– Religion kan også være frigjørende

MIN TRO: I høst gav han ut bok om muslimske Abida Rajas langvarige kamp mot undertrykkelse og sosial kontroll. Men Håkon F. Høydal tror ikke det er religionen i seg selv som er problemet – snarere tvert imot.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Mange mennesker overser hvilken betydning tro kan ha i et menneskeliv.

Håkon Høydal har hatt en travel høst.

Foruten fulltidsjobb som journalist i VG har han nettopp gitt ut sin aller første bok. Historien om politikersøsteren Abida Rajas kamp mot vold, undertrykkelse og sosial kontroll fra mannlige familiemedlemmer, er en fortelling ført i pennen av en enkel prestesønn fra Vikersund.

Høydal har alltid båret på en forfatterdrøm. Men det var ikke før et møte med Raja høsten 2015 at han skjønte at han nå, endelig, hadde en knakende god historie å formidle.

Sju år senere gis den opprivende fortellingen om en minoritetskvinnes frigjøring ut.

Bokas førsteopplag forsvinner fra bokhyllene i løpet av sju timer. Høydal får strålende respons fra kritikerne og blir nominert til bokhandlerprisen.

Men ironisk nok er ikke lenger guttedrømmen om å bli forfatter det viktigste for Høydal:

– Det å ha en drøm om å skrive bok tok opp veldig mye tankekapasitet i en periode av livet mitt. Jeg tenkte at hvis jeg ikke snart skrev en bok, så oppfylte jeg ikke drømmene mine, ble ikke den jeg ville være, og alt det der. Til slutt måtte jeg ta et oppgjør med meg selv, en liten alvorsprat om hva jeg drømmer om og hva det faktisk innebærer. Jeg tror det var veldig sunt. Alle bør drepe noen av drømmene sine av og til, sier han lattermildt.

– Men du er jo blitt forfatter nå!?

– Jeg er blitt forfatter av én bok, ja. Og det er veldig artig. Men det er journalist jeg er stolt av å kalle meg. Jeg får gjøre så utrolig mye som jeg opplever som viktig og bra som journalist, og jeg får møte masse spennende mennesker.

Alle bør drepe noen av drømmene sine av og til

—  Håkon Høydal

Engelens oppdrag

Med en far som sjelesørger og prest og en mor som familieterapeut, vokste Høydal og storesøsteren opp i et lite miljø blant de ansatte og deres barn på det psykiatriske sykehuset Modum bad, tre kilometer utenfor Vikersund sentrum.

Prestesønnen beskriver en idyllisk barndom der de ansatte og familiene deres bodde ved siden av hverandre, og alle kjente alle.

– Vi barna kunne løpe ut og inn av hvilket som helst kjøkken, si «jeg er sulten», og få en skive og et glass melk. Det var veldig kollektivt, og nok også et veldig beskyttet miljø.

På Modum bad fikk barna ri på hester, svømme i bassenget og herje rundt i sykehushagen – til gartnerens store irritasjon.

Dessuten lå presteboligen vegg i vegg med sykehusets eget kapell. Til lyden av kirkeklokker våknet prestesønn Høydal hver morgen:

– Alt på Modum var sentrert rundt det kristne miljøet. Det var gudstjenester og kirkekaffer, og alle rundt meg var en del av det.

Da Høydal var barn tok prestepappaen Per Frick Høydal ofte med seg sønnen sin på tur i skogen rundt sykehuset. Der satte han lille Håkon på en stubbe og ba ham fortelle fra skoledagen.

– Han gav meg en mulighet til å fortelle om alt, også det som var tøft og vanskelig. Da jeg var ferdig med å fortelle, pekte pappa på de tre furutrærne som sto i et triangel foran oss, og sa «der borte står engelen din». Og så sa han til engelen at den skulle ta med seg mine vonde opplevelser og sørge for at det ordnet seg. Så gikk vi hjem.

Høydal fikk en oppvekst i «god tro», synes han. En avslappende og nedpå tro som han ikke helt kan gi slipp på, uansett hvor sekularisert samfunnet rundt ham blir.

Dette ble tydelig for ham da han skulle flytte hjemmefra for å studere. Valget falt på forfatterskole, sosialantropologi, historie – og til slutt religionsvitenskap.

– Å studere er jo drepen for en tro. Samtidig fikk jeg aldri noe behov for å ta avstand fra kristendommen, snarere tvert imot. Jeg kommer alltid til å være følelsesmessig knyttet til det kristne, og setter pris på alle verdiene derfra.

Religionens fordel

I dag vil han definere seg selv som en «sekularisert kristen». En som setter pris på kirkeklokkene på søndagsformiddagene. En som gjerne går til nattverd og sier trosbekjennelsen.

– Jeg liker når troen blir mer fysisk og kroppsliggjort.

– Hva gjør det med deg?

– Det binder meg til det åndelige på en måte som jeg sliter med å sette ord på, og som jeg sliter med at andre setter ord på. Men som jeg likevel setter pris på at er der.

---

Håkon Fostervold Høydal

  • Journalist i VG og forfatter.
  • 50 år
  • Utdannet innen historie, religionsvitenskap og forfatterskap. Har jobbet som journalist siden 1998.
  • Gift, to sønner på 19 og 22 år
  • Aktuell med debutboka Abida Raja – frihetens øyeblikk på J. M. Stenersens Forlag

---

Høydal snakker engasjert om hva en tro kan bidra med i et menneskeliv, og er urolig for hvordan et samfunn uten religion vil kunne se ut:

– Jeg liker at det er noe der, noe mer som knytter oss mennesker sammen. Man mister mye i et fullstendig sekularisert samfunn, der man ikke lenger ser fordelene ved tro.

– Hvilke fordeler tenker du på da?

– Religion tilbyr mange metoder og mekanismer for å kunne hjelpe seg selv og andre. Ta bønn, for eksempel, som er veldig nyttig og viktig for mange mennesker. Disse metodene fungerer innenfor en religiøs sammenheng. Når man fjerner religion, mister samfunnet også disse virkemidlene for hvordan vi mennesker kan få det bedre med hverandre.

Høydal kan la seg provosere over mennesker som blankt avviser tro:

– Jeg kan bli irritert når folk avviser alt kategorisk uten å ha satt seg inn i hva det innebærer, eller forstått hva det handler om. Mange peker på religion kun som en kilde til undertrykkelse. Det kan det være, men det er også så mye mer. Religion kan også være frigjørende.

En journalistisk sjelesørger

En regntung novemberdag i 2015 sitter Høydal godt plassert ved pulten sin i VG-bygget i Akersgata når det ringer et ukjent nummer til telefonen hans. Kvinnen i den andre enden sier hun kjenner en dame som gjerne vil komme i kontakt med en journalist.

To dager senere møter han Abida Raja for første gang. I en nedslitt brakkerigg på Kjelsås bor hun uten verken mann, barn, familie eller penger. Raja har på denne tiden blitt separert, og barnevernet har overtatt omsorgen for de yngste barna med den begrunnelse at Raja ikke tok sin nye livssituasjon tilstrekkelig på alvor. Hun var i en truende situasjon, mente de, og barna var følgelig i fare.

Håkon Fostervold Høydal

Høydal møter en kvinne i sinne, sorg og bunnløs fortvilelse. Snart begynner de å snakke om livet hennes, og han finner fort ut at fortellingen trenger å formidles over flere sider enn det en helgereportasje i VG kan tilby.

Han forteller at kvinner i Rajas situasjon generelt har svært lav tillit til andre, enten det gjelder familiemedlemmer, myndighetspersoner eller offentlige instanser.

Men prestesønnen fra Vikersund klarer hun snart å åpne seg for:

– Jeg er nok litt miljøskadet etter en oppvekst med foreldre som var terapeuter. Vi har mange likheter. For å forstå mennesker i helt andre situasjoner enn en selv, er vi nødt til å vise empati og være lyttende. Det er ikke verre enn det, sier Høydal enkelt.

I sju år jobber Raja og Høydal sammen om bokprosjektet. Raja synes det er behagelig å snakke med denne utadvendte, men milde journalisten. Hun forteller inngående om både oppvekst, ungdomstid og ekteskap med vold og sosial kontroll. Om livet som i så mange år ble begrenset, innsnevret av fedre, bestefedre, onkler, og etter hvert ektemannen.

---

4 raske

  • Gud er: Gud presenterte seg selv i Bibelen som «jeg er den jeg er». Kanskje vi skal følge hans eksempel og forsøke det samme.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Sykkel, kaffe, Vålerenga Mannskor og lesesirkelen min.
  • På gravsteinen min skal det stå: Jeg vet ikke hva som skal stå, men jeg skal gravlegges i Gamlebyen gravlund sammen med alle vikingene og folka fra middelalderen. Tenk så koselig!
  • Boka alle må lese: Det er vel ganske opplagt? Etterpå må man lese «Michael K.» av J.M. Coetzee.

---

Ikke noe angrep på islam

Høydal forstår snart at hans åpenhet og forståelse for tro blir avgjørende.

Han forteller at Rajas tro naturlig nok har forandret seg de siste årene, og at hun i dag bruker den som en kilde til håp, styrke og frigjøring.

– Boka mi er ikke noe angrep på islam. Abida er troende ennå, og møter imamer som snakker om at Gud ikke bryr seg om hun går med slør eller ikke. Jeg tror det er viktig å få frem slike stemmer.

Han mener undertrykkelse, vold og sosial kontroll verken handler om religion og kultur:

– Disse miljøene ligner på mange måter noen sekt-lignende miljøer der religion og kultur blir brukt som unnskyldning for undertrykkelse. Vi kan godt snakke om religion og kultur, men jeg tror vi kommer lenger hvis vi heller snakker om juss, likestilling og menneskers grunnleggende rettigheter.

– Men religionen spiller en rolle likevel?

– Ja, det gjør jo det. Det er mange eksempler på at mennene slår sammen gudsbildet og farsbildet, slik at hvis man gjør opprør mot faren sin, gjør man også opprør mot Gud. Det er ganske vanlig i mange religioner å binde disse autoritetene sammen. Utfordringen er å frikoble de to.

Kanskje er jeg mest troende når jeg sykler forbi moskeen eller hører kirkeklokkene ringe

—  Håkon Høydal

Når Gud blir ekte

Høydal håper boka hans greier å gi publikum en bredere forståelse for hvordan religion kan bli misbrukt av mennesker som ønsker seg makt, og som gjerne tar i bruk Gud som et slags skalkeskjul for undertrykkelse.

Men han håper også den kan formidle hva tro kan bety i et menneskes liv.

– Religion knyttes til selve identiteten i mange menneskers liv, og kan brukes til å skape positiv endring.

Selv kjenner han seg mest knyttet til det åndelige i hverdagen. I de nedpå, avslappende øyeblikkene som minner ham om oppveksten som prestesønn på Modum:

– Kanskje er jeg mest troende når jeg sykler forbi moskeen eller hører kirkeklokkene ringe. Eller når jeg går i fjellet. Eller når jeg hører Abida fortelle fra sitt liv.

– Kanskje er det da Gud blir mest ekte.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion