– Mamma har alltid sagt jeg var et veldig kristent barn.
Naja Amanda Lynge Møretrøs forsiktige latter høres i andre enden av telefonen. Det er dagen før hun skal intervjues til Min tro live under Olavsfestdagene i Trondheim. 25-åringen er tydelig nervøs. Hun er ikke vant til å snakke om troa si.
Da hun ble valgt som leder av Kirkens Nødhjelp sin ungdomsorganisasjon Changemaker i fjor ble hun intervjuet av den nynorske nyhets- og debattavisa Framtida. De spurte henne blant annet hvem hun ville invitert på middag, om hun kunne invitert absolutt hvem som helst.
«Jesus», svarte sørlendingen blidt. Og han skulle selvsagt blitt servert «rægår» og krabbeklør.
– Etter jeg hadde svart det tenkte jeg at nå lever jeg opp til stereotypien her. Her kommer den kristne sørlandsjenta som er ny leder i en ungdomsorganisasjon som attpåtil er tilknytta kirka.
---
Naja Amanda Lynge Møretrø
- Leder i Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker
- 25 år
- Fra Kristiansand
- Intervjuet til Min tro live under Olavsfestdagene i Trondheim
---
Hva ville Jesus gjort?
Det er vanskelig å gå upåvirket hen når man har vokst opp i tjukkeste bibelbeltet. Først og fremst gjennom besteforeldrenes sterke tro, men også gjennom barne- og ungdomsarbeidet i den lokale menigheten, Vågsbygd kirke.
Allerede som ettåring begynte hun å snakke om at hun ville synge i barnekoret. Og som treåring gikk drømmen i oppfyllelse. I sju år skulle hun synge i barnegospel av full hals. Naja ble tidlig opptatt av Jesus og fortellingene om ham. Nå som hun sitter i Vår Frue kirke i Trondheim og skal snakke om tro, er det noe av det første som dukker opp.
– Jeg kan fortsatt høre bestemors stemme i hodet: «Hva ville Jesus gjort, Naja?» Så det tenkte jeg som barn også.
Spørsmålet tok hun med seg i barnehagen og i skolegården. Hvis noen ble holdt utenfor leken eller var lei seg, var Naja der med en gang. Alle barna måtte få være med. Det ville Jesus sørget for.
– Det ga meg en slags styrke å gjøre det rette. Det er ikke sånn at jeg har vært et kjempesnilt barn hele tida, men jeg har alltid vært opptatt av å se dem utenfor og ta dem med. Det er ikke alltid det er så populært …
Hun stopper opp og tenker seg litt om.
– Jeg har nok brukt troa og Jesus for å tørre å være den som sier ifra om ting som kanskje ikke er så kult der og da. Nå i ettertid er jeg veldig stolt av det.
Demonstrering og kommaflytting
Rettferdighetssansen hun utviklet allerede som barn har også ført Møretrø inn i engasjementet hun lever av i dag. Changemaker jobber med å engasjere unge mennesker til å skape en mer rettferdig verden.
– Mange unge bryr seg, men vet ikke hva de skal gjøre med engasjementet. Vi prøver å hjelpe dem med det, forteller Møretrø.
Changemaker jobber med flere viktige saker, men det er likevel klimakampen som ligger lederens hjerte nærmest.
– Klimakamp handler ikke bare om å kutte utslipp. Det handler også om å se nærmere på hvem som rammes verst. Det er de fattige.
Møretrø har vært til stede på klimatoppmøter både i Madrid og i Glasgow. Hver gang har hun blitt slått av hvor lang avstanden er mellom «folket» og politikerne.
– I Glasgow var jeg mye ute og demonstrerte, i tillegg til å være inne på forhandlingene. Da var det veldig tydelig at de ekte folka var der ute og makta der inne. Det var rart å være ute og demonstrere med så mange engasjerte mennesker, for så å gå inn til politikerne og flytte et komma. Sånn kan jeg bli motløs av.
Jeg har nok brukt troa og Jesus for å tørre å være den som sier ifra om ting som kanskje ikke er så kult der og da
— Naja Amanda Lynge Møretrø
– Et dårlig ankerfeste
I sånne stunder kan det fortsatt gi henne styrke å tenke på hva Jesus ville gjort.
– Fordi han gjorde ting som ikke var så populært på den tida han levde. Endring er kjempevanskelig og dødsubehagelig. Men vi er nødt til å gjøre det, hvis ikke ødelegger vi jorda vår. Vi mennesker er egentlig for treige til å gjøre de endringene.
– Da hjelper det å tenke på Jesus, som var så radikal. Når vi ser det i retrospekt tenker vi at Jesus var tidenes kar, men han var ikke det på den tida. Han ble forfulgt og korsfesta for det han gjorde og mente.
Hun innrømmer at det ikke er så veldig ofte at hun tenker på det lenger. Men i forberedelsen til denne samtalen har hun tenkt mye på det. At det perspektivet ligger der, innerst inne hos henne.
For mens barnetroa hennes var billedlig og konkret, har den i dag havnet mer på avstand og blitt til noe abstrakt. Det er tydelig at hun tenker mens hun prøver å formulere de riktige ordene. Men hun lar dem slippe til likevel, uferdige, løse, sårbare tanker om troa hennes egentlig er.
– Det er et slags ankerfeste … Et veldig dårlig ankerfeste. Men det er der likevel. Jeg kan alltid komme tilbake til det.
«Så må ikke Naja eller mamma dø»
Da hun var liten ba hun og moren sammen hver kveld. Når hun innimellom sov over hos pappaen sin måtte hun ringe mamma for å få kveldsbønnen på øret. De pleide å avslutte bønnen med et vers fra teaterforestillingen Like til Betlehem. Hun rensker stemmen og synger forsiktig, men klart og tydelig:
– «Alle barn som sulter, fryser og som lider, gjør det slik at hjelp de kan få». Og så avslutta vi helt til slutt med: Så må ikke Naja eller mamma dø. Jeg avslutter fortsatt bønnene mine akkurat slik.
– Var du redd for å dø?
– Jeg var veldig redd for at mamma skulle dø. Da besteforeldrene mine passet meg var jeg alltid sikker på at hun hadde krasjet med bilen. Så ja, jeg var veldig redd for døden egentlig.
– Er du det fortsatt?
– Ikke like aktivt. Men jeg kan fortsatt si til mamma: «Ha det, mamma – ikke dø» når jeg går fra henne.
Hun vet ikke helt hva som skremmer henne sånn med døden. Hun synes bare det er så trist at folk man er glad i skal forsvinne. Hun kan huske da bestefaren hennes døde da hun var 10 år. Det var som om hele verden gikk i tusen knas. En sånn hjerteskjærende, vrælende sorg, som hun kaller det.
– Så tror jeg kanskje at det finnes noe etter døden. Jeg vet ikke helt hva, men jeg tror i så fall det er noe godt. Men det gjør jo ikke at vi savner de menneskene noe mindre her på jorda.
---
4 raske
- Gud er: Kjærlighet som rommer alle
- Jeg klarer meg ikke uten: Gode klemmer
- På gravsteinen min skal det stå: Jeg hadde det sabla gøy!
- Boka alle må lese: Brief Answers to the Big Questions av Stephen Hawking
---
Spørsmål uten svar
25-åringen sier hun kan bli frustrert av å tenke for mye på troa si.
– Når jeg tviler, men likevel kaller meg kristen … Kan jeg egentlig det? Når vet man egentlig om man er kristen eller ikke?
Hun lar spørsmålet henge i lufta som om hun ønsker at noen skal gi henne et svar. Men ingen svarer henne. I stedet får hun enda et spørsmål:
– Når synes du det er vanskeligst å tro?
Hun blir stille igjen. Tenker seg om for å finne de rette ordene.
– Jeg tviler ofte hvis jeg graver meg ned i trosspørsmålene.
– Da jeg skulle tenke på denne samtalen her … Finne ut hva jeg egentlig tror og synes er viktig – da havner jeg uti en sånn «tror jeg egentlig at Jesus døde på korset»-tankerekke. Og hvis ikke jeg tror det, er jeg kristen da?
[ Megakirke er blitt Californias svar på Vatikanet: «En katolsk drøm på stereoider» ]
Den rette tro
Det er ikke første gang hun har stilt seg det spørsmålet. Da hun begynte på videregående møtte hun andre ungdommer fra hele Kristiansand. Mange av dem var kristne og mange av dem kom fra frikirkelige miljøer utenfor Den norske kirke. De hadde andre måter å snakke om Jesus og tro på enn det hun selv var vant til.
– De snakket på en måte jeg ikke syntes var så bra. Det var mye fokus på hva som var «den rette måten å være kristen på».
Som en som kom fra et helt annet miljø begynte hun å tenke at hun kanskje ikke var så kristen likevel.
– Det gjorde meg sint at noen kunne mene at Gud elsker alle, men ikke homofile. Eller at Gud elsker homofile, men ikke vil at de skal vise frem kjærligheten sin. De spørsmålene gikk og kvernet i meg – og gjør det egentlig fortsatt.
Middag med Jesus
For hvis Changemaker-lederen hadde fått spise middag med Jesus i dag, er det noe av det første hun ville tatt opp.
– Jeg er veldig sikker på at Jesus aldri ville ekskludert homofile. Jeg tror veldig på at kjærligheten er det største. Det må være det som betyr noe. Det som er så fint kan ikke være så vondt.
– Så det ville jeg spurt han om. Bare så vi kunne tatt livet av den myten med en gang. Så ville jeg spurt han om alle bibelfortellingene jeg vokste opp med. Hvordan det egentlig var.
– Tror du han hadde blitt med i Changemaker?
– Ja, kanskje det … Nei, vi er ikke radikale nok for ham.
Selv om Changemaker ikke lenger har i vedtektene sine at arbeidet deres skal bygge på Jesu ord, er det fortsatt mye av arbeidet som bærer med seg for eksempel det kristne budskapet om nestekjærlighet.
[ Broren døde på misjonsreise. Nå er Christian ungdomspastor ]
Bygge tillit med tro
Møretrø er bevisst på hva slags rolle religiøse og kristne miljøer spiller og kan spille i kampen for en mer rettferdig verden.
– Den kristne kirka i verden er en enorm mengde med folk. Den norske kirke er Norges største organisasjon. Det har enormt mye å si hva som foregår der. I tillegg er det et sted man samles om noe som er større enn seg selv. Det må man bruke for det det er verdt.
Hun ser hvordan Kirkens Nødhjelp får tillit og lokal forankring ute i verden fordi de samarbeider med religiøse ledere som har troverdighet i de lokalsamfunnene.
– Da er vi ikke et vestlig land som kommer og prakker noe sekulære greier over hodet på dem. Vi bruker noe vi har til felles til å bygge lokalsamfunn de selv kan lede. Man kan gjøre det uten kirke også, men det er et bra og effektivt virkemiddel.
Møretrøs farmor ble født og oppvokst som inuitt på Grønland. Der møtte hun Møretrøs farfar. Han var dansk og jobbet som lærer på Grønland da de to møttes. Faren til Møretrø ble født på Grønland. Siden flyttet familien til Danmark der de fikk en liten jente. Hun fikk navnet Naja. Det er grønlandsk og betyr «lillesøster til en storebror». Det er hun Naja Amanda Lynge Møretrø er oppkalt etter.
– Jeg har dessverre aldri lært meg språket. Ikke pappa heller. Det er veldig trist.
Vi ser for oss Gud som en mann eller som en menneskelig karakter oppe i en sky. Men det stemmer ikke. Det er ikke meninga at vi skal klare å se for oss Gud
— Naja Amanda Lynge Møretrø
Nødt til å gjøres nå
Fordanskningspolitikken gikk hardt utover urbefolkningen på Grønland, på samme måte som fornorskningspolitikken overfor samene i Norge. Møretrø er smertelig klar over at familien hennes på mange måter er blitt frarøvet en kultur som aldri vil komme tilbake.
– Da jeg var på klimatoppmøtet i Glasgow møtte jeg representanter for urbefolkninger som sa at de opplevde kolonitida fortsatt. Det bevegde noe veldig inni meg og jeg ble inspirert til å jobbe mer med tematikken. Vi er nødt til å tenke mer på urfolkene i klimakampen. Det er i stor grad dem som må betale prisen.
– Hvor finner du motivasjonen til å fortsette å kjempe for klimaet når alt ser mørkt ut?
– Nei, det var det … Jeg ser at det er mange unge mennesker som fortsatt håper og er engasjerte. Og jeg tenker det hadde vært verre om vi ikke gjorde det vi gjør. Det er en tynn livline å henge i, men det er ikke noe alternativ å stoppe.
FNs klimapanel har gitt oss frem til 2030 å kutte utslippene våre drastisk. De har sagt det haster, men at det er mulig å få til.
– Da må vi gjøre noe nå. Vi har frem til 2030 og det er ikke ti år lenger. Vi er nødt til å gjøre det akkurat nå. Da er dette den beste måten jeg kan bruke tida mi på.
Kjærlighet som rommer alt
Hvis hun skal gi én utfordring til kristne miljøer i dag, er det å snakke mer om tvil. Hun tror det er mange som henne selv som trenger å høre at den troa de har også er ok. Det må være et trosfellesskap der man kan se på ting ulikt og snakke åpent om det, forklarer hun.
– Jeg tror at det er meninga at vi ikke skal forstå alt, men så har vi mennesker skapt Gud i vårt bilde fordi det er det vi kan forstå. Vi ser for oss Gud som en mann eller som en menneskelig karakter oppe i en sky. Men det stemmer ikke. Det er ikke meninga at vi skal klare å se for oss Gud.
Hun trekker pusten og fortsetter:
– Da tror jeg ikke det har så mye å si med detaljene i troa vår heller, eller det kirka til enhver tid tenker er riktig. Det er ikke sikkert det er så farlig. Jeg tror Gud er kjærlighet og kjærlighet rommer alt. Om man er kristen eller ikke.
– Temaet for årets Olavsfest er håp. Hva håper du på, Naja?
– Jeg håper på at vi om tretti år kan se tilbake på denne tida og tenke: Det gikk veldig, veldig dårlig en periode, men vi klarte å snu det. Vi klarte å redde kloden. Vi fant ut at det ikke handlet om å ha mer og mer ting og penger, men vi fant frem til noen andre verdier som gjør at mennesker – ikke bare i Norge, men i hele verden – kan leve gode liv.
– Det er mitt største håp for verden.
[ Min tro: – Det finnes ikke noe mørke hvor Gud ikke har vært ]