– Langt over streken for hva man ville tillatt i dag

PASTORASSISTENT: Faren forkynte og forkynte. Likevel ble Lynn Sharleen Kvinges barndom en bro til livet som pastorassistent.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Den første som stikker hodet ut av døren til huset der familien Kvinge bor, er hunden Sheela. Like bak kommer eieren, 60 år gamle Lynn Sharleen Kvinge.

Hun er datteren til evangelist Rolf Kvinge som var predikant i Adventistsamfunnet.

Han viet livet sitt til å forkynne og ble i sin tid Doctor of Ministry og rektor ved Norsk Bibelinstitutt. Selv etter at han pensjonerte seg tok det ikke lang tid før han igjen begynte å preke.

Lynn Kvinge

– Dialekten min ligner ingenting

Med familien på slep reiste han rundt i Norge for å tale om Jesus.

– Hva er egentlig å regne som «hjemme», når man har flyttet så mye?

– Familien blir et hjem i seg selv. Der familien er, er jeg hjemme, sier Lynn.

---

Lynn Sharleen Kvinge

  • Vårt Land har en serie om hvordan det er å leve tett på kjente kristen-profiler i Kristen- Norge.
  • Lynn Sharleen Kvinge er datteren til Rolf Kvinge, som i sin tid var en forkynner med utstrakt misjonsvirksomhet ut fra Adventistsamfunnet.
  • Adventistene har gudstjeneste på lørdager. De vektlegger helse- og avholdsarbeid.
  • Lynn er gift med pastor Reidar J. Kvinge og sammen jobber de i Adventkirken Mjøndalen.

---

Men hvor kommer du fra?

– Som pastorbarn har vi flyttet veldig mye, så det er vanskelig å svare på. Dialekten min ligner ingenting. I tillegg har jeg et engelsk navn. Noen tror jeg er innvandrer og blir imponert over hvor godt norsk jeg snakker, sier Lynn med et smil.

Lynn er bereist i Norges land. Hun har minner om at hun og søsknene ligger oppå flyttelasset i familiens folkevognbuss, på vei til steder som skulle vinnes for Jesus.

---

Livet med kristen-profilene

---

– Et arbeid som gikk langt over streken etter dagens standarder

– Det med flyttinger og sånn ...

Lynn leter etter ordene.

– Det har jo også gitt meg usikkerheter. Jeg er ganske introvert. Å skulle få nye venner og skilles fra folk man har blitt glad i, har vært tungt. I tillegg kan skolegangen bli amputert, sier Lynn.

Pappaen til Lynn studerte Bibelen inngående, forberedte møteserier og evangeliserte. Mammaen til Lynn var en trygg havn. Alltid hjemme og alltid tilgjengelig.

– Selv om pappa var glad i familien, var kallet til forkynnelse sterkt. Datidens oppmuntring til å stå på i arbeidet gikk ofte langt over streken for hva man ville tillatt i dag. Han kunne være borte flere uker av gangen for å holde møteserier. Så ofte det lot seg gjøre, flyttet vi rundt med ham, forteller Lynn.

Lynn og Reidar Kvinge

Etter en møteserie som pappaen hadde i Danmark måtte Lynn og storebroren reise hjem et par uker før de andre. De to søsknene reiste sammen fra Bornholm. To flyturer senere var de i huset i Bergen. Mammaen til Lynn hadde fylt fryseren med hjemmebakt brød og ertesuppe med melklumper, som var barnas favoritt. Foreldrene hadde avtalt at naboene skulle se til barna mens de fortsatt var på Bornholm.

– Storebror på 13 år tok fullstendig ansvar. Vi vokste nok begge noen centimeter de to ukene før familien ble gjenforent.

Eierskap til farens prosjekt

Lynn mimrer tilbake til møter hvor tusenvis deltok. Faren hadde møter i store telt, i kinoer og forsamlingshus. Oppgaver fikk hun også. Hun var en liten jente, men med et stort «vertinnebånd».

Familien følte eierskap til farens prosjekt.

– Vi barna var delaktig i arbeidet hans, forteller Lynn mens øynene glitrer.

Faren forfattet også hvert år oppmuntringsbrev til dem han hadde døpt. Pappa Rolf dikterte, mens unge Linn førte pennen.

Noen fedre er ingeniører, andre er mekanikere eller advokater. Når skjønte du at pappaen din hadde et annerledes yrke?

– Heldigvis gikk jeg på menighetsskole hele mitt liv. Så konseptet var kjent, kan du si. Men det var ikke enkelt å innlemme utenforstående i hva vi som familie holdt på med, sier Lynn.

Det har jo også gitt meg usikkerheter. Jeg er ganske introvert. Det å skulle få nye venner og skilles fra folk man har blitt glad i har vært tungt. I tillegg kan skolegangen bli amputert, sier Lynn.

—  Lynn Sharleen Kvinge

Hun hadde likevel opplevelsen av at familien gjorde noe veldig viktig.

Lynn og Reidar Kvinge

– Det sa også faren min: Det er viktig at dere er med meg og støtter meg i det vi står i, forteller Lynn.

Da Lynn ble tenåring opplevde faren å bli kalt til å gjøre administrativt arbeid. Omleggingen av farens virksomhet og konsekvensene det fikk for familien, ble brutale for Lynn.

– Det føltes som en tragedie og som om hele familiebedriften slik jeg kjente den gikk i oppløsning, sier Lynn.

Noen pastorbarn får nok av et liv i menigheten og tar avstand. Du valgte heller å gifte deg med en som skulle bli pastor?

– Jeg har flere eksempler på pastorbarn som har tatt avstand fra et slikt liv, men barndommen min ble grunnlaget for å fortsette videre i den tjenesten.

Lynn Kvinge

– Det er plass for meg

Lynn fremstår som en forsiktig type. Hun har verken et personlig ønske eller engasjement for å stå på en plattform.

I dag jobber hun som pastorassistent for mannen, Reidar J. Kvinge, i Mjøndalen Adventistkirke.

– Jeg er ingen ledertype. Men jeg har lyst til å være med å drive en kirke. Når jeg skjønte at folk er utrustet med forskjellige egenskaper, var det som om noe gikk opp for meg. Det er ikke slik at det bare er forkynnergaven som er viktig, sier Lynn.

Hun peker på andre tjenester som sjelesorg og egenskaper som barmhjertighet.

– Dette er også veldig viktige ting i det store bildet. Det gjorde meg trygg på at det er plass for meg i kirken.

Lynn mener kirkene må bli flinkere til å løfte frem de som går stille i dørene.

– De som er på plattformen får synlighet i kraft av det. Vi bør bli flinkere til å anerkjenne alle de som jobber i kulissene.


Livet - en berg og dalbane

Hun var 10 år da hun la det første blikket på ektemannen sin som da var 13. Allerede da merket hun at han ville noe med livet sitt. Tre år senere var han opptatt i et annet forhold, så da var det bare å glemme ham, tenkte Lynn.

– Men anledningen bød seg da jeg begynte på videregående. Han dro til England og vi brevvekslet i tre år.

Nå har de vært gift i snart 40 år. Ektemannen mener hun kunne hatt et mye mer komfortabelt liv med et annen mann.

Hun er enig. Det ville kanskje vært mer komfortabelt, men ikke lykkeligere.

Det er ikke slik at det bare er forkynnergaven som er viktig.

—  Lynn Kvinge

– Jeg gikk inn i rollen som pastorkone vel vitende om at det ville bli et liv i tjeneste og kanskje en del personlig forsakelse, sier Lynn.

– Å være pastorpar er å være i en konstant berg- og dalbane. Vi gråter med dem som gråter og ler med de glade. Vi går fra begravelser til hyggelige selskap. Fra bryllup og til sykehus. Men sånn er jo selve livet.

– Er det nå Jesus kommer igjen?

Adventistene vektlegger Jesu nære gjenkomst.

Lynn kan huske at hun som 11-åring lå oppå flyttelasset i folkevognbussen på vei til Tromsø. Da familien nærmet seg byen begynte himmelen å blafre i vakre farger.

11 år gamle Lynn tenkte: «Er det nå Jesus kommer igjen?» Himmelfargene viste seg å være nordlys.

Lynn er snart 60 år og venter fortsatt på at Jesus skal komme tilbake.

Inntil videre fortsetter hun farens gjerning. Ikke på hans måte, men på sin egen.

---

– La oss si det er lørdag, og mannen din Reidar skal tale til Mjøndalen Adventistkirke. Istedenfor får du jobben. Hva vil du formidle akkurat nå?

– Jeg ville formidlet historien om den bortkomne sønnen i Lukas evangelium kapittel 15. Han kom hjem igjen til faren sin og ble møtt med inderlig omfavnelse og jublende glede. Jeg blir rørt av den varme mottakelsen. Gud er raus, kjærlig og nådig.

---

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion