Har porno noe til felles med romantiske komedier?

Jon Martello vet nøyaktig hva som er det viktigste for ham i livet. Det er «kroppen min, bilen min, familien min, kirken min, kompisene mine, kvinnene mine og pornoen min». Jon er en muskuløs mann fra New Jersey. Hvert hårstrå ligger perfekt. Han har sjarmerende smilehull og et smil han vet aldri svikter ham. Blant vennene går han under tilnavnet Don Jon, som også er navnet på filmen fra 2013. Don Jon er en moderne Don Juan som uten unntak får med seg et veldreid selskap hjem hver gang han og kompisene går på byen. Men de seksuelle opplevelsene Don har med kvinnene han møter i byens barer, kan aldri riktig måle seg med dem han har med seg selv og pornofilmene.

Etter samleiet sniker han seg opp og slår på PC-en.

Sitter ikke både Jon og Barbara fast i et fantasiens misbruk?

Fantasiens misbruk

Jon er fornøyd med livet sitt, han har funnet en rutine han holder seg til. Hver uke følger det samme mønsteret: Jobbe, gå ut med kompisene, ha sex av ymse slag, middag med familien i helgen og selvfølgelig også skriftemål og messe i kirken hver søndag.

For Jon er det hele som en slags «tilgivelses-drive-thru» som gir en ren og fin start på den nye uka. En kveld Jon (spilt av Joseph Gordon-Levitt) er ute med vennene Bobby og Danny, får han øye på en riktig skjønnhet, en «tier» ifølge kompisene. Den blonde kvinnen med det eventyrlige navnet Barbara Sugarman (spilt av Scarlett Johansson) er avmålt interessert.

[ Årets maktkamp i Norge iDag førte til at Linn Myhr sa opp som TV-programleder ]

For første gang mislykkes Jon med å få sin utpekte kvinne med seg hjem. Men Jon gir ikke opp. Han søker opp Barbara på Facebook og ber henne ut på lunsj. Aah! Her kommer endelig kvinnen som skal redde Jon. Hun som skal få ham til å innse at ekte kjærlighet er så mye mer enn pornografi. Hun som skal hale ham opp av pornogrøfta med sin rene og uselviske kjærlighet. Vi publikummere setter vår lit til henne og hennes asketiske oppdragelsespedagogikk. Ved hjelp av overtalelser, straff og belønning styrer hun hvordan han skal oppføre seg og hva han skal gjøre. Ved å vekselsvis gi Jon tilgang til sin kropp og avvise ham, styrer Barbara Jon i den retningen hun ønsker.

Første gang de har sex, er når Jon har begynt å studere på den kveldsskolen Barbara vil at han skal gå på. Barbara har tilsynelatende lyktes, og publikum beundrer hennes omsorgsfulle handlekraft. Men likevel. Jo lenger tiden går, desto mer ubekvemme blir vi som sitter i kinosalen.

Hva er det som gnisser så ubehagelig? Elsker virkelig Barbara Jon? Eller er det hennes indre bilde av en framtidig Jon hun elsker? Et bilde av den perfekte mannen dypt inngravert i Barbaras hjerte av de romantiske komediene hun er oppvokst med. Bildet av mannen som er så lidenskapelig forelsket at han gjør hva som helst for kvinnen, og siden lever de lykkelig alle sine dager.

Sitter ikke både Jon og Barbara fast i et fantasiens misbruk som fører til objektivering av både andre og dem selv? Det ene misbruket er bare så mye mer håndfast, synlig og tydelig. Joseph Gordon-Levitt fikk spørsmålet: «Ønsker du å si noe med Don Jon?» Han svarte: «Jeg vil skildre hvordan objektivering er til hinder for ekte kjærlighet.»

[ Jakten på den harmløse pornoen ]

Romantiske roller

Barbara og Jons oppførsel er som et anerkjennende nikk til noen setninger i en artikkel fra 1839. Den britiske sosiologen Anthony Giddens’ bok The Transformation of Intimacy – Sexuality, Love & Eroticism in Modern Societies, har med et sitat om ekteskapet fra denne artikkelen. «Mannen bestemmer over sin hustrus person og oppførsel. Hun bestemmer over hans tilbøyeligheter. Han styrer gjennom lov, hun gjennom overtalelse. Kvinnens herredømme er det mykes herredømme. Hennes belønning er kjærtegn, hennes trusler tårer.»

Giddens reflekterer over hvordan den romantiske kjærligheten vokste fram og fikk gjennomslag på 1700- og 1800-tallet, en prosess som gikk hånd i hånd med en idealisering av mannens rasjonalitet og synet på kvinnen som følelsesstyrt og mystisk. Menneskets følelser havnet i søkelyset, og kvinner fikk dessuten mer å si når det gjaldt hvem de skulle gifte seg med.

Samtidig ble det forventet av kvinnen at hun skulle være mer feminin, det vil si: passiv, myk og øm. Det mannlige idealet var motpolen: aktiv, avmålt og kjølig. Kvinnes rolle i den romantiske fortellingen er å treffe «den rette», en mann som blir så lidenskapelig forelsket i henne at hjertet hans smelter, i den grad at kvinnen kan forme ham slik som hun vil ha ham. Giddens beskriver hvordan kvinnens rolle i det sosiale spillet blir å temme mannen.

Denne rollen utspilles i et uendelig antall variasjoner i kjærlighetsromanene som ble flittig lest, fremfor alt av kvinner. Det styrende narrativet blir kjærlighet som attrå og begjær, noe som deretter skulle føre til et liv der man levde lykkelig alle sine dager.

Både porno og romantiske komedier lover et rikere liv.

Et rikere liv

Maja, hovedpersonen i Malin Persson Giolitos roman Størst av alt, filmatisert av Netflix, funderer over kjærligheten i fengselscellen: «Å leve lykkelig alle sine dager sammen med den man elsker, fungerer bra i bøker. Alle sine dager er bare lang nok tid dersom man er diktet opp, og kjærligheten redder ingen til evig liv.» Det minner meg om en samtale mellom teologene Joel Halldorf og Patrik Hagman i litteraturpodcasten Läsarpodden.

De kommer der inn på reality-serien «Tro, håp og kjærlighet» og spør seg: Hvorfor dras vi mot fortellingen om den lidenskapelige kjærligheten som en peak experience og en beruselse som skal redde oss? Hvorfor vil vi så gjerne gå inn i den fantasien på TV-en eller i kinosalen? Joel konstaterer at det antakelig handler om at dette er den eneste sekulære frelseshistorien vi har igjen. Patrik peker på at disse fantasiene, hvor urimelige de enn måtte være, bærer på et svar, et løfte om et rikere liv enn det vi har i hverdagen.

Seksualitetens mysterium åpner oss for gudsmysteriet

Både pornoen og de romantiske komediene bærer i seg nettopp dette løftet om et rikere og mer levende liv. Både Jons jakt på den perfekte kvinnen og Barbaras jakt på den ultimate mannen kan i dette lyset ses som et tegn på den dype eksistensielle lengselen og rastløsheten som alle mennesker har i seg. Den uttalte eller uuttalte erkjennelsen av at det «må finnes noe mer». Det fråtseriet av porno og utseendebekreftelse som vi bevitner rundt oss, må vi se for det det er: en menneskehet underernært på kjærlighet.

[ Porno: Fra tabu til normaliteten? ]

Men hvordan kan vi i det hele tatt snakke om «ekte kjærlighet», den som er størst av alt? Ja, her blir det tydelig at språket er en slagmark i dag. Ylva Eggehorn skriver i sin bok Språk for en voksen tro: «Pornoindustrien er en gigantisk voldtekt av kjærligheten slik Bibelen taler om den – nemlig som et dypt alvorlig, avgjørende møte der vi lærer hverandre å kjenne.» Både pornoen og den romantiske komedien tømmer ordet kjærlighet for hengivelse, sann frihet og sårbar intimitet. Den hellige kjærligheten blir forflatet til kun å handle om nytelsesteknikk, makt, fantasier og egen tilfredsstillelse.

Vi vil ha følelsen og de romantiske bildene på Instagram, men vil samtidig slippe å vise engasjement, oppofrelse og trofasthet. Vi vil ha opplevelsen, men så fort det ikke fungerer, går vi lei og vil gå videre.

Regler på villspor

Hva fører dette egentlig til? At vi blir mindre mennesker og mer ting. Både for oss selv og for andre. Begjær løsrevet fra kjærlighet degraderer ikke bare den andre, men også oss selv. Til slutt vurderer vi oss selv ut fra vår evne til å vekke begjær. «Den største elendigheten er å tro at vår verdi ligger i kroppens tiltrekningskraft som objekt for andres blikk og begjær», skriver presten Anders Piltz.

Hva er kirkens svar? Forbud og advarsler har vi prøvd. Kanskje vi burde lytte til en munk

Hva er kirkens svar? Forbud og advarsler har vi prøvd. Kanskje vi burde lytte til en munk. Fader Knotz er polsk kapusinermunk og har gitt ut to bøker om relasjoner og sex som topper bestselgerlistene i hjemlandet. Den første boken heter: Den ekteskapelige akten – En mulighet for å møte Gud og sin bedre halvdel, og den siste: Sex du ikke visste fantes – En bok for ektefeller som elsker Gud.

[ Lege ble spurt om å utstede «jomfruattest»: – Det skjærer meg i hjertet ]

Men hva kan en mann som lever i sølibat, si oss om intimitet kjærlighet og sex? Veldig mye, viser det seg. Gjennom mangeårig ekteskapsrådgivning og dyptloddende studier har han fått et grundig innblikk i samlivet. Han viser hvordan god, praktisk teologi kan frigjøre vår seksualitet og lengsel etter intimitet fra dens slaveri, og gi den tilbake sin nytelsesfulle skjønnhet og bli et møtested med Gud.

Teologi og kristen praksis kan vise vei til sex og intimitet som mennesker lengter etter, mener Knotz. «Det råder fremdeles en mentalitet om at regler og begrensninger er det viktigste for en kristen når det gjelder sex. Folk spør meg hva som er tillatt og hva som er forbudt på soverommet. Men den slags spørsmål er tåpelige og gjør at vi havner helt feil.» Kjærligheten og det seksuelle samlivets gjensidighet, nærhet og det å gå opp i hverandre er ikke et hinder, men tvert imot en sjanse til å møte Gud.

Alvorlig og lekent

Det at menneskers seksualitet og åndelighet ligger nær hverandre har alltid skapt usikkerhet. Høysangen, «Sangenes sang», har i visse tider og tradisjoner hatt en anbefalt nedre aldersgrense. Det kan nok virke litt engstelig, men man kan også tolke det som at det krever en viss modenhet å kunne se hvordan Høysangens hete beveger seg mellom kjærlighetsrelasjoner mellom mennesker og kjærlighetsrelasjonen mellom Gud og mennesker, uten tydelige markeringer. «Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! Din kjærlighet er bedre enn vin.» (Høys 1,2)

Her ligger en teologi som ville gitt Freud hodepine

Seksualitetens mysterium åpner oss for gudsmysteriet, det vi ikke kan kartlegge, logisk manøvrere eller kontrollere med våre tankebygninger. Bare den som gir seg hen og våger å gi seg selv, kan lære å kjenne Guds dype kjærlighet.

Mannen i Høysangen er ikke ute etter å erobre et bytte eller bevise sin mannlighet ved å få med seg kvinnen hjem, som Don Jon. Kvinnen i Høysangen er ikke ute etter å forme mannen i sitt eget drømmebilde, som Barbara. De er to jevnbyrdige, to subjekter som befinner seg i et kraftfelt av attraksjon, kjærlighet, begjær og lengsel.

[ – Porno er en form for dop ]

Spørsmålet om hvem som har makt over hvem, blir uinteressant. Disse to lengter etter å få overgå hverandre i gjensidig aktelse, de konkurrerer om å få underordne seg hverandre i respekt. Det er et alvorlig og lekent møte på brådypt vann. Her ligger en teologi som ville gitt Freud hodepine. Han hevdet at alt snakk om lengsel etter å gå opp i Gud egentlig var et seksuelt begjær som utga seg for noe annet og mer akseptert.

Men hva skjer om det i stedet er motsatt: Om troen ikke er et forkledd sexbegjær, men at sex bærer i seg muligheten til å bli en dør som, på dypet av vår eksistens, kan åpnes opp for kjærligheten fra den treenige Gud?

Teologen Sarah Coakley beskriver sex som «the potent reminder woven into our earthly existence of the divine unity, alliance and commingling, that we seek». Kanskje er det derfor en munk som lever i sølibat, virkelig kan være en sexrådgiver verdt å lytte til. Fader Knotz er helt på det rene med hva som er viktigst for gode relasjoner og sex: en kjærlighet som ikke søker sitt eget. Å våge å hengi seg til den andre helt og fullt. Å slippe den kontrollerende tryggheten. Å gi uten å kreve, å ta imot uten å skjemmes. Et bedre samlivsråd enn dette får vi ikke, hvor mange samlivsspalter vi enn leser.