Dette intervjuet ble først publisert i september 2022, etter at Gunnar Bråthen ble valgt inn i Misjonssambandets hovedstyre.
– For meg er ikke kombinasjonen ny. Den norske kirke og Misjonssambandet er noe jeg har levd med hele livet, sier Gunnar Bråthen.
Det siste halvåret har 59-åringen havnet i en spesiell situasjon: Ikke bare er han blitt fungerende biskop i Den norske kirke, han er også blitt valgt inn i Misjonssambandets øverste valgte organ, også kalt hovedstyret. Dermed har han topposisjoner i to organisasjoner som står hverandre nær, men som i enkelte teologiske spørsmål synes å være på kollisjonskurs.
I Misjonssambandet er det for eksempel kun ett offisielt syn i samlivsspørsmålet som gjelder, nemlig at det seksuelle samliv er forbeholdt det livslange ekteskap mellom én mann og én kvinne. I Den norske kirke er det to syn på saken, noe som innebærer at også likekjønnede kan gifte seg i kirken.
Bråthen er tilbakeholden med å si hvor han selv står i stridsspørsmålene, men nøyer seg med å si at han forholder seg til lojal til Den norske kirkes vedtak. Samtidig omtaler han seg selv som «teologisk konservativ».
– Opplever du at du står i en teologisk spagat når du nå har topposisjoner i de to ulike organisasjonene?
– Jeg opplever i utgangspunktet ikke det. Gjennom hele livet har jeg hatt tilhørighet i begge organisasjonene. Jeg har følt meg fri til å være den jeg er, også teologisk, både i kirken og i Misjonssambandet, sier Bråthen.
På toppen
At Bråthen har fått høytstående posisjoner i de to organisasjonene, skyldes dels tilfeldigheter. I april i år ble det kjent at biskopen i Sør-Hålogaland, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, har fått brystkreft og derfor måtte sykemeldes. Fordi Bråthen er prost i Salten i Nordland, noe han har vært siden 2017, og domproststillingen ikke var besatt, ble det til at han steppet inn for henne. Planen er at han har denne rollen ut året hvis behovet varer så lenge.
Og i sommer ble Bråthen valgt som hovedstyremedlem i Misjonssambandet. Det skjedde med et klart flertall fra generalforsamlingen. Vervet innebærer dessuten at han kan bli valgt som toppstyrets formann, noe som skal avgjøres når hovedstyret samles til sitt første ordinære møte denne uken.
Bråthens historikk med de to organisasjonene strekker seg tilbake til oppveksten i Tromsø. Der vokste han opp i Grønnåsen menighet, hvor også faren satt i menighetsrådet. På søndager gikk familien på gudstjeneste der, og etter hvert ble Bråthen også med i kirkens ungdomskor, Ten Sing.
Misjonssambandet har han også alltid hatt et forhold til.
– Organisasjonen ligger som en åre i slekta på min mors side, sier han, og forteller om sin morfar fra Jæren i Rogaland som var omreisende forkynner i det som da het Kinamisjonen. Arbeidet førte morfaren til Troms der han ble gift og boende i Målselv.
– Selv ble jeg sendt på leir på Misjonssambandets leirsted i Troms som barn. Jeg var også med på det lille bedehuset i Tromsø misjonsforening, forteller Bråthen.
Jeg har følt meg fri til å være den jeg er, også teologisk, både i kirken og i Misjonssambandet
— Gunnar Bråthen
----
Gunnar Bråthen
- Utdannet teolog og ordinert som prest i Den norske kirke
- Prost i Salten i Nordland, men er for tiden fungerende biskop i Sør-Hålogaland
- Styreleder på Fjellheim Bibelskole og på Jakobsbakken Fjellsenter, begge eid av Misjonssambandet. Siden i sommer har han også vært styremedlem i misjonsorganisasjonens hovedstyre.
----
[ Misjonssambandet skriver kvinnehistorie ]
– Må ikke bli en frikirke
At medlemmer i Den norske kirke kan veksle mellom Misjonssambandets bedehus og kirkens gudshus, har det lenge vært tradisjon for. Men særlig i større byer har det gradvis skjedd en utvikling. I bedehus som samler mange mennesker, har forsamlingene begynt å kalle seg «menighet» eller «kirke». Her defineres møtene som gudstjenester, og de tilbyr dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.
At bedehusene i større grad blir fristilt Den norske kirke, er en utvikling som Bråthen mener har noen ulemper.
– Jeg er av de som har tenkt at det er viktig at Misjonssambandet primært forblir en misjonsorganisasjon og ikke blir en frikirke. Tradisjonelt har organisasjonen vært kjent for lette tropper og mye misjon per krone, der de nasjonale strukturene ikke var veldig kostnadskrevende og rigide. Ved å tilby «full pakke» frykter jeg det på sikt kommer til å kreve en del ressurser som kan gå utover misjonsarbeidet.
– Mener du Misjonssambandet burde spille mer på lag med Den norske kirke?
– Ja, jeg hadde jo håpet at vi kunne klare det. Det skal ikke kjennes unaturlig «for det brede lag» å realisere et misjonsengasjement gjennom Misjonssambandet. Håpet mitt er at organisasjonen kan favne bredt og at kirkemedlemskap ikke trenger å sette skiller.
[ Mener Den norske kirke bør gi kvinnelige prester en offisiell unnskyldning ]
Ble overrasket over å bli valgt
Også i voksen alder har kombinasjonen Misjonssambandet/Den norske kirke fulgt Bråthen. Han studerte teologi på Det teologiske menighetsfakultet i Oslo, og har også gått på misjonsorganisasjonens skole på Fjellhaug i samme by. Før han ble ordinert som prest i Den norske kirke, jobbet han tolv år i Misjonssambandet, blant annet som rektor på Fjellheim bibelskole i Tromsø.
Ifølge Bråthen er det trolig første gang at en ordinert prest fra Den norske kirke sitter i Misjonssambandets hovedstyre.
– At jeg ble valgt inn i hovedstyret med et såpass høyt stemmetall overrasket meg. I tillegg til å være glad for tilliten, må jeg jo si at det står respekt av misjonsfolket. Det viser at de klarer å ha to tanker i hodet samtidig.
[ Øyvind Åsland slutter som generalsekretær i Misjonssambandet ]
Ulike kvinnedebatter
Teologiske forskjeller mellom de to organisasjonene gjenspeiler seg også i syn på kvinners rolle. Nylig ble det bestemt at kvinner omsider kan bli valgt inn i hovedstyret til Misjonssambandet. Likevel er det fortsatt bare «egnede menn» som kan ha et «særlig åndelig tilsynsansvar», noe som innebærer roller som pastor, forsamlingsleder og regionleder.
I Den norske kirke har bispemøtet slått fast at mannlige prester ikke kan reservere seg mot å samarbeide med kvinnelige prestekollegaer.
Bråthen ønsker ikke å kommentere debatten, men sier mer generelt:
– I en del av stridsspørsmålene som har vært i det siste, så synes jeg kanskje at det fra begge leire forenkles litt. Dette er spørsmål som det har vært jobbet med lenge teologisk og som det ikke uten videre er lett å konkludere med. Men en virksomhet må lande et sted, og når beslutningene er tatt får man forholde seg til det. Jeg synes imidlertid ikke det er et godt teologisk argument at «vi lever i 2022».
At vi i dag har et stort mangfold av meninger, gjør at du kan være med i Den norske kirke uten å bli tatt til inntekt for hva alle andre i kirken mener.
— Gunnar Bråthen
Gjensidig tillit
Som konservativ teolog er Bråthen opptatt av at Den norske kirke framover vil fortsette å ha et rom for meningsmangfold.
– At vi i dag har et stort mangfold av meninger, gjør at du kan være med i Den norske kirke uten å bli tatt til inntekt for hva alle andre i kirken mener. Jeg synes det er en rikdom at vi har en folkekirke som kan romme det.
Samtidig synes han det kan være krevende at Den norske kirke har valgt å leve med to syn i enkelte spørsmål.
– Men min erfaring er at der det er gjensidig tillit, der er det rom for teologiske uenigheter.
[ På innsiden av en misjonsorganisasjon i krise ]
Misjon som lim
Selv om det ofte er skillelinjene mellom Misjonssambandet og Den norske kirke som løftes fram i kristenmedia, opplever Bråthen at det er langt mer som forener dem. I begge organisasjoner står evangeliet om Jesus Kristus sentralt. Det er et budskap som begge ønsker å nå ut med gjennom misjon, forteller han.
Han tror dessuten at skillelinjene er større på toppen enn den er blant fotfolket i organisasjonene.
Det illustrerer han med et bilde: Se for deg to triangler, der den ene er Den norske kirke og den andre Misjonssambandet. Begge har en spiss som peker opp. De representerer toppledelsen i den enkelte organisasjon.
– De to spissene står kanskje et stykke fra hverandre, men trianglene står så nært i forhold til hverandre – at når du kommer helt ned, så er det i stor grad den samme grasrota. Mitt inntrykk er at de lever godt med ulikheter. Det bør også vi lenger oppe i trianglene gjøre så godt vi kan.
[ Hovedstyremedlemmer om Åsland-fratredelse: Vi kunne ikke stille oss bak ]
