Stort intervju med The Send-taler Francis Chan: – Håper Guds nåde vil falle over Norge

Den tidligere megakirkepastoren Francis Chan ble for alvor kjent da han ga ut boka Crazy love: Overveldet av kjærlighetens Gud i 2008. Boka, som raljerte mot det han oppfatta som «lunken kristendom», solgte millioner på begge sider av Atlanterhavet, og toppa New York Times’ bestselgerliste i ukesvis.

14 år og ni bøker seinere er Chan en av USAs mest kjente predikanter. Lørdag taler han på det kristne arrangementet The Send på Telenor Arena. Samtidig kommer hans siste bok, Enhet, ut på norsk. Vårt Land har intervjua Chan om budskapet i hans siste bok, og om hvilke forventninger han har foran norgesbesøket.

– Jeg håper Guds nåde vil falle over Norge, og at måten The Send i Norge samler så mange organisasjoner på – på tvers av konfesjoner – kan bli et eksempel til etterfølgelse, sier forfatteren.

[ Kun få dager til The Send braker løs ]

Uønsket som barn

På spørsmål om hvordan han har endt opp der han er i dag, velger forfatteren å gå tilbake til barndommen, som han med rette beskriver som atypisk.

Moren døde i barsel da Chan ble født, og faren sendte ham til Hong Kong for å oppdras av besteforeldrene.

– Fordi han egentlig ikke hadde lyst på meg, bemerker han tørt.

Siden gifta faren seg på nytt, og farens nye kone henta Chan hjem til statene da han var fem. Hun døde i en bilulykke tre år seinere, og få år etter det igjen døde også faren. Etter de opprivende tapene fylte eksistensielle spørsmål mye av hverdagen. Chan sier at det var i disse åra han begynte å søke etter Herren.

– Hva som skjer etter døden, var ett av spørsmålene som opptok meg mest. Jeg kunne gå til sengs full av redsel. Så tok noen venner meg med til ei baptistkirke. Det var da jeg hørte Ordet for første gang, og faktisk forsto det.

Troa kom til ham, og han begynte å lese Bibelen flittig. Da falt mange av brikkene på plass, forteller Chan.

[ Når katolske Sunniva (17) skal på he Send, drar hun med seg mamma Ragnhild  ]

Veien mot et bestselgende forfatterskap

Chan begynte å spre Ordet til venner og bekjente, og starta lesegrupper som etter hvert ble ganske populære. Etter videregående begynte han på et bibelseminar i håp om å få jobbe for en ungdomspastor han så opp til.

– Seminaret jeg gikk på, var forholdvis ekskluderende, kan du si. Jeg hadde en oppfatning av at alle andres teologi var på villspor – bortsett fra vår egen. Alle som trodde på åndelige gaver var tåpelige, og alle som ikke gjorde akkurat slik vi gjorde var enten ignorante, for dårlig skolerte eller idioter.

Seinere ble han kjent med mennesker fra andre konfesjoner. Det utfordra ham. For selv om de hadde ulike syn på enkelte trossannheter, så han hvor sterk kjærlighet de hadde til Jesus.

Samtidig ble han oppmerksom på hvor mange som identifiserer seg som kristne, men som «ikke har et seriøst forhold til Gud». I Åpenbaringen kunne han lese at «lunkne kristne ville bli spytta ut av Jesu munn», og temaet begynte å oppta ham.

«Forstår vi egentlig hva det vil si å være kristen?», var et spørsmål som begynte å surre i bakhodet, og han oppdaga han at mange andre bala med det samme spørsmålet. Det ble utgangspunktet for hans første bok, Crazy love.

– Det kan vel sies å være ei slags oppsummering av veien som har leda meg til å skrive, stille spørsmål, søke sannheten og ikke bare tro det man blir fortalt av én konfesjon. Jeg har aldri slutta å søke sannheten i Guds ord. Jeg har gjort det i 40 år nå.

---

Francis Chan

• 54 år, fra USA.
• Forfatter og forkynner.
• Etablerte den evangelikale kirka Cornerstone Community Church i California i 1994.
• Grunnla også Eternity Bible College i 2004.
• Har skrevet flere bestselgende bøker, blant annet Crazy Love, og gir nå ut Enhet på norsk.

---

Fra individ til fellesskap

Når Vårt Land snakker med Chan, har han ikke fått med seg at hans siste bok kom ut på norsk denne uka, og blir åpenlyst oppglødd av nyheten.

– Wow, så fett! Og for en timing, utbryter han.

– Hva vil du si er kjernebudskapet i boka?

– Lenge forsto jeg ikke hvor sentralt spørsmålet om kristen enhet er i Bibelen. I Amerika vokser vi opp i en kultur som er veldig individualisert. Vi lærer at Gud elsker deg, og har fantastiske planer for ditt liv. Du har syndet, du kan få tilgivelse, du kan få et personlig forhold til Jesus.

Jesus lærte oss at «hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde»

—  Francis Chan

De siste åra har han stadig mer fått øynene opp for at frelsen også har en kollektiv dimensjon. Gud vil at hans folk skal frelses inn i ei Kirke med stor K – inn i kristenheten.

– Det er ikke et individuelt prosjekt. Han vil at vi skal frelses til, og bygge, Guds rike.

[ Samarbeidspartnere om å fjerne forkynner fra The Send-talerlista: – En klok avgjørelse ]

Inspirert av Efeserbrevet

Idéen til Enhet kom etter å ha studert Efeserbrevet, hvor det står at Jesus gjorde «noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn […]».

De som ser på seg selv som kirkelige ledere har et ansvar for å arbeide fram mot troens enhet, mener Chan. Det var noe han selv aldri ble fortalt. Etter hvert begynte han også å se at læren han selv og andre kirkeledere forkynte, var med på å splitte, snarere enn å samle.

– Og det er nettopp det fienden ønsker, for Jesus lærte oss at «hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde». Men det er det som gjør meg så entusiastisk med The Send Norge, at jeg hører at det er så mange organisasjoner og konfesjoner som har kommet sammen om arrangementet. Det er noe jeg ikke har sett før!

Tunga må «tøyles»

I 2018 holdt Chan en preken for BR Ministries, hvor han gikk til angrep på kristne som kritiserer kristne autoriteter. Her sammenligner han kritikk av kristne ledere med «å rette ei slegge mot tempelet», en hentydning til tempelet i Jerusalem hvor paktkista lå. Advarselen mot å kritisere autoriteter går også igjen i Enhet.

– Tankene går jo umiddelbart til mitt eget virke som religionsjournalist. Mye av arbeidshverdagen min går jo med til nettopp å skrive kritisk om kirkelige ledere og konflikter. Er det å drive kritisk religionsjournalistikk «å rette ei slegge mot tempelet»?

– Vel, det kan i hvert fall være det. Som Jakob skriver: Tunga er en ild. Vi må være utrolig forsiktige med å holde den i tømmene, for det minste ord kan forårsake enorme branner. Det skrevne ord kan være enda farligere. Særlig i dag, hvor alt havner på internett for alltid. Så selvfølgelig kan kritisk journalistikk være veldig ødeleggende.

– Men tror du ikke at man ved å ha en åpen diskusjon om uenigheter, avsløre maktovergrep og føre en offentlig samtale, kan vise at man spiller med åpne kort – og at det skaper tillit?

– Det kan gjøre det, det finnes ikke noen absolutter her. Vi er kalt til å ha den type samtaler, men vi er også påbudt å føre dem med all «ydmykhet og storsinn». Jeg har sjelden sett kristne argumentere offentlig i tråd med det budet.

Man kan ha noen teologiske uenigheter, og likevel finne sammen som kirke

—  Francis Chan

[ The Send planlegger for millionunderskudd – gir vekk billetter til ukrainske flyktninger ]

Angrer på utspill

– I boka gir du også uttrykk for en del anger på egne vegne. Hvordan har det å endre tankemåte forandra oppførselen din?

– Jeg tror det har gitt uttrykk på forskjellige måter. Jeg tror ikke jeg egentlig forsto hvor strengt Gud ser på bakvasking av hans barn. Jeg har beklaga meg til mange jeg har uttalt meg om, uten å sette meg inn i deres ståsted.

– Man kan kanskje ane ei mulig motsetning i argumentasjonen din: På den ene sida tar du til orde for kristen enhet, på den andre omtaler du majoriteten av kristne som lunkne. Må man trekke ei grense et sted, mellom de som er innenfor det kristne fellesskap, og de man har så store uenigheter med at man ikke kan samarbeide?

– Godt spørsmål. Jeg tror det er noen standpunkter om synd man må være oppmerksom på. Vi må ta synd på alvor.

Chan trekker fram seksuell umoral som et eksempel. I Første korinterbrev står det at man ikke en gang skal spise med «den slags mennesker», sier han. Men når det kommer til teologiske forskjeller mener han det stiller seg annerledes.

– Man må være forsiktig med skråsikkerhet. Når de første kristne krangla om hvilken dag som skulle være hviledag, hvorfor skar ikke bare Paulus gjennom, og sa «det skal være søndag»? Jeg tror det er fordi det tjener som eksempel på at man kan ha noen teologiske uenigheter, og likevel finne sammen som kirke.