut.
Presten er fornøyd med oppmøtet, men påpeker at mange antagelig måtte holde seg hjemme med virusinfeksjoner i Oslo-området.
Det er vel så mye jord som englesang i Juleevangeliet
— Prest Arne Braut i Den norske kirke
Og både i hovedstaden og andre steder i verden har mange det vanskelig for tiden.
– Akkurat i år var det ekstra meningsfylt å holde julaftengudstjeneste. Styrken i den hudløse realismen i julefortellinga er at den rører ved både håp- og urostrengene. Det er vel så mye jord som englesang i Juleevangeliet, sier Braut.
«Hassle» i fjor
Og hva med utendørsgudstjenesten ved kirkeruinene i Maridalen i Oslo? Der har rundt 150 personer – og en hund og en hest – møtt opp.
– I fjor var det mye opplegg og «hassle» med koronarestriksjoner, så da ble det ikke messe på oss. Men nå er det fint å samles til julegudstjeneste igjen, sier kirkegjenger Inge Bugge Knudsen, som har bodd to år i Maridalen.
Med fakkel i hånda skal han og de andre frammøtte se presten preke med frostrøyk ut av munnen.
Og omtrent samtidig som de første stjernene titter fram på himmelen over Maridalsvannet, har endelig hornist Nora Hannisdal fått aviset hornet. Strategisk plassert i varmen fra bålet kan hun stemme i med Det lyser i stille grender.
Så er det jul igjen.
