– Jeg har ikke så lett for å skjelle ut Gud

Det faller store, myke snøfiller over Østmarka.

Foruten en og annen brøytebil som romsterer i det fjerne, har stillheten senket seg på hovedstadens østkant denne desemberformiddagen.

Kaffen er i ferd med å brygges i leiligheten på Lindeberg, der et ektepar i midten av livet har slått seg ned ved kjøkkenbordet.

En julekalender med 24 ulike kaffesmaker var månedens smarteste investering i livskvalitet, synes Jarle Skullerud. Hver dag testes en ny smak, ofte fra et nytt hjørne av verden.

– Denne er fra Etiopia, ser det ut til.

Han har ofte god tid om formiddagene. Frikirkens øverste leder har nemlig brukt store deler av året på å pleie egen helse, etter at han i mars ble sengeliggende med psykisk sykdom.

Siden i sommer har han gradvis kjent seg bedre, både i kropp og sinn. Men psykiateren hans er streng: Han kan ikke begynne å jobbe fullt ennå. Han må trappe opp, prosent for prosent.

Men synodelederen er ikke bekymret for hvordan et av Norges største frikirkesamfunn skal klare seg uten ham ved roret en periode:

– Er det én ting denne sommeren har lært meg, er det at Frikirken klarer seg aldeles utmerket uten meg. Det tror jeg er en god påminnelse å ha med seg som leder.

---

Jarle Skullerud

  • Synodeleder i Frikirken
  • 52 år
  • Kommer fra Gjøvik, bor i Oslo
  • Gift med Heidi, tre døtre, ett barnebarn

---

Å ta Gud på alvor

Det var ikke gitt at 52-åringen skulle ende opp i Frikirken.

Jarle Skullerud vokste opp med å pendle mellom Den norske kirke, Misjonssambandet, Indremisjonen og bedehuset på Gjøvik. Var det en ungdomsgruppe eller leir som ble arrangert, var han som regel på plass for å få med seg det som skjedde i de kristne miljøene.

På skolen følte han seg skoleflink, stille og forsiktig, litt observerende til det som foregikk.

Men på leir på Skogstad eller i kjelleren på bedehuset turte tenåringen å ta mer plass. Der var det ungdommer med den samme troen, og ledere som tok dem på alvor. Skullerud kjente seg trygg i møte med voksne som både bekreftet ham, men som også stilte spørsmål om liv og tro.

Foreldrene gav ham mye frihet. En periode forsøkte Skullerud å dra på klassefest istedenfor møte i ungdomsklubben, uten at mor og far reagerte noe særlig på det.

– At de ikke presset meg til å tro eller til å være i noen bestemte miljøer, gjorde at jeg tidlig kjente meg veldig trygg på at troen var min egen, sier han.

Helt siden barndommen har Gud vært som en god far, synes Skullerud: En som tåler både sinnet, sorgen og fortvilelsen, men som også tar imot humor, glede og oppturer.

På videregående ville tenåringen bli bedre kjent med hva det innebar å tro, og helst sammen med ungdom som tok kristendom like mye på alvor som han selv.

Jarle Skullerud. Min Tro.

– Jeg hadde en bekymringsløs og radikal tro. Det skulle være skikkelig. Hvis man kalte seg kristen, måtte man mene noe med det, syntes jeg. Den holdningen kjenner jeg igjen hos mange unge i dag også.

På den kristne internatskolen Sygna i Balestrand møter Skullerud sin fremtidige kone.

20 år gamle og ferdige på skolebenken, gifter det unge paret seg. De er enige om at de ønsker å leve med Gud som knutepunkt i livet. De snakker om hvordan de kan konkretisere det å følge et kall i hverdagen, både privat og i jobbsammenheng. Det blir viktig for dem å jobbe med mennesker, møte mennesker, og åpne opp hjemmet for mennesker.

Fra lærer til synodeleder

Mens tobarnsfaren jobber i Laget (NKSS), får han en deltidsstilling i den kristne, amerikanske organisasjonen Willow Creek. Under en tale snakker grunnleggeren Bill Hybels om viktigheten av den lokale menigheten, og hva slags rolle den skal ha for mennesker i et lokalsamfunn.

– Han snakket om det å være lys og håp for dem man har rundt seg. Da begynte jeg å tenke mer og mer på å jobbe i et kirkesamfunn.

Så lyses det ut en stilling i Frikirkens barne- og ungdomsorganisasjon, FriBU.

Skullerud blir tilbudt jobben, og ekteparet melder seg inn i Frikirken.

– Det var litt tilfeldig at det ble Frikirken, men vi fant oss raskt til rette. De hadde en teologi, en kultur og en form vi kunne kjenne oss hjemme i.

Siden da har det gått slag i slag. I 2010 ble han pastor, før han fire år senere tok over roret som synodeleder – kirkesamfunnets øverste leder.

Han forteller at det var erfaringene fra Willow Creek som gjorde at han ble nysgjerrig på lederskap, og hva det å lede andre mennesker kunne innebære:

– Jeg begynte å formulere visjonen jeg hadde levd etter i flere år: Å møte unge mennesker der de er, snakke med dem, og hjelpe dem til å bevege seg et steg videre i riktig retning. Det har vært veldig givende å kunne gjøre så langt i livet.

Ikke «god nok»

Men det er én ting han håper kirkesamfunn i Norge kan slutte å si til de unge:

– Mange forkynner frimodig til ungdommen: «Du er god nok». Det tror jeg er feil måte å kommunisere med ungdom på. Hvis jeg forteller deg at du er god nok, så legger jeg jo ansvaret over på deg. Da blir det opp til deg å bevise at du, også i morgen, er god nok. Nei, ikke si til ungdommen at de er gode nok. De tror ikke på det.

Han håper kirken heller velger å kommunisere at de er elsket:

– Vi som forkynnere må fortelle de unge at de er elsket av Gud og av oss. Det står fast, uavhengig av hva de finner på.

Som pastor har Skullerud opplevd å bli ringt av ungdommen i bygda etter de var ferdige på fest. De turte ikke ringe hjem til sine egne foreldre, i frykt for hva som ventet dem.

Ikke si til ungdommen at de er gode nok. De tror ikke på det

—  Jarle Skullerud

Skullerud tror det er viktig at ungdom vet at de er ønsket og elsket selv om de gjør ting foreldrene deres er uenige i:

– Tenk hvis de ikke hadde turt å ringe meg heller. Hva er alternativet da? Jeg tror ikke vi ønsker oss et samfunn der ungdommene skjuler alt de er flaue over for oss voksne. Da ligger det et ansvar på oss for å kommunisere, gjennom både ord og handling, at de kan komme til oss med hva som helst. Da kan de ikke møtes med kjeft, skyllebøtter og represalier. Jeg tror ungdommer flest vet nøyaktig hva foreldrene deres mener uansett.

Den første depresjonen

Jarle Skullerud har selv tre barn. Men egentlig skulle det vært fire.

Den perioden han jobbet i Laget var kona Heidi gravid med barn nummer tre: En gutt ved navn Daniel.

Fjorten dager etter termindatoen har det lille mennesket ennå ikke villet komme ut, og Heidi kjenner seg urolig.

Barnelegen undersøker skjermen med mysende øyne når ekteparet er inne til ultralyd. Så må han gi de vordende trebarnsforeldrene den ufattelige beskjeden: «Det er en knute på navlestrengen. Det er dessverre ikke tegn til liv.»

Det er en trykkende stillhet over sykestua mens Skulleruds kone blir nødt til å føde det døde barnet.

Jarle Skullerud. Min Tro.

Jarle og Heidi velger å la de to døtrene få holde broren sin. Etter et par dager på sykehuset legger de lille Daniel i en kiste.

Skullerud går inn i dyp depresjon. Det som skulle være et av livets absolutte høydepunkt, ble til et endeløst mareritt han ikke kunne våkne fra. Så gjør han det eneste logiske for ham i en rådløs, uoversiktlig situasjon: Henvender seg til Gud.

– Jeg er den typen som hopper opp i fanget til Gud når jeg har det vondt. Jeg tenker at han er til stede i det som er vondt, sammen med meg, for å hjelpe meg gjennom det.

Den tilbakevendende salmen

22 år senere får Skullerud bruk for erfaringene sine med psykisk sykdom. I mars i år blir han på nytt utslått av depresjon. Denne gangen nesten uten forvarsel.

Han bryter sammen under et møte med daglig leder, som sender ham hjem med sykemelding.

Tilfeldigvis har ekteparet siden nyttår fulgt en bibelleseplan sammen. Hver dag har de høytlesning fra begge testamenter, med mål om å komme seg gjennom Bibelen på ett år.

Det skal vise seg å være skjellsettende når 52-åringen blir syk:

– Vi hadde allerede en rytme der vi leste sammen hver morgen. Så da bare fortsatte vi. Selv om jeg sov 16 timer i døgnet og ble skuffet hver gang jeg våknet, greide vi å holde bibellesningen som det ene faste holdepunktet i løpet av dagen.

---

4 raske

  • Gud er: En god far
  • Jeg klarer meg ikke uten: God kaffe
  • På gravsteinen min skal det stå: Han har stridd den gode strid, fullført løpet, og bevart troen
  • Boka alle må lese: The Ruthless Elimination of Hurry av John Mark Comer

---

Han forklarer depresjon som en tilstand der alt enten blir uoverkommelig eller helt uvesentlig. Som om ingenting betyr noe lenger. Små ting, som å få besøk av familiemedlemmer, ble for stort og alvorlig.

Nettopp derfor kjentes Bibelen spesielt trygg i denne tiden, syntes Skullerud:

– Bare det å kunne sitte i senga eller ved kjøkkenbordet og ha denne stunden sammen med Heidi, var noe fast jeg klarte å gjøre hver dag. Også synes jeg det var mye godt budskap å få med seg underveis.

Salme 13 blir tilbakevendende når Skullerud skal forsøke å tilnærme seg Gud i sykdomsperioden:

– Gud kan nok bli litt fjern når man er alvorlig syk. Man har ikke kapasitet til å ta initiativ. Men det å kunne lese denne bønnen i salme 13, igjen og igjen, ble viktig for meg. Salmisten roper til Gud og spør hvor lenge han skal være borte, og hvorfor han ikke viser seg. På slutten takker han Gud for sin nærhet.

En plan med det vonde

Han tror faste holdepunkter er avgjørende for å komme seg helskinnet gjennom livets mørke:

– Mennesket trenger noe å holde fast ved, noe som er større enn seg selv. For meg har det hjulpet å våge å tro, til tross for at livet kan være vondt. Gud har lovet meg å være med meg gjennom lidelsen.

Jarle Skullerud. Min Tro.

– Du er ikke sint på ham for det du må gjennom?

– Nei. Jeg ser at det finnes mennesker som mister troen midt oppi livets store kriser, også har du dem som blir sterkere i troen. Personlig har jeg nok ikke så lett for å skjelle ut Gud, jeg tror at han er en god far som går med meg gjennom opp- og nedturer.

Skullerud stiller seg kritisk til dem som vil forsøke å forklare at Gud ikke finnes ved å peke på all lidelsen i verden.

– Det er jo nettopp i alt det vonde folk trenger Gud. Jeg har snakket med kristne søsken i Ukraina som vitner om hvor viktig Gud og det kristne fellesskapet er for dem i disse dager. Hvem er jeg til å ta fra dem det?

Jeg er den typen som hopper opp i fanget til Gud når jeg har det vondt

—  Jarle Skullerud

Han tror at Gud har en plan, også med det vonde. Gud er allmektig og kan fjerne all smerte, men velger å ikke gjøre det, tror 52-åringen:

– Lidelsen kommer av at vi har snudd ryggen til Gud. Skaperverket er overgitt til seg selv. Det er ikke Gud som handler direkte ved at en som har syndet blir straffet. Men han lar det vonde skje, og vender det til det beste for sitt skaperverk.

– Hvorfor stanser ikke Gud lidelsen?

– Det vet jeg ikke. Jeg tror det farligste vi begir oss ut på, er å forklare alle ting. Jo eldre jeg blir, jo mer takknemlig er jeg for mysteriet i evangeliet. Også tenker jeg nok at dersom det ikke er Gud som tillater lidelsen, hvem er det da? Djevelen? I så fall betyr det at vonde ting i mitt liv er et tegn på at jeg er i djevelens hender. Det er jo mye verre. En slik teologi tror jeg er usunn.

52- åringen understreker at han ikke ser på lidelse som en test fra Gud, ei heller noe han ønsker seg for å komme tettere på Gud.

– Men på samme måte som jeg er glad for at kona mi trøster meg når jeg er lei meg, er jeg glad for at Gud er der for meg når jeg lider. Man er aldri alene, selv ikke i det dypeste mørket.