Nåde, nærvær og nordavind

SYKDOM: Alle avtaler ble avlyst da biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes måtte opereres for kreft. Hun føler seg heldig, som i en alder av 66 år savner jobben sin.

– Det første jeg spurte legen om etter operasjonen var: Når kan jeg begynne å jobbe igjen?

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, biskop i Sør-Hålogaland, har nettopp fullført sin tredje time med strålebehandling, en regntung onsdag i slutten av oktober. I resepsjonen til Nordlandssykehuset myldrer det av folk. Biskopens hår forsvant med cellegiften, men hun blir likevel gjenkjent av enkelte. De utveksler noen korte ord og vennlige blikk, før hun trekker på seg en lilla sydvest og setter seg i en drosje.

For et halvt år siden kjente hun knapt til livet på innsiden av institusjoner som dette.

– Jeg har kommet inn i noe jeg ikke ante hva var. Hele livet har jeg vært frisk og i jobb. Så plutselig ble jeg satt helt til siden, forteller hun.

Ann Helen Fjeldstad Jusnes, biskop i Sør-Hålogaland

I april oppdaget hun en kul i brystet, og fire dager senere havnet hun på Nordlandssykehuset for undersøkelser. Kort tid etter ble hun operert for brystkreft. Selv om operasjonen var vellykket, ble det nødvendig med cellegift og strålebehandling.

– Jeg trodde det ville gå fort, siden det ikke var spredning. Da legen sa at det kunne ta et år før jeg var tilbake i arbeid, gikk jeg i kjelleren. Jeg gleder meg så veldig til å begynne igjen, sier hun.

En tom avtalebok

Taxien stanser utenfor Sør-Hålogaland bispedømmekontor i sentrum av Bodø. Til vanlig bor hun i Lofoten, men Fjeldstad Jusnes har pendlet hit regelmessig etter at hun ble vigslet til biskop i 2016.

Hun besøkte nylig kontoret for første gang på lang tid. Det slo henne hvor heldig hun er, som i en alder av 66 år savner jobben sin.

– Jeg har likt å lede et bispedømme, bidra til utformingen av kirken og å reise på besøk til menigheter. Av alle ting, så liker jeg også å lese sakspapirer. Jeg har jo kjent dette som et kall, og håper jeg kan fortsette fram til jeg går av med pensjon.

Fra kontoret hennes kan man se ut til Litle Hjartøya, like utenfor kysten. Biskopens embetsdrakt henger på en stumtjener ved døren. I hennes fravær er det fungerende biskop Gunnar Bråthen som bærer den.

I april var avtaleboken hennes full for lang tid fremover. Plutselig stod det ingenting der.

– Hvordan var det å gå fra full fart til brå stopp?

– I begynnelsen var det helt forferdelig. Jeg tenkte mye på alle stedene jeg skulle vært. Menighetsbesøk og ordinasjoner, bispemøte og kirkemøte. Men da jeg begynte på cellegift, fikk jeg nok med å ta vare på meg selv.

Ann Helen Fjeldstad Jusnes, biskop i Sør-Hålogaland

Det første jeg spurte legen om etter operasjonen var: Når kan jeg begynne å jobbe igjen?

—  Ann Helen Fjeldstad Jusnes

Uforutsigbarhet

Cellegiften varte i fire og en halv måned. Behandlingen ble gjennomført på Nordlandssykehuset i Lofoten, og dermed kunne hun bli boende hjemme.

I de verste periodene har hun ikke hatt krefter til annet enn det hun kaller «idiotiske serier» på strømmetjenesten Netflix. Tanker om døden og egen utilstrekkelighet har kommet nærmere enn noen gang før.

– Kreft er en livstruende sykdom, og jeg har hatt mange vanskelige tanker. Hvordan vil det gå? Muligheten for at sykdommen kan komme tilbake igjen, vil alltid ligge der som en sterk og krevende påminnelse om min egen dødelighet. Midt i å leve så normalt som mulig, bærer jeg med meg en redsel og uforutsigbarhet som jeg ikke hadde før.

Hun har alltid visst at døden kan komme, forteller hun. Da hun var 16 år gammel, skjedde det en tragisk ulykke som preget familien hennes i mange år. Siden har begge foreldrene hennes og en ung niese mistet livet.

Fjeldstad Jusnes sin egen sykdom kom overraskende på henne. Hun tenker tilbake på en samtale hun hadde som ung prest, med en kvinne som skulle dø av kreft. Kvinnen fortalte at styrken til å utholde sykdommen ikke ble gitt henne på forhånd, men midt i det som skjedde.

– Det tror jeg er helt sant. Man kan ikke tenke seg fram til hvordan ting blir i forkant, men man må være i det og lære å ta imot det som kommer.

Midt i det vanskelige, har hun erfart betydningen av menneskers nærvær og tryggheten troen gir.

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er biskop i Sør-Hålogaland bispedømme.

En kjærlighet for Nordland

«Noen ganger blir ikke livet slik en har tenkt».

Slik begynte et kortfattet innlegg biskopen skrev på sosiale medier i april, hvor hun fortalte om kreften. Hun har fra første stund vært åpen om sykdomsforløpet, og delt jevnlige oppdateringer. Støtteerklæringene har strømmet på.

– Mange forteller at de ber for meg. De ber for meg i Lunden kloster i Oslo, i en liten pinsemenighet i Lofoten og i en menighet som tilhører De frie venner, hvor jeg vokste opp. Det er utrolig sterkt.

Hun vokste opp på Harestua i Lunner kommune på Østlandet. Det første møtet hennes med Sør-Hålogaland bispedømme, var da hun som 28-åring ble prest i Flakstad i Lofoten.

– Jeg fikk en kjærlighet for Nordland, kirken og folkene. Så jeg ble her.

Biskopen beskriver Sør-Hålogaland som et bispedømme hvor folkekirken står sterkt. Der mange fremdeles blir døpt og konfirmert, og hvor kirken er et naturlig samlingssted i lokalsamfunnene, selv om kirkens rolle er i endring også her.

En av de store utfordringene, som virkelig bekymrer henne, er alle de ubesatte stillingene i kirken. Hun synes det er vanskelig å forstå at mange av småbygdene opplever fraflytting. Selv har hun oppdratt barn på et lite sted med 300 mennesker.

– Det er mange gode ting med dette bispedømmet. Nordland er et sted med mye verdifulle naturressurser. I en urolig verden oppleves det som et trygt sted med små samfunn som tar vare på hverandre. Ikke minst har jeg opplevd det i sykdomsperioden.

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er biskop i Sør-Hålogaland bispedømme.

Omsorgen fra folk rundt henne bekrefter også noe hun lenge har sagt, at Guds hender ikke er usynlige og overnaturlige. Hun ramser opp eksempler i fleng:

– Ei dame kom på døra med hjemmelagde fiskeboller, og spurte om vi ville ha det til middag. Ei annen kommer med fiskegrateng nesten hver uke. Andre inviterer meg med på tur, baker kaker og inviterer på middag. De glemmer meg ikke, forteller hun.

Muligheten for at sykdommen kan komme tilbake igjen, vil alltid ligge der som en sterk og krevende påminnelse om min egen dødelighet.

—  Ann Helen Fjeldstad Jusnes

En ramme rundt livet

Under sykdomsperioden har hun fått spørsmål om troen har blitt styrket eller svekket. Biskopen synes ikke det er så meningsfullt å skille mellom sterk og svak tro.

– Troen har alltid vært en ramme rundt livet mitt. At Gud har skapt oss, at det fins en frelser, en hellig ånd og et håp – det er ikke noe jeg går rundt og tenker så mye på. Men det er rammen rundt alt i mitt liv. Og det har blitt forsterket.

Til tider har hun tenkt: «Burde jeg ikke bedt mer nå? Tenkt mer på himmelen?»

– Men det har ikke opptatt meg i det hele tatt. Jeg har definert livet mitt inn i troens ramme. Det gir meg en trygghet. Og det er nok.

Gudstjenester har alltid vært viktig for henne. Det å komme inn i den lokale kirken i Flakstad, og vite at menighetslivet har vært til stede gjennom glede og sorg i hundrevis av år, har betydd spesielt mye.

Hun skulle ønske flere skjønte at de kan gå til gudstjeneste uten å være så sikre eller kristelige.

– Man kan være der og tenke: «Dette skjønner jeg jeg ikke, men jeg synes altertavlen er fin».

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er biskop i Sør-Hålogaland bispedømme.

Gud i lidelsen

– Hvor viktig er det man sier om Gud til mennesker som er alvorlig syke?

– Kjempeviktig. Jeg har møtt mange som har blitt rammet av sykdom eller død, og som har spurt meg: Hva har jeg gjort galt? Å tro at sykdom er en straff fra Gud, er en tung byrde å bære.

Hun tror ikke Gud forklarer oss hvorfor vi blir syke, eller fjerner sykdommen. Derimot finner hun mye trøst i troen på at Gud er sammen med mennesker i lidelsen.

Som mangeårig prest i Lofoten har hun hatt en rekke minnestunder for folk som har omkommet på sjøen, uten å ha blitt funnet.

– Et av de sterkeste budskapet jeg har funnet i Bibelen, er troen på at Gud var der da dette mennesket gikk ned på havet. Gud løste det ikke ut, men personen gikk heller ikke ned alene.

For noen kan det kanskje høres lettvint ut, erkjenner hun. Selv synes hun det er et gudsbilde som gir styrke og mening.

– Men det svarer ikke på alle spørsmål vi har, om hvorfor lidelsen i verden er så stor. Samtidig er det også utfordringen til oss mennesker: Vi er Guds hender i verden.

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er biskop i Sør-Hålogaland bispedømme.

Daglige bad

Intervjuet blir avbrutt av tre støt fra hornet på Hurtigruta. Gjennom vinduet på bispekontoret kan man se skipet seile inn til kaia i Bodø.

– Da må klokken snart være ett, bemerker biskopen.

Selv om Fjeldstad Jusnes kommer fra en skogsbygd på Østlandet, har hun blitt glad i havet og fjellene i Nordland.

– Jeg bor egentlig midt i eldoradoet for turer i fjellet og på havet. Hver sommer kommer tusener av turister for å gå i et fjell som ligger like bak huset vårt i Lofoten.

I sykdomsperioden har hun ikke hatt krefter til fjellturer, men en gruppe venninner drar henne stadig med ut på spaserturer. Klokken åtte hver morgen bader de, på en strand like ved huset hennes. Det er et daglig ritual de har opprettholdt hele året i snart ti år.

– Vi bader, svømmer litt og sitter på en benk og prater. Det gir meg mye energi. Ikke bare på grunn av badingen, men også fellesskapet. Her deler vi sorger og gleder, og vi har taushetsplikt.

Legen frarådet henne egentlig å fortsette, men hun bestemte seg for å prøve likevel. Selv når hun ikke har krefter til å bade, blir hun med til stranden for kjenne brisen fra havet og delta i samtalen.

Jeg har definert livet mitt inn i troens ramme. Det gir meg en trygghet. Og det er nok.

—  Ann Helen Fjeldstad Jusnes

Blåst over ende

Med årene har hun måttet lære seg å respektere naturkreftene. Da hun for 38 år siden kom sørfra for å være prest i Flakstad, forstod hun ikke at avtaler iblant måtte avlyses på grunn av været. Eller at det kunne være farlig å gå ut på verandaen under storm.

I fjor høst fikk hun en hard trøkk, da hun ble blåst over ende av en kraftig vind. På sosiale medier la hun ut et bilde av seg selv, hvor fjeset var blått og forslått.

– Det så nok mer dramatisk ut enn det var, og jeg har vært med på mye verre ting.

– Men når det begynner å lysne i april, og når midnattssolen kommer om sommeren. Ingenting er bedre enn det, sier hun.

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er biskop i Sør-Hålogaland bispedømme.

Nåde, nærvær og nordavind

– Hvordan er det å se naturen rundt deg innenfor rammen av tro?

Hun viser til salmen No livnar det i lundar, av teologen og dikteren Elias Blix. Ofte blir flere av de tolv versene kuttet når den synges i kirken, men biskopen har gitt klar beskjed om at alle versene må med når hun har ansvaret. Særlig viktig for henne er strofen i det tiende verset:

Då skin det over strender som sol ein sumarkveld.

– Det verset må jeg ha med. Da ser jeg for meg alle de hvite sandstrendene på yttersiden av Helgeland, Lofoten og Vesterålen. Og midnattssolen som skinner over dem om sommeren. Da er jeg med i Elias Blix sitt gudsbilde, hvor Gud er en sol som skinner over våre liv og som aldri går ned.

– Hvordan får stormen plass i det gudsbildet, og den vinden som slår deg over ende?

Jeg har et motto fra min bispegjerning: Nåde, nærvær og nordavind. Det er mye fysisk nordavind i dette bispedømmet, og det må vi lære oss å leve med. Men nordavind og storm kan også komme i livet, noe jeg har opplevd nå.

At livet både er godt og vondt, det kommer man ikke utenom. Men, understreker hun: nåden og nærværet er der også.

– Nordavinden kommer i våre liv, og vi må lære oss å stå i den. Det tror jeg nåden og nærværet fra Gud og mennesker kan hjelpe oss med.

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er biskop i Sør-Hålogaland bispedømme.

En modigere biskop

Etter planen er biskopen tilbake i jobb på nyåret. Samtidig har hun lært at ingenting kan tas for gitt.

– Hva slags biskop får bispedømmet tilbake?

– Det kan jeg ikke vite. Men jeg tror de får en biskop som fremdeles er veldig glad i bispedømmet sitt, og som kanskje har sett noen flere sider av livet. Samtidig føler jeg meg som det samme mennesket.

Èn ting vil hun likevel nevne. Hun tror sykdommen har gjort henne modigere.

– Dette har jeg tenkt mye på. Når du får livet og døden så nær deg, som når du får kreft, blir du nødt til å tenke gjennom hva som er viktig og ikke i livet.

Biskopen forteller at hun lenge arbeidet for inkludering av LHBTQ-personer i kirken. Og ikke minst for samisk kirkeliv. I bispedømmet arbeides det for eksempel med å lage en lulesamisk menighetsplan, forteller hun. Det føles viktigere enn før.

– Man skal selvsagt være ydmyk og vise respekt overfor andre, men jeg er mindre redd for motstand og uenighet. Jeg har fått mer mot til å stå opp for de gruppene som trenger stemmen til en biskop. Og til å være tydeligere på hva troen kan gi av styrke, håp og glede.

Nordavinden kommer i våre liv, og vi må lære oss å stå i den. Det tror jeg nåden og nærværet fra Gud og mennesker kan hjelpe oss med.

—  Ann Helen Fjeldstad Jusnes

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Religion