Religion

Tror arbeidsgiver vil vurdere andre tiltak enn oppsigelse

ARBEIDSRETT: Arbeidsvernet til prester som ikke vil forrette nattverd med kvinner har vært krevende siden begge kjønn ble ønsket til prestetjeneste. Det tegner seg ut med all tydelighet nå, forteller generalsekretær i Presteforeningen.

– Kunnskapen om en kollegas motstand mot ens egen prestetjeneste er krevende å leve med og håndtere i arbeidsfellesskapet. Det tegner seg ut med all tydelighet nå, og forplikter arbeidsgiver til å finne en løsning, sier generalsekretær i Presteforeningen, Anna Grønvik.

Tematikken har blitt reaktualisert etter at preses i Den norske kirke (DNK), Olav Fykse Tveit i Vårt Land torsdag antydet at prester som motsetter seg kvinnelige kolleger bør vurdere hvorvidt de skal fortsette å jobbe i Den norske kirke.

Bispemøtets vedtak 2020 slo fast at en prest ikke kan påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Samtidig fremholder vedtaket at det ikke er teologisk meningstvang, men at ulike meninger ikke kan komme til uttrykk gjennom en praksis «som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste».

Men når er det egentlig grunn til oppsigelse? Svaret er ikke enkelt, ifølge Presteforeningen. Det knytter seg til den enkelte ansattes forhold.

– Det korteste svaret er kanskje at når en arbeidstaker over tid motsetter seg det arbeidsgiver pålegger, får arbeidsgiver en grunn til å vurdere om arbeidstakeren kan fortsette arbeidsforholdet, sier Grønvik.

Hun understreker at prestene som allerede er ansatt og som ikke vil forrette nattverd med kvinnelige kolleger har et sterkt vern.

– Det er derfor disse sakene har blitt så krevende. Det har vært krevende siden tiden hvor både kvinner og menn ble ønsket til prestetjeneste i DNK, fordi det å motsette seg å forrette gudstjeneste sammen med en kollega er i realiteten å si at jeg ikke anerkjenner vedkommende sin ordinasjon og prestetjeneste.

---

Bispemøtets vedtak 2020

  • I 2020 pågikk det en debatt om mannlige prester kan reservere seg mot tjenestefellesskap med kvinnelige prester av teologiske hensyn.
  • Det førte til at Bispemøtet i oktober 2020 fastholdt at både kvinner og menn har sin rettmessige plass som prester i Den norske kirke.
  • Bispemøtet har som oppgave å fastslå Den norske kirkes lære, og vurderer hvordan ordningene i Den norske kirke samsvarer med dette.
  • I vedtaket står det: «En prest kan ikke berope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Det eksisterer ikke noen slik reservasjonsrett i vår kirkes ordninger. Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste».

Kilde: Den norske kirke

---

Forpliktet til å sikre et godt arbeidsmiljø

Det er et sterkt oppsigelsesvern i norsk arbeidsliv, fremholder Grønvik. Men i vurderingen av den enkelte ansattes arbeidsforhold bør arbeidsgiver samtidig kunne forvente at den ansatte har respekt for arbeidslivets generelle spilleregler, fortsetter hun.

– Alle ansatte er forpliktet til å medvirke til og i stabsfellesskapet på en måte som sikrer godt arbeidsmiljø. Det er ingen særregler i kirken som tillater å forskjellsbehandle kolleger ut ifra kjønn eller andre diskrimineringsgrunnlag. Hver enkelt sak må derfor vurderes konkret, i dialog mellom biskopen og de berørte prestene.

Når det preger arbeidsmiljøet i såpass stor grad at det skaper uro i prostiet, kan det gi grunn til oppsigelse?

– På generelt grunnlag vil jeg anta at arbeidsgiver først vurderer andre type tiltak enn oppsigelse. Det er et sterkt oppsigelsesvern i norsk arbeidsliv.

Presteforeningen har ikke hatt mange slike saker de siste årene, da det er få personer det gjelder, opplyser Grønvik. Da kommer enten tillitsvalgte eller medlemmene selv med en bekymringsmelding. Men til syvende og sist, er det opp til arbeidsgiver å løse utfordringene.

Er ikke dette en krevende oppgave for biskopen som arbeidsgiver?

– Jo, det vil jeg tro. Det handler om å veie ulike hensyn opp mot hverandre, også i en tid hvor det er mangel på prester.

Gamle kjøreregler

Harald Hegstad er professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole og trekker lengre historiske linjer i tematikken om kvinneprestmotstandere i Den norske kirke.

Med den første kvinnelige presten Ingrid Bjerkås i 1961, var tematikken mildt sagt kontroversiell. De som var for kvinnelig prestetjeneste var da i mindretall, noe som førte til flere konflikter. Det ble løst pragmatisk, noe som kom til utrykk i kjørereglene fra Presteforeningen i 1978, forteller Hegstad.

Disse pragmatiske kjørereglene varte frem til 2004. Da vedtok Presteforeningen at reglene ikke lenger var en del av deres offisielle politikk. Dermed ble det definert som et arbeidsgiveransvar, og ballen ble sendt videre til biskopene.

– Siden da har status i denne saken vært noe uklar, og i mange tilfeller har man opptrådt som om kjørereglene fortsatt var gjeldende. Nå har tematikken igjen meldt seg med full kraft, ikke minst på bakgrunn av kvinnelige presters fortellinger om hvor vanskelig de har opplevd situasjonen. Av den grunn har Bispemøtet og preses satt foten ned og sagt at sånn går det ikke an å ha det.

Harald Hegstad. Professor ved MF vitenskapelig høyskole. Medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet i Den norske kirke.

– Kommer yngre prester

Kvinnelig prestetjeneste som standpunkt gikk etterhvert fra mindre- til flertall. Samtidig ser det ikke ut til at mindretallet forsvinner med et generasjonsskifte, mener Hegstad.

– Det har kommet yngre prester som har det samme standpunktet, noe som vil si at dette ikke vil løse seg av seg selv, sier han.

Hegstad forteller det er verdt å merke seg at kirken ikke hadde noe representativt organ i 1961. Det var staten som utnevnte kvinner til presteembeter, som en del av statskirkeordningen.

– På den tiden var det lettere å bestride den kirkelige legitimiteten til ordningen med kvinnelige prester. Det er ikke mulig i dag.

Hegstad peker på at lovgivningen i dag setter helt andre krav til kirken som arbeidsgiver enn det som var tilfellet tidligere. I dag er det strenge krav til blant annet likestilling, HMS-ansvar og diskrimineringsvern.

– Det er blant annet derfor biskopene agerer som de gjør. Kirken står for eksempel i fare for å få et vedtak mot seg i Diskrimineringsnemnda. Det vil sette kirkens renommé i fare. Arbeidsgivere har i dag en tiltaksplikt for aktivt å hindre diskriminering, sier han, og tilføyer:

– Også det at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke – men en selvstendig folkekirke – får konsekvenser for hvordan man vurderer slike type handlinger. Når man unndrar seg nattverdfellesskap med kvinnelige kolleger, er det ikke bare deres status man trekker i tvil, men Den norske kirke som sakramentalt og åndelig fellesskap.

Cathrine Northug

Cathrine Northug

Cathrine Northug er tilknyttet Vårt Land som journalist i religionsavdelingen.

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion