Den kirkelige konfirmasjonen fungerer dårlig, mener Svein Erik Tuastad, statsviter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. I sin spalte i Stavanger Aftenblad peker han på spesielt to problemer:
- Tidsmessig bommer den på hvor konfirmantene er i livet: Det er ikke lenger naturlig å markere livssynsvalg og overgang til voksen alder ved 14 eller 15 år, hverken når det kommer til livssyn eller å flytte hjemmefra.
- Det er for stor avstand mellom hva kirken og konfirmantene forventer og ønsker å få ut av konfirmasjonen.
– Nå har det blitt et pengeoverføringsritual, og kirken stiller få krav til konfirmantene, fordi de ikke vil miste dem. Men resultatet er stor avstand mellom kirkens og flertallet av konfirmantenes motivasjon for å la seg konfirmere, sier han til Vårt Land.
Han mener det vil være mange gevinster ved å flytte konfirmasjonsalderen til 18 år:
Dette er alderen da man juridisk sett blir myndig og når mange fullfører videregående skole. Å flytte konfirmasjonen til denne tiden, vil kunne tilføre «sårt tiltrengt» moralsk refleksjon til en livsfase som ellers preges av russetiden. Fordi mange flytter hjemmefra og tar skritt for å etablere seg som mer selvstendig, vil også den økonomiske siden av konfirmasjonen ha større gevinster for 18-åringer enn for 15-åringer.
Tror kirken kan utnytte sitt potensial bedre
– Tror du det er mulig å få til en slik endring?
– Jeg har en viss forhåpning, for jeg tror det er mange som kjenner på behovet. Det er noe tilstivnet med formen i dag, som gjør at det i hvert fall kaller på en debatt.
I sin spalte i Stavanger Aftenblad forklarer Tuastad at det som ligger bak hans oppfordring, er en opplevelse av at Den norske kirke lykkes ekstremt godt når den klarer å oversette budskapet sitt til et mer universelt språk og henvende seg til de som er utenfor de mest aktive kirkegjengerne.
Han mener at de kirkelige begravelsene er et eksempel på nettopp dette: Da framstår kirken som en trygg og kompetent støttespiller.
Kanskje kunne kirken hatt et todelt opplegg, hvor én del handler om å bekrefte dåpen for de spesifikt troende, mens en annen del er åpen for de som ikke til vanlig er «innenfor»
— Svein Erik Tuastad, førsteamanuensis
«Når Den norske kyrkja framleis ofte er relevant, er det ikkje berre på grunn av trusinnhaldet, men fordi kyrkja har ein frittståande moralsk base. Kyrkja forvaltar ein kulturell arv og eit rom for refleksjon, trøyst og forsoning som utfyller det religiøse», skriver han i Aftenbladet.
– Hva kan kirken overføre fra det den lykkes med i bisettelsene, til konfirmasjonene?
– Ta tema som sorg, kjærlighet, fellesskap, omsorg for svake. Her har kirken en enorm troverdighet, som gjør at den kan diskutere på en relevant måte med folk som står utenfor. Kanskje kunne kirken hatt et todelt opplegg, hvor én del, som handler om å bekrefte dåpen, er for de spesifikt troende, mens en annen del er åpen for de som ikke til vanlig er «innenfor», og som ikke går jevnt i kirken.
[ – Når tusen ungdommer velger dåp for å bli konfirmert, tyder det på at kirken treffer ]
Foreslår et nytt, mer inkluderende opplegg
– Ville ikke dette være svært likt de humanistiske konfirmasjonene til Human-Etisk forbund?
– Jo, men ligger det ikke også en stor mulighet her, for en ny type borgerritual, hvor ikke-kristne og kristne samt de som tilhører andre religioner kunne samarbeide? Kanskje begge organisasjonene kunne hatt et opplegg for de som opplever seg som interne i klubben, men også samarbeider om et opplegg som inkluderer alle? Et slags myndighetsrituale som ligner litt på statsborgerseremoniene? Husk at dette dessuten vil være mye mer inkluderende i det flerkulturelle og religiøst mer mangfoldige samfunnet vi har i dag.
I 2020 ble 33.100 personer konfirmert i Den norske kirke, mot 34.500 i 2019. Antall konfirmasjoner har aldri vært målt høyere enn i 2006, da var det 42.600 konfirmasjoner. Human-Etisk Forbund opplyser at det i vår var omtrent 14.000 som valgte humanistisk konfirmasjon.
