Færre og færre blir misjonærer - ekteparet går mot strømmen

Det yrer av liv på Oslofjord Convention Center, hvor generalforsamlingen til Norsk Luthersk Misjonssamband foregår denne andre helgen i juli. Misjonssambandsmedlemmer i alle aldre rusler fra det ene til det andre. På en liten lekeplass, midt i blant mylderet, har familien Notevik tatt en pause fra den sterke sommersola.

Om bare seks timer skal 26 år gamle Miriam og mannen Frederik (28) innvies til misjonærtjeneste foran 4.000 mennesker. Og om én uke skal de, sammen med sønnen Silas (2), sette seg på flyet til Elfenbenskysten.

– Nå gleder jeg meg. Det har vært et år med veldig mye stress, så det skal bli godt å lande litt, sier Miriam.

Norge har opp igjennom historien vært et av de landene som har sendt ut flest misjonærer i forhold til folketall, nå er derimot trenden synkende.

De siste tjue årene har andelen utsendinger fra norske misjonsorganisasjoner sunket, viser tall fra paraplyorganisasjonen Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME).

Ekteparet Notevik har derfor tatt et nokså motstrøms karrierevalg.

Et uvanlig valg

Sammenlignet med andre unge voksne, er det et fåtall norske som velger å reise ut som langtidsmisjonærer.

– Jeg kjenner at det viktigere for meg å ha en meningsfull jobb og et meningsfullt liv, enn gode penger og en god karriere, sier Miriam.

Norme, en paraplyorganisasjon for 42 norske evangeliske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, rapporterer om 456 utsendinger i 2020. 263 av dem kvinner og 193 menn.

Det er det laveste antallet utsendinger siden Norme ble opprettet i 2001.

Til tross for at antall utsendinger fra norske misjonsorganisasjoner er synkende, tror likevel førsteamanuensis i misjonsvitenskap Frank-Ole Thoresen at langtidsmisjonærer har en fremtid.

Thoresen er også rektor på Fjellhaug Internasjonale Høgskole eid av Misjonssambandet, den samme organisasjonen som Frederik og Miriam reiser med.

– Så lenge man har organisasjoner og kirker som ser på dette som sitt kall, så er det ikke noe sluttdato for å sende ut misjonærer, sier han.

Og det er ikke bare organisasjonene som kan oppleve misjonstjenesten som et kall.

Jeg mener det er viktig å gjenkjenne hva Gud har lagt ned dit vi skal, og så bruke det til å forkynne evangeliet

—  Frederik Notevik

– Klarte ikke gi slipp

På en søppelplass i Indonesia for ti år siden, slo misjonærtanken rot i Miriam. Hun var der for å besøke norske misjonærer og lokale evangelister gjennom et misjonsprosjekt på Tryggheim videregående skole, hvor hun var elev.

Det gjorde spesielt inntrykk på Miriam å se hvordan folk levde på søppeldynga.

– Mange hadde husene sine der, og drakk vann fra søppelet, forteller hun.

Kontrasten mellom det hun så og hotellrommet hennes, med oppredd seng og rent bad, kunne ikke vært større. Etter at hun kom tilbake fra misjonsturen klarte hun aldri å legge vekk tanken om selv å reise ut som misjonær.

– Det er noe jeg ikke klarer å la være å gjøre, jeg bare må reise ut.

Det må være mer effektivt å være misjonær i Norge, i et land hvor språket og kulturen er kjent, har Frederik derimot tenkt. Men da Miriam ikke klarte å legge fra seg tanken, ble også Frederik mer innstilt på å reise ut.

– Jeg opplevde at Gud ledet oss mer og mer inn i det, sier han.

Og for litt mer enn ett år siden bestemte de seg for å slutte i jobbene som sosionom og ungdomspastor, og å ofre det trygge livet i Norge.

En rolle i utvikling

Én uke før avreise er det meste klart. Leiligheten, bilen og motorsykkelen er solgt. Nå gjenstår innvielsen, avskjeder og selve reisen.

– Jeg tror det var et større offer å reise ut før, fordi det var vanskeligere å holde kontakten med folk hjemme i Norge. Så jeg er takknemlig for sosiale medier, sier Miriam.

Ekteparet tror det er enklere å ta et valg om å bli langtidsmisjonær i dag, enn det det var tidligere.

– Før viet misjonærene hele livet sitt til misjon, vi har en foreløpig fireårs kontrakt, sier Frederik.

De legger likevel ikke skjul på at ønsket er å bli lenger enn fire år om de trives.

Det er viktigere for meg å ha en meningsfull jobb og et meningsfullt liv, enn gode penger og en god karriere

—  Miriam Notevik

I forkant av reisen har de kommende misjonærene vært gjennom et forberedelseskurs, hvor blant annet tidligere misjonærer har delt av sine erfaringer.

Der fikk de råd om å bli i Elfenbenskysten så lenge de klarer, fordi det vil oppleves som et oppbrudd i arbeidet når gamle misjonærer reiser hjem, og nye reiser ut.

– Jeg tror det er en verdi i det å bli kjent med kulturen og menneskene, fordi det er gjennom relasjoner at man kan få lov til å bevege mennesker og disippelgjøre, sier Frederik.

[ – Jesus var et mannemenneske. Men hva han følte om seg selv, vet vi ikke ]

Øker globalt

Sammen med Miriam og Frederik skal to andre innvies til misjonærtjeneste denne kvelden. Et øyeblikk som blir veldig stort, tror ekteparet.

– Det er godt å vite at man har så mange i ryggen som ønsker at vi reiser ut for å drive misjon, sier Frederik.

Selv om Miriam og Frederik, og de andre norske misjonærene, har tatt et uvanlig valg her i Norge, øker derimot antallet langtidsmisjonærer globalt, med omkring 5000 årlig ifølge førsteamanuensis i misjonsvitenskap Thoresen.

Han sier det er omtrent 450 000 langtidsmisjonærer, sendt fra kirker og misjonsorganisasjoner, som krysser landegrenser på verdensbasis i år.

– Jeg tenker det både er en menneskerett og en guddommelig rett å bli misjonert, og få kunnskap om evangeliet. Derfor er det viktig at vi fortsetter med misjon, sier Thoresen.

[ «Det blir ikke noe opp uten at det også går ned» ]

En spennende tid

Når denne saken publiseres er allerede misjonærparet og sønnen i Elfenbenskysten. De neste ti månedene går med til å lære seg fransk, og til å bli bedre kjent med kulturen.

– Jeg mener det er viktig å gjenkjenne hva Gud har lagt ned dit vi skal, og så bruke det til å forkynne evangeliet, sier Frederik.

Ingen av dem hadde noe forhold til verken landet eller språket før de reiste.

De påfølgende tre årene skal blant annet Frederik følge opp lokale pastorer, og Miriam skal jobbe mer diakonalt med et barne- og ungdomsarbeid. I byen de skal bo i, som heter Waninou, er det få kristne.

– Mitt ønske er at vi skal få lov til å gi dem som bor der muligheten til å høre om Jesus, slik at de kan ta et valg, sier Miriam.

[ Kristen-Norges EDM-konger skulle gjerne hatt konkurranse ]