Står frem med vonde ordinasjons-opplevelser. Dette svarer preses

– Jeg har jo aldri fått vite den egentlige grunnen til at jeg ikke fikk bli ordinert etter ordinasjonssamtalen.

Elisabeth Thorsen er tidligere prest i Oslo domkirke, og jobber til daglig som frilanser og vikarprest. Nå står hun frem med sitt møte med ordinasjon i Den norske kirke.

Vinteren 1992 var Thorsen ferdig med teologistudiene, og klar til å ordineres til prest. Det eneste som gjensto var ordinasjonssamtalen med biskopen.

Kort tid etter samtalen kom svaret: Du blir ikke ordinert.

– De kalte det en «helhetsvurdering», og gav ikke noe mer konkret svar på hva den vurderingen innebar, forklarer Thorsen.

Hun oppsøkte bispedømmekontoret, og fikk snakke med en av de ansatte i administrasjonen. De fortalte 26-åringen at hun ikke skulle spørre mer.

– Jeg var sint og frustrert. Ingen kunne gi meg noen svar på hvorfor jeg ikke skulle få bli ordinert.

Flere hever røsten

I november fortalte nåværende Oslo-biskop Kari Veiteberg om prestestudenter som gruet seg til ordinasjonssamtalen, som alle kommende prester må gjennom for å kunne bli ordinert i Den norske kirke.

– Jeg har hatt flere samtaler med reflekterte mennesker som er usikre på om de skal, orker eller tør å søke stillinger i Den norske kirke. De synes det er problematisk at kirken har signalisert at den ikke vil tilsette samboere som prester. Flere forteller at de gruer seg til samtalen med biskopen, fortalte Veiteberg.

I kjølvannet av uttalelsen har både preses og flere biskoper forsøkt å tydeliggjøre hvorvidt samboerskap kan diskvalifisere noen fra ordinasjon i Den norske kirke eller ei.

Førsteamanuensis Gyrid Gunnes, er blant dem som har satt spørsmålstegn ved ordinasjonssamtalen mellom biskop og kandidat, og hvilken makt biskopen har i denne situasjonen.

Det har ført til at flere nå hever røsten i sosiale medier og forteller om sine opplevelser med ordinasjonsprosessen generelt, og ordinasjonssamtalen spesielt, i Den norske kirke.

Ble usikker på prestekallet

Elisabeth Thorsen forteller at på det tidspunktet hun ble nektet ordinasjon levde hun i samboerskap og var også skribent i Nytt norsk kirkeblad, der hun blant annet tok til orde for at homofile burde få muligheten til å bli prester.

Selv om hun ikke ble ordinert, ble hun tilbudt et prestevikariat. Hun fikk mulighet til å gjøre de samme tingene som en ordinert prest gjør, med unntak av å vie ektepar.

Så, halvannet år senere, fikk Thorsen bli ordinert likevel.

[ Preses: Ingen biskoper vil nekte å ordinere samboere ]

I mellomtiden hadde hun giftet seg.

Hun har ingenting å utsette på selve ordinasjonssamtalen med biskopen, men stusser over at teologistudenter kan nektes ordinasjon uten å få en konkret begrunnelse:

– Det skaper mye usikkerhet. Jeg ble usikker på om jeg i det hele tatt hadde et prestekall, sier hun.

Vårt Land har vært i kontakt med biskop emeritus Andreas Aarflot. Han ønsker ikke å kommentere saken.

Skjulte graviditet under ordinasjonen

Også Beate Iren Lerdahl, prest i Mariakirken i Bergen, er blant dem som nå står frem og forteller om sin opplevelse med ordinasjon.

Da Lerdahl møtte biskopen i Nidaros til ordinasjonssamtale på 90-tallet, fortalte hun om sitt prestekall og sitt liv, men unnlot å fortelle at hun var fire måneder på vei med sitt første barn.

Det turte hun ikke, ettersom hun fremdeles var ugift:

– Jeg hadde et barn på vei som skulle forsørges, og kunne ikke risikere å ikke få jobb. Jeg visste hvilken holdning og hvilken praksis kirken hadde mot ugifte gravide, sier hun.

Biskop Finn Wagle valgte å ordinere Lerdahl, og ordinasjonsgudstjenesten ble avholdt en måned etter samtalen deres.

Da hadde magen vokst seg enda større:

– Mamma kjøpte en ekstra vid kjole til meg, så det ikke skulle synes at jeg var gravid under ordinasjonen.

Ingen av biskopene var klar over at hun ventet barn. Hun forteller at det først og fremst var redselen for å bli oppdaget, og konsekvensene det potensielt kunne få, som gjorde at hun ville holde det hemmelig.

Preses: – Er annerledes i dag

Mens en prestestudent på 90-tallet kunne risikere å møte biskopen for første gang under ordinasjonssamtalen, er situasjonen en ganske annen i dag.

Teologistudentene må gjennom programmet Veien til Vigsling (VTV) delta på tre ukessamlinger med andre studenter og biskoper. På hver av disse samlingene har studentene en obligatorisk samtale med biskopen som potensielt skal ordinere dem.

Det betyr at ordinasjonssamtalen i dag er den fjerde obligatoriske samtalen mellom biskop og kandidat.

Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, mener dette viser at ordinasjon i dag er noe ganske annet enn det var 30 år tilbake:

– Både VTV-programmet og samtalene legger mye av premissene for den avsluttende ordinasjonssamtalen. Biskopen blir kjent med studenten over en periode på tre år, der det er veiledning og tilrettelegging underveis.

Han mener dette gjør det mulig for biskopene å sende signaler til studentene tidligere.

– Når biskopene blir kjent med kandidatene har de muligheten til å snakke om mulige utfordringer kandidatene kan møte. De får muligheten til å modnes, utvikle seg og ta imot tilbakemeldinger underveis.

– Er det likevel en sjans for at de kan få avslag etter ordinasjonssamtalen?

– Det er det, det er jo en reell prøving. Men ettersom prosessen går over tre år, kan en eventuell beskjed om uegnethet i yrket komme tidligere.

Preses forteller at det er svært sjeldent at en kandidat ikke får bli ordinert basert på ordinasjonssamtalen i dag:

– Hvis det er noen objektive årsaker til at man ikke blir ordinert, som at man eksempelvis har et dåpssyn som ikke samsvarer med Den norske kirkes dåpssyn, blir det nok begrunnet i samtalen, vil jeg tro. Det ligger et stort ansvar på biskopene i denne sammenheng.

[ Dette er historia om ein profilert pastor, men også ei historie om svik og mørke ]

– Tror du biskopene er klar over hvilken makt de besitter?

– Ja, bispekollegiet tar disse spørsmålene veldig seriøst, både for kandidatene det gjelder, men også for kirken sin del.

– Vi trenger et oppgjør

Førsteamanuensis Anders Martinsen deltok på Veien til Prestetjeneste (VTP), som er forløperen til VTV, da han selv var teologistudent i 2008, og minnes at studentene forsøkte å ta opp ordinasjonssamtalens form og innhold med biskopene. Det falt ikke i god jord, hevder han:

– Biskopene var uvillige til å snakke om ordinasjonssamtalen, og underkommuniserte hvilken makt de har i den situasjonen.

– Hvordan bør ordinasjonssamtalen foregå, tenker du?

– Vi trenger mer gjennomsiktighet, så man kunne eksempelvis ført en protokoll. I tillegg må biskopene bli enige seg imellom om at de må slutte å spørre om ting av privat karakter, slik som hvordan man ordner samlivet sitt. Det er invaderende.

Han mener tidligere biskoper tok seg for store friheter i ordinasjonssamtalene:

– Noen var helt klart verre enn andre. Jeg tenker vi trenger et oppgjør. Dette er tross alt ikke gamle dager, men 90- og 2000-tallet vi snakker om.

---

Ordinasjon

• Prestetjeneste i Den norske kirke forutsettes av ordinasjon.
• For å bli ordinert er det en rekke krav som må oppfylles. Kandidaten må ha fullført teologistudier og blitt tilbudt en fast stilling i Den norske kirke.
• Kandidaten må også gjennom en ordinasjonssamtale med biskopen i bispedømmet kandidaten ønsker å ordineres i. Biskopen gjør dernest en vurdering på om kandidaten er egnet for ordinasjon og tjeneste i Den norske kirke.
• Som ordinert prest har man ansvar for å forvalte sakramentene dåp og nattverd. Biskopen kan bestemme at også uordinerte kan gjøre dette, noe som eksempelvis skjer når teologistudenter er i vikariater.
• Presten kan ikke gjennomføre vigsel uten å være ordinert først, ettersom vigselsretten er knyttet til ordinasjon.

---

Endret 08. 12. 2022 kl. 07:04: I en tidligere utgave av artikkelen skrev vi at Elisabeth Thorsen fortsatt var prest i Oslo Domkirke. Hun forlot stillingen 1. oktober 2022.