Etterlyser utveksling av kunnskap om dødsbudskap: – Prester er overlatt til egen erfaring

Kunnskapen om å gå med dødsbud blant prester i Den norske kirke er stor, men det er ikke kirkens fortjeneste.

Det er noe av budskapet i den ferske masteroppgaven til sokneprest Silje Kristin Meisal og tidligere prost Nils Åge Aune. De kaller den taus, den kunnskapen prestene som gir dødsbudskap sitter med. «Med erfaring og ryggmargsrefleks som sine primære redskaper, navigerer prestene så godt de kan i kaoset som har oppstått når de overleverer et dødsbudskap», skriver de.

– All kunnskapen ligger hos den enkelte prest, men den finnes ikke i organisasjonen, sier Aune.

– Sterkt inntrykk

Masteroppgaven fra Nord universitet tar utgangspunkt i fem dybdeintervjuer med prester mellom 30 til 70 år, som alle ble spurt om å dele gode og vonde erfaringer med å formidle dødsbudskap.

– Vi stilte selvsagt en del oppfølgingsspørsmål, blant annet om hva kolleger sier i lignende situasjoner. Det var det ingen som hadde svar på, for dette er de tydeligvis veldig alene om. Når du ber en prest fortelle om dette, er det litt som å trykke på en knapp. Et par av dem sa at de aldri hadde snakket med noen om dette, forteller Silje Kristin Meisal.

Hun er selv sokneprest i Sverresborg i Trondheim. Nils Åge Aune er i dag daglig leder i Kirkens Bymisjon i samme by, men har vært prost i to tiår. De har dermed måtte overlevere sin dose dystre budskap til pårørende, og har begge opplevd å stå alene.

– Det har gjort sterkt inntrykk å høre hvor dyptgripende disse erfaringene er. Jeg husker selv flere av mine dødsbud helt tilbake til da jeg var ung prest for 25 år siden. Når du går i dette yrket blir du sveiseblind, og grensene for hva som er normalt flytter seg. Prestene kunne hatt nytte av samarbeid, mener Aune.

Meisal synes ikke rutinene for oppfølging er gode nok. Hun minnes noen intensive døgn for fire år siden.

– Jeg hadde beredskapsvakt, og fra torsdag kveld til lørdag kveld fikk jeg syv utkallinger. Det hender vi kommer med budskap om ventet død, men oftest er det selvmord og tragiske ulykker. Veldig lenge kunne jeg nesten ordrett gjengitt disse situasjonene og hva som ble sagt. Dette sitter veldig sterkt i, og det vi får som debrief er en tekstmelding: «Husk å logge av beredskapen. Ta kontakt med prosten om du har opplevd noe ubehagelig». Men man gjør jo ikke det av seg selv.

[ To av tre prester mangler sikkerhetsopplæring ]

Prøving og feiling

En av informantene beskriver praksisen med dødsbudskap som «learning by doing». Lignende beskrivelser går igjen blant flere, forteller Aune og Meisal.

– Dette utgjør en veldig liten del av studiet. Det er bitte litt om det på praktikum. Men når du tenker på hvor kompleks oppgaven er, og hvor mye plass den tar i en prests bevissthet, er det altfor lite, sier Aune.

Master-duoen er skeptiske til at veien skal bli til mens man går. De mener Den norske kirke bør se til politiet, som opererer i team, og at det bør opprettes et mentorprogram.

– Ikke bare er politiet to og to, men de debriefer umiddelbart etterpå. Jeg tror grunnen til at det ikke er sånn for prester, er at kirken ikke har jobbet nok med dette. Vi gjør det sånn som vi alltid har gjort det, sier Meisal.

Samtidig som hun erkjenner at det vil koste langt mer å doble beredskapen, påpeker hun at det ofte er flere enn én person som overbringes budskapet.

– Det er gjerne flere personer som skal ivaretas. Det ville vært veldig godt for mange pårørende om vi var to. Vi gjør alt fra å koke kaffe til å holde hender og varsle andre slektninger. Det er mye på én prest, sier Meisal.

At vi sender nyutdannede prester alene ut i sånne oppdrag har en del risikofaktorer

—  Nils Åge Aune, mangeårig prost og leder av Kirkens Bymisjon i Trondheim

– Den norske kirke ville hatt mye å tjene på kunnskapsdeling. Ordningen ville dessuten hatt godt av mentorvirksomhet. At vi sender nyutdannede prester alene ut i sånne oppdrag har en del risikofaktorer, mener Aune.

I fjor sommer skrev Vårt Land at to av tre prester som går med dødsbudskap ikke har fått sikkerhetskurs. Presteforeningen etterlyste i den anledning bedre sikkerhet og godtgjørelse for prestene. Kirkerådet opplyste da at DNK jobbet med et digitalt sikkerhetskurs for prester som leverer dødsbud.

Silje Kristin Meisal tror likevel ikke det er nok.

– Det hjelper ikke å lage et nettbasert kurs og sende oss en link. Det må systematisk kunnskapsdeling til.

[ Mener prester ikke bør brukes til å gi dødsbud ]

Ønsker kunnskap velkommen

– Dødsbud er et utrolig viktig samfunnsoppdrag for Den norske kirke (DNK), og det er viktig å opprettholde kvaliteten. Vi er en lærende organisasjon og vil gjerne ha mer kunnskap slik at vi kan forbedre oss, sier kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen.

Hun vil likevel ikke gå med på at kirken som organisasjon ikke har kunnskap, og bemerker at «det prester kan, er det kirken kan». Samtidig vedgår hun at DNK kunne vært bedre på debrief og kunnskapsdeling.

– Jeg tror dette handler om gamle kulturer. Der andre yrkesgrupper har tradisjon for debriefing, har ikke prestene det. Etter 22. juli ønsket departementet å bevilge penger til debrief, og mange prostier meldte tilbake at det hadde ikke prestene behov for. Når man tradisjonelt ikke har vært vant til det, er det nok vanskeligere å se den positive effekten av det.

Kirkerådsdirektøren bemerker samtidig at samtaler og kunnskapsdeling er viktig. Hun forteller at sikkerhetskurset DNK i fjor startet arbeidet med, nå er satt ut i live.

– Før nye prester skal gå med dødsbud, må de gjennom et obligatorisk e-læringskurs. Det sjekker vi også at er gjennomført før man kan gå.

– Hva med mentorordninger og systematisk kunnskapsdeling?

– Det skjer en del steder at nye prester får en mentor, og at erfaring deles i grupper. Dette er ikke systematisk, men det er ikke ukjent for oss. Dessuten blir alle nyutdannede prester tilbudt arbeidsveiledning, sier Vad Nilsen, som samtidig bemerker at hun ser frem til å lese hele masteroppgaven.

«Selv om det å overlevere et dødsbudskap er noe av de mest krevende og komplekse oppdrag en prest kan gjøre, støtter prestene seg i liten grad på kollegaer og arbeidsgiver», skriver Meisal og Aune.

– Hvilket ansvar har DNK for å sikre at prester har en forsvarlig arbeidshverdag?

– Selvfølgelig er det arbeidsgivers oppgave å sikre det. Det er bra vi får kunnskap, men det er ingen hindre eller stengsler for at dette tas opp i arbeidsveiledning. Det at prestene ikke gjør det, må vi undersøke. Hva er det som i praksis hindrer at det ikke blir gjort? Det kan godt hende at vi må legge til rette for at det blir mer systematikk i dette.

[ KrFU-innlegg vekker reaksjoner: – Det blir for drøyt ]