Skjuler troen i landet der Gud forsvant fra offentligheten

FRANKRIKE: Déborah prøver å skjule for lærerne sine at hun er kristen. Muslimske Afaf må ta av hodeplagget om hun vil jobbe i offentlig sektor. For å sikre religionsfrihet, er tro en privatsak i Frankrike. Men professor Miaille mener sekularitetsprinsippet er misforstått.

Det er tidlig lørdag morgen. Den sør-franske byen Nîmes har ennå ikke våknet, men i et klasserom på universitetet er ti studenter samlet rundt et bord. Raske fingre løper over tastaturene, og kulepenner beveger seg fra venstre mot høyre i skrivebøkene. Ved enden sitter en mann i åttiårene. Han har på seg en koboltblå dressjakke og en mørkerød sløyfe knyttet rundt halsen. Studentene titulerer han som «professeur Miaille», hans fulle navn er Michel Miaille.

Monsieuren er jurist, og i dag foreleser han om religionens rolle i det offentlige.

– Jeg veksler mellom to jobber i løpet av en dag, én i det private og én i det offentlige. Betyr det at jeg må ta av og på meg hijaben, spør en av studentene.

Miaille svarer tydelig:

– Jobber man i offentlig sektor, må man ta av hodeplagget. Det samme gjelder for andre synlige religiøse symboler.

Troende betaler prisen

Årsstudiet handler om «laïcité», et fransk begrep som betyr at stat og religion er atskilt. For 117 år siden ble det lovfestet at Den katolske kirke skulle skilles fra den franske staten. Kirken, som allerede hadde mistet makt siden den franske revolusjonen, ble da ytterligere svekket i Europa. I dag er loven fortsatt gjeldende og brennaktuell.

Afaf Tertag, en muslimsk student i professorens klasse, mener loven mot religiøse symboler i offentligheten er en pris hun og andre troende må betale. Prinsippet skal i utgangspunktet sikre religionsfrihet, men professor Miaille mener det er misforstått.

.

De siste 20 årene har det kommet stadig flere lover mot religiøsitet i offentligheten fra franske myndigheter. I 2004 kom forbudet mot synlige religiøse symboler på offentlig skole, og i 2011 kom forbudet mot ansiktsdekkende hodeplagg på offentlig sted. De siste fem årene har mange franske byer innført forbud mot burkini, en heldekkende badedrakt brukt av muslimske kvinner. Våren 2021 aksjonerte folk verden rundt med slagordet «Hands off my hijab».

Hvordan skal man forholde seg til skillet mellom stat og religion på arbeidsplassen? Det lærer studentene til Miaille om, og de fleste har derfor en jobb ved siden av studiet som på en eller annen måte kan knyttes til denne problemstillingen.

Av den grunn er det mange troende i klasserommet. Katolikker, protestanter, muslimer og jøder. Men også ikke-religiøse tar kurset for å dypdykke i Frankrikes skille mellom religion og stat.

.

En av studentene er sykehusprest, en annen sykehusimam. Begge to er helt avhengige av å fullføre kurset for å få utbetalt lønn av det offentlige. For hvordan skal den franske staten ellers vite at de har forstått sekularitetsprinsippet?

Mangel på kunnskap om hverandre

Miailles studenter skal på utflukt for første gang siden studiestart. Sammen med studenter fra nabobyen går turen til Frankrikes eldste synagoge, og til en moské i samme by. Målet er å lære om nettopp jødedommen og islam.

En minibuss og seks biler parkerer utenfor den jødiske gravlunden, som er omkranset av tre meter høye murer. På innsiden strekker enda høyere trær seg mot himmelen, og kaster skygger over de flere hundre gravene.

Guiden, en mann med det jødiske hodeplagget kipa, skraper blader og kvister av en gravstein med stokken sin. Det ser ikke ut til at graven har fått så mye oppmerksomhet de seneste årene. Kirkegården kan dateres tilbake til det fjortende århundret, og steinmurene ble reist fem hundre år senere.

.

Etter en times omvisning skrur mannen med kipa på en spinkel vannkran som står like ved utgangen mot vest. Han skyller hendene sine i det kalde vannet, skrur av springen, før han peker på den med stokken sin.

– Skal vi vaske hendene, spør en forvirret student.

Herremannen nikker, før han setter blikket i bakken og finner veien ut gjennom porten. For de fleste studentene er dette deres første møte med jødedommen. Det er også deres første møte med den jødiske tradisjonen som sier at en skal vaske hendene når man forlater en kirkegård. Mens mannen med kipa vasker seg for å gi slipp på onde ånder som kan ha festet seg til hendene hans, kjenner ikke studentene til denne tradisjonen når de går i gang med å vaske sine egne hender.

Fordi tro og religion er en privatsak må man oppsøke informasjonen selv, om man vil ha den. Allerede på slutten av 1800-tallet ble det bestemt at den franske skolen skulle være obligatorisk, gratis og ikke minst sekulær. I dag har fremdeles ikke elever ved offentlige barne-, ungdoms- og videregående skoler religionsundervisning.

Bilde av Afaf Tertag

Afaf, som kom til Frankrike fra Algerie for 15 år siden og om ett år kan kalle seg jurist, mener det er et problem at man ikke lærer og heller ikke kan mer om andre religioner.

– Det fører til fordommer, sier hun.

Redd for å bli dømt

Over et katolsk herberge fra 1700-tallet, i en liten by litt lenger nord i Frankrike, henger sola høyt på himmelen. Dørene til et stort samlingsrom står på vidt gap, og støvet danser i sollyset som tegner mønstre på de mintgrønne murveggene. Her skal en protestantisk ungdomsgruppe fra byene som omkranser Allex, samles.

Pastoren og de to barna hans, Aina og Matouki Radaiarijaona, er på plass litt før de andre. Stolbein skrapes mot steingulvet når søsknene klargjør rommet før de andre ungdommene kommer. En times tid senere bremser biler opp utenfor. Bildører smelles igjen. Bagasjen lempes så vidt innenfor døra, og én etter én setter de franske ungdommene seg på stolene som nå står oppstilt i en sirkel. Gjennom sang, bønn og samtaler skal ungdommene komme nærmere Gud.

.

De er ikke så åpne om troen sin ellers. Om de så ikke skjuler den, viser de den heller ikke.

– På skolen snakker jeg nesten ingenting om troen min. Og om jeg gjør det, er det veldig generelt og lite personlig, sier Matouki.

For ham og de andre ungdommene på leiren er tro en privatsak, akkurat slik det franske samfunnet vil at det skal være. På den offentlige skolen ungdommene går på, får de ikke lov til å bære synlige religiøse symboler som hijab, kipa eller store kors. Men små smykker går greit.

Bilde fra Frankrike av et hugenottsmykke og to ungdommer fra ungdomsleiren.

Under den hvite genseren til 18 år gamle Déborah Sausse henger et kjede i sølv. Anhenget er et lite kors på størrelse med en enkroning, og under korset henger det en enda mindre fugl opp ned. Det er symbolet til hugenottene, betegnelsen på de som er tilhengere av den reformerte kirke i Frankrike. Er du protestant er det derfor vanlig å bære dette smykket. Déborah bruker halskjedet så å si hele tiden, for henne er det en påminnelse om at Gud alltid er med.

Men får hun ikke dekket det til når hun er på skolen, tar hun det heller av.

– Jeg vil ikke at lærerne skal vite at jeg er kristen.

Hun er redd for at troen skal påvirke lærernes mening om henne.

På den offentlige skolen har ikke elevene religionsundervisning. I historietimene lærer de likevel litt om religion, fra et historisk perspektiv. Men at korset Déborah bærer er et hugenott-smykke, vet de færreste. De færreste vet hvorfor muslimer bærer sjal, eller hvorfor jøder vasker seg på hendene når de forlater en kirkegård.

.

I likhet med Afaf tror Matouki at mangelen på kunnskap kan være en kilde til fordommer. Frykten for andres stereotypier er begrensende.

Et misforstått prinsipp

En fem minutters kjøretur fra den jødiske gravlunden ligger synagogen studentene til Miaille skal besøke.

I sentrum av byen Carpentras, kilt mellom to murhus står den, med buede vinduer og en tung inngangsdør i tre. Man må se en ekstra gang for å skjønne at det er et gudshus.

Mannen med kipa forteller om den jødiske praksisen i synagogen. Armer reises i været, og spørsmål besvares. Et sukk går gjennom studentene når han forteller at kvinner må sitte på galleriet under gudstjenestene. Sukket virker ikke like tungt når imamen i moskeen sier det samme 40 minutter senere. Enten visste de det, eller så var det ikke overraskende.

.

Afaf opplever at mange som ikke kjenner til islam tror hun blir tvunget til å bruke hodeplagg. For henne er det et valg. Og selv om hodeplagget er lov å bruke alle steder, utenom på offentlig skole og på jobb ved en offentlig institusjon, faller ikke alltid valget i god jord hos andre franskmenn. Jusstudenten har selv fått høre det.

– En gang jeg kjørte med barna mine, bad en gruppe med folk meg om å komme meg ut av landet deres, og dra tilbake til der jeg kom fra. Og dette er bare én av flere slike hendelser, forteller hun.

Hun har også muslimske venninner med jobb i butikk som har opplevd at kunden ikke vil bli ekspedert av dem, fordi de har på seg slør.

Afaf tror det er flere grunner til at muslimer ofte møtes med fordommer.

– Hvordan sekularitetsprinsippet blir utøvd i praksis er helt klart en del av det. Men, jeg tror fordommene også kommer av separatisme, terrorisme, migrasjon og at franskmenns syn på religion er mer anspent enn i andre land.

.

På mange måter har hun rett. Den politiske spenningen mellom katolikker og ikke-katolikker i Frankrike på slutten av 1800-tallet og landets historie som kolonimakt, har gjort franskmenns syn på religion mer anspent sammenliknet med andre europeiske land. Laicité-tanken, om at idet man er fransk borger skal legge fra seg andre tilhørigheter, er i konflikt med det økende religionsmangfoldet.

De siste femti årene har antall tilhengere av andre religioner enn kristendommen økt i Frankrike. Det skyldes globalisering og økt innvandring fra spesielt Nord-Afrika og Midtøsten. Siden slutten av 70-tallet har islam vært i sterk vekst, og i dag har Frankrike den største muslimske befolkningen i Vest-Europa.

Professor Miaille mener diskrimineringen Afaf opplever ikke handler om sekularitet, men at politikere har misforstått prinsippet.

– Mange har et feil bilde av sekularitet. Loven fra 1905 er ikke imot religioner, sier han.

Han peker på at alle kan tro på og tilbe hva de vil, så lenge de ikke forstyrrer offentlig orden.

Egentlig handler sekularitet om at staten skal være religionsnøytral, ikke borgerne. I Frankrike legges likevel mye av presset på de religiøse. De siste tiårene har det dukket opp flere lover som hindrer religionsutøvelse i det offentlige rom, under dekke av å bekjempe terrorisme og islamisme.

– Mange forstår ikke engang at det er forskjell på islamisme og islam, sier Afaf.

Miaille bruker disse lovene som eksempler på hvordan styresmaktene prøver å ramme muslimer spesifikt, for å forhindre problemer i samfunnet. Professoren er klar på at det ikke er muslimene i seg selv som er problemet.

Styresmaktene snakker om innvandrernes uvilje til å integrere og tilpasse seg franske lover, ved for eksempel å nekte å ta av seg hodeplagget. Derimot er det få som debatterer de sosiale og økonomiske forskjellene.

Stigmatiseringen av muslimer i Frankrike har økt etter Emmanuel Macrons presidentperiode, ifølge Julien Talpin, forsker i statsvitenskap ved National Center for Scientific Research, skriver den arabiske avisen Al-Jazeera.

Anstrengt forhold til religion

I det tjuende distriktet i Paris lirker Prunelle P. en ildfast form ut av kjøleskapet. Med den ene hånda plasserer hun maten i et hvitt og gult handlenett. Om tretti minutter går solen ned, og da skal hun sitte ved et dekket bord sammen med vennene sine. De skal bryte fasten.

Prunelle er én av omtrent 5.000 bahaier i Frankrike, en monoteistisk religion som hadde sitt opphav i Iran under andre halvdel av 1800-tallet. Bahaiene deler året inn i 19 måneder, alle bestående av 19 dager.

Bilde av et bahai-symbol og Prunelle

Natt til 21. mars markeres starten på et nytt år, måneden før skal det fastes. Bahaier avstår seg da fra mat og drikke, fra soloppgang til solnedgang. Prunelle, som er markedskonsulent i et fransk firma, går derfor hele dager på jobb uten å spise.

– Det er en fin anledning til å fortelle om troen min, sier hun.

På samme måte som Afaf, Matouki og de andre ungdommene på leiren opplever at få vet hva det vil si å være muslim eller protestant, er det ifølge Prunelle også få som vet hva det innebærer å være bahai.

– Å ikke tilhøre én av de tre største religionene, i et land som har et anstrengt forhold til religion, har ikke alltid vært lett. Noen er nysgjerrige, andre likegyldige. De fleste kommentarer er positive, og om noen sier noe sårende glemmer jeg dem fort, fordi jeg vet at sekularismen sikrer religionsfriheten min, forteller 26-åringen.

Som tenåring var Prunelle redd for å fortelle om troen sin. Hun er oppvokst i en katolsk familie, og ble introdusert for bahai-religionen av moren sin. Etter å ha studert både kristendommen og islam, bestemte hun seg som sekstenåring for å bli bahai, fordi religionens verdier passet godt med hennes egne.

Da Prunelle bestemte seg for å bli tilhenger av bahai-religion fikk hun ett råd av faren sin, velg én av de store religionene. Han var redd for at datteren ville bli marginalisert i det franske samfunnet om hun tilhørte en mindre kjent religion.

– Faren min er ateist, og han synes vi har en lang vei å gå før religion ikke lenger er et sensitivt tema i offentlige diskusjoner i Frankrike, sier Prunelle.

Ønsker større toleranse

Det hviner i bremsene da metroen stopper i det tolvte distriktet i hovedstaden. Musikk fra et trekkspill er bakgrunnsmusikken idet en smekkfull togvogn åpner dørene sine. Ut piler det travle franskmenn, blant dem Prunelle.

Det summer litt før inngangsdøra til et ti-etasjers bolighus like ved metroen åpner seg. Sola henger nå lavt over horisonten, før den raskt slukes av høye bygninger, og erstattes av gatelys.

På bordet står salater, spagetti-retter og småpizzaer. Prunelle finner plass til den ildfaste-formen. Stolene rundt middagsbordet fylles av vennegjengen. Det blir stille før de begynner å be. Noen synger. Så brytes fasten.

.

I kveld er det bare seks stykker rundt bordet, men om flere skal samles må de leie et lokale. Bahaiene har ikke et eget samlingshus i hovedstaden, og det kan være utfordrende å finne steder som tar imot religiøse grupper.

– Folk er redde for det de ikke vet noe om, sier Prunelle.

Til tross for at hun synes stat og kirke burde være atskilt, slik virkeligheten er i Frankrike i dag, mener hun at sekularitetsprinsippet er misforstått.

– Mitt inntrykk er at man ikke skal vise troen sin i offentligheten, fordi det kan gjøre noen ukomfortable. Men jeg synes vi burde kunne snakke om religion for å vise mangfoldet i landet vårt, og for at toleransen til andre kan vokse.

– Det er den sanne «laïcité» for meg.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Religion