Fra California til Lista for å lage guttekor

FORTELLINGER FRA KRISTEN-NORGE: Amerikanske Bryan Breidenthal har gjort det til sitt livsprosjekt å gi barn og unge akustisk sang og musikk. Nå er han bekymret for at sangen er i ferd med å forsvinne fra norske skoler og menigheter.

– Akustisk musikk er næring til sjel og sinn. Jeg tror vi taper mye hvis vi ikke tar vare på den.

Bryan Breidenthal sitter på krakken foran flygelet sitt og blar i noen noter fra Händels Messias. På småbruket på Lista, lengst vest i Agder, har 69-åringen med bred, amerikansk aksent tilbrakt store deler av sitt voksne liv.

Det er ikke uvanlig å finne amerikanere på Lista. I den ellers så ordinære, norske bygda der ute i havgapet er det i grunn mye amerikansk å oppdrive, både av folk, mat, og eldre Chevroleter og Cadillacer.

Men det var ikke på grunn av Lista sin beryktede Amerikafestival, ei heller den amerikanske restauranten midt i Vanse sentrum, eller de mange bilinteresserte Listaværingene, at 23 år gamle Bryan Breidenthal bestemte seg for å flytte til det lille, sørlandske tettstedet – og bli her.

For Breidenthal er verken interessert i biler eller fastfood.

Drømmen om Norge

Under oppveksten på Californias solkyst hadde Breidenthals mor snakket om Norge som om det nærmest var det forjettede land å regne.

Besteforeldrene på morssiden hadde nemlig et gammelt gårdsbruk ved Framvaren-fjorden på Lista, og hit ville moren ta med sine fem sønner en dag. Selv hadde hun tilbrakt barndommen i USA og Panama på grunn av sin norske fars ingeniørjobb.

Men håpet om å en dag skulle ta med sønnene til Norge, lå der alltid.

Planen om å reise til Lista sommeren Breidenthal fylte 15 år, ble lagt til side da faren brått og brutalt ble drept i en motorsykkelulykke. Tilbake satt en hjemmeværende mor med fem barn og lurte på hvilken retning livet nå skulle ta.

Da erstatningsoppgjøret etter ulykken var klart, tok hun med seg ungeflokken for å vise dem landet de hadde hørt om i så mange år.

Breidenthal var nettopp blitt uteksaminert fra gymnaset i San Diego og måtte skynde seg tilbake igjen til studier ved Harvard University på den amerikanske østkysten.

To år senere bestemte han seg for ha et friår fra studiene.

Og det skulle skje på Lista, der resten av familien allerede var stasjonert på midlertidig basis.

---

Bryan Breidenthal

  • 69 år.
  • Fra San Diego i California, USA.
  • Flyttet til Lista i Farsund kommune i 1976, blitt værende siden. Har norske besteforeldre på morssiden.
  • Har startet, driftet og dirigert Vanse guttekor i 46 år. Har i tillegg dirigert diverse andre kor, undervist i musikk på skolene i Farsund, og er kantor i Lista menighet.

---

Leste Kristin Lavransdatter

20-åringen ville benytte året til å lære seg norsk.

På Farsunds gymnas fikk han sitte på bakerste rad og følge med på norskundervisningen. I løpet av det første halvåret plukket han frem mursteinen Kristin Lavransdatter fra en av bibliotekets hyller.

Innen sabbatsåret var omme hadde Breidenthal slukt hele verket på 1.200 sider. Om han forsto alt, er ikke lett å si, men han var nyfrelst over alt norsk litteratur hadde å tilby.

Bryan Breidenthal, dirigent i Vanse guttekor, Lista.

Tilbake på Harvard åpnet det seg en mulighet for undervisning i norsk språk, kultur og litteratur. Breidenthal var over seg av begeistring av alt norskprofessor Einar Haugen hadde å lære ham.

23 år gammel, ferdigutdannet og arbeidsløs bestemte Breidenthal seg for å dra tilbake til Norge.

En enveisbillett til Kjevik lufthavn ble bestilt. Returen har aldri blitt noe av.

Et guttekor ser dagens lys

Allerede den første sommeren lekte Breidenthal med tanken på et kirkekor for gutter. Som barn fulgte han nøye med da faren dirigerte barne- og ungdomskor i San Diego.

– Jeg lærte å synge av pappa, som hadde en veldig flott tenorstemme. Men jeg var også interessert i piano, og trivdes godt foran tangentene.

Farens barnekor var åpent for alle, men til sin store ergelse var det bare jenter som dukket opp.

– Han ville ha med både gutter og jenter, men guttene ville ikke være med. Jeg skjønte at hvis vi skal få med gutter i barne- og ungdomsårene, må vi gi dem noe spesielt. De trenger sitt eget miljø. Det mener jeg fortsatt at de gjør.

Guttekoret Breidenthal hadde sett for seg, skulle ikke være et hvilket som helst kor som sang hvilke som helst sanger.

Inspirert av kirkemusikk tilbake til middelalderen, ønsket han å gi barna og ungdommene akustisk og a cappella korsang:

– Kirken som dannelsesinstitusjon har vært et veldig viktig interessefelt for meg. Jeg ville ha en kirkelig profil på koret.

Gjennom Sølvguttenes dirigent Torstein Grythe, fikk Breidenthal en innføring i hvordan kirkekor for gutter kunne lykkes. Og med 500 kroner i støtte fra Sparebanken, så Bryan Breidenthals mangeårige drøm dagens lys høsten 1976.

Det nyoppstartede guttekoret fikk navnet Vanse Guttekor – Deo Gloria, som kan oversettes med «til Guds ære» på latin.

– Senere har jeg funnet ut at det var feil grammatisk bøyning av Guds ære, sier amerikaneren med en salig blanding av latter og oppgitthet i ansiktsuttrykket.

– Ingen klapping, takk

Det spredte seg raskt i bygda at en ung student fra Harvard skulle starte guttekor. Det var dessuten oppgangstider på Listahalvøya. Det splitter nye aluminiumsverket tiltrakk seg industriell arbeidskraft fra hele landet. Og med flere arbeidere, kom det også flere barn.

På guttekorets første øvelse kom det omkring 30 gutter i barne- og ungdomsskolealder.

– Der satt tredve energiske gutter og vippet på stolene sine. Det var litt av et syn! Jeg var 23 år og hadde ingen pedagogisk utdanning. Det ble en bratt læringskurve det første året.

Kort tid etter koret startet opp, ble de tilbudt å flytte øvelsene sine fra skolens musikkrom til Vanse kirke, som ifølge Breidenthal skal være kjent for å ha Sørlandets mest fantastiske akustikk.

– Akustikken er avgjørende. Nå når guttene fikk høre klang og lærte hva det var, kunne de begynne å utvikle sin egen stemme.

Snart fikk guttekoret delta på gudstjenester i kirkene i Lista menighet. De sang preludium og postludium, bidro på salmene og sang under nattverden.

– Sangen skal være en naturlig del av gudstjenesten. Noe som utfyller den, gjør den hel. Jeg har ikke lyst til å ha klapping etter guttekoret synger. Vi driver ikke med underholdning, men en tjeneste til Guds ære.

Julekonserten

Den første opptredenen var Vanse Guttekor sin julekonsert. Guttene gikk inn i samlet prosesjon og sang historiske kirkesanger på latin. De hadde håndtrommer, mens Breidenthal selv spilte bordun-bass.

– Vi hadde øvd hele høsten og var godt forberedt, men hadde knapt greid å synge gjennom hele konserten i løpet av en øvelse. Det ble veldig middelaldersk og fint, men dessverre var konserten over på bare 20 minutter. Siden den gang har jeg lært å alltid ta tiden før vi kommer til konserten, sier amerikaneren og ler.

Ett år senere dro guttekoret på sin aller første turné. Den gikk to timer østover.

– Folk hadde aldri vært utenlands, og selv Mandal ble en spennende destinasjon. Og med en altfor stor buss bar det av sted, mimrer han.

Det kom ikke mange på konserten i Mandal kirke, men stadig flere opptredener gjorde at nettverket utvidet seg. Snart skulle de få et nært samarbeid med Ian Richards’ guttekor i Oddernes i Kristiansand. Etter hvert fikk de også samarbeid med vennskapsbyer i både i Danmark og Sverige.

Hjertebarnet

Siden oppstarten har det gått slag i slag for dirigenten fra California.

Den første høsten var han blakk, og tok til takke med rester av små stillinger her og der. Han underviste pianoelever hjemme, fikk undervise noen timer i musikk på skolene, og fikk etter hvert en liten stilling som organist i kapellet på Borhaug.

Dessuten ble han snart huket tak i for å dirigere stadig større kor. På et tidspunkt kunne den lille sørlandskommunen skilte med hele 40 kor fordelt på 9.000 innbyggere, hvorav fire av dem ble startet av Breidenthal selv.

Men selv om den engasjerte dirigenten hadde mange baller i lufta samtidig, var han aldri i tvil om hva som sto øverst på prioriteringslista:

– Alle mine kor er mine barn, men Vanse Guttekor er mitt hjertebarn.

Sangen skal være en naturlig del av gudstjenesten. Jeg har ikke lyst til å ha klapping etter guttekoret synger

—  Bryan Breidenthal

– Hva har det betydd for deg å dirigere kor?

– Det har vært veldig viktig. Kor ble mitt kall, og gjennom det frivillige musikklivet i Norge har jeg lært utrolig mye. Det er det som har gjort meg til den dirigent og komponist jeg er i dag.

Han forteller at de største opplevelsene han har hatt med guttekoret har vært å se hvordan sangen endrer noe innvendig, i menneskets sjel og sinn. Han kan huske foreldre som på ettermiddagene sendte sønner som var både kranglete, bråkete og misfornøyde til korøvelse:

– Men når de kom hjem igjen var de som helt nye mennesker. Slappe kom de inn, og våkne dro de ut. Det har vært stort å se hva sang kan gjøre.

Kortradisjonen som forsvinner

Så får amerikaneren et alvorlig, nærmest morskt, uttrykk over ansiktet. Han trekker pusten dypt og fortsetter med en mer bekymret tone:

– Jeg tror sangen er i ferd med å forsvinne, både fra menigheter, men ikke minst på skolene. Jeg er urolig for det jeg har sett bare i løpet av det siste tiåret.

Han forteller engasjert om barneskoleelever på 70-tallet som måtte synge med læreren hver dag før skoledagen kunne starte. De samme kortradisjonene så han i menighetene:

– Da jeg kom til Norge for 46 år siden fikk jeg bakoversveis fordi alle kunne allsang. De siste årene har sangen forsvunnet, også på gudstjenesten. Det skal godt gjøres å oppdrive en menighet i 2022 der alle kan sine salmer.

Han er bekymret for hva slags musikk dagens generasjoner vokser opp med:

– Når den akustiske sangen forsvinner fra det allmenne rom, sitter vi igjen med musikk fra høyttaleranlegg.

Bryan Breidenthal, dirigent i Vanse guttekor, Lista. Fortellinger fra Kristen-Norge.

Ta sangen tilbake

69-åringen tar en slurk av sin hjemmelagde ripssaft og skuer ut av vinduet. Der ligger hagen. Den som hele sommerhalvåret trofast har levert rikelig fra alle vekster. Ripsbusker, solbærbusker, bjørnebærbusker, epletrær, plommetrær, gressløk, potetåker. Amerikaneren trives med å produsere egen mat – det føles mer autentisk, sier han. Som om det er en større ekthet over det man har foran seg.

Kanskje er det også litt slik Breidenthal ser på musikk.

Det som skapes på egen hånd, enten gjennom å bruke stemmen eller å trykke på tangenter på et akustisk piano, føles nærere enn høyttalerlyden, synes han.

– Det er noe spesielt med akustisk musikk. Det er næring til sjelen. Det fysiske og emosjonelle som skjer inni deg når du selv spiller eller synger, kan ikke erstattes med noe annet.

Da Breidenthals mor døde, kunne han spille et klassisk stykke på flygelet og kjenne at sorgen og musikken utfylte hverandre. Når følelsene var vanskelige å sette ord på, kunne musikkens klang bistå, forklarer han:

– Da lærte jeg for første gang å sørge. Da kunne jeg bruke musikken som en slags lindrende kraft som gav næring til sjelen og sinnet. Akustisk musikk gjør noe uforklarlig med oss, vi kan ikke miste den.

Breidenthal tar en kunstpause, før han fortsetter i en lystigere tone:

– Vi skal ta sangen tilbake. Akustisk klang skal igjen fylle kirker og klasserom.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Religion