– Dette er en gjemt og underkommunisert del av prestenes arbeidshverdag. Man fører ikke statistikk over uformelle samtaler, men prestene i undersøkelsen sier at de har mange av dem, sier Anne Austad.
Hun er førsteamanuensis ved Fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag på VID vitenskapelige høgskole. De siste åra har hun deltatt i ei forskergruppe som ser på sjelesorgens plass i Den norske kirke.
Som en del av et større forskningsprosjekt har gruppa intervjua 58 prester og diakoner om deres sjelesorgerfaringer. De beskriver arbeidsområdet som krevende.
«Stand-up sjelesorg»
I intervjusamtalene beskrives sjelesorg som en «gjemt praksis», og de kirkelige ansatte oppgir at de ønsker mer veiledning og oppfølging.
Det kom også fram at de ansatte har mange spontane sjelesorg-lignende samtaler, mens det er færre av de tradisjonelle, innrammede samtalene. En av prestene i undersøkelsen kalte dette fenomenet «stand-up sjelesorg», og dette begrepet har forskerne adoptert.
I undersøkelsen kom det fram at dette byr på utfordringer. Det handler ifølge Austad om både ivaretakelse av sjelesørgeren og den som oppsøker en samtale. Sjelesørgeren har ikke alltid tid, og må samtidig ivareta konfidensialiteten og samtalepartnerens verdighet.
Savnet etter lavterskel-veiledningstilbud gikk også igjen. Austad viser til at det i dag finnes formaliserte kurs og videreutdannelsesmuligheter innen Pastoralklinisk utdannelse (PKU), men at man må gjennom et trangt nåløye for å komme inn.
Videre sier hun at man allerede i dag får arbeidsveiledning, men at sjelesorgarbeid fort kan drukne i de mange temaene som man går igjennom. Det er en stor etterspørsel etter praktisk, casebasert veiledning og erfaringsutveksling.
– Det ligger i sjelesorgens natur at det er noe som foregår i det skjulte, men det er et ønske om mer oppmerksomhet rundt temaet i profesjonelle fora. Det må selvfølgelig gjøres på en måte som ivaretar taushetsplikten, men det får man allerede til i dag på PKU.
– Underkommunisert innad, usynliggjort innad
– Å bli trygg på rolla som sjelesørger handler om å bli trygg på seg selv. Det er ikke noe man kan lese seg opp på, sier Maryam Trine Skogen.
Hun ble ferdig utdanna prest i fjor, og jobber nå i Østre Aker og Haugerud menighet, før hun til høsten tiltrer stillinga som sokneprest på Jeløy. Parallelt med utdanninga har hun jobba med sjelesorg i SOS Nødhjelp, og sier at dette arbeidsområdet er noe av det som motiverer henne mest til å bli prest.
På spørsmål om hvorvidt presteutdanninga ruster studentene godt nok for arbeidshverdagen som møter dem, svarer Skogen at sjelesorgarbeid burde hatt mer fokus. Hun sier at det ligger i et universitetsfags natur at det er teoretisk, og legger til at hennes kull hadde en amputert praksistid grunnet pandemien. Men fem uker praksis er uansett ikke nok, sier hun.
Skogen deler også oppfatningene som kommer fram i forskningsundersøkelsen, og mener det burde være flere kurs og ressurser tilgjengelig for prester og diakoner i arbeid.
– Når det kommer fram at det er færre formelle sjelesorgsamtaler, tror du at det kan skyldes at Den norske kirke er for dårlig til å markedsføre tilbudet utad?
– Absolutt! Det er ikke bare underkommunisert innad, det er også helt usynliggjort i arbeidet utad. Noen har det på nettsida si, men hvor høy terskel er det ikke for å ta kontakt? Jeg tror det er veldig mange som hadde hatt behov for å snakke med noen som ikke er venner eller familie, men samtidig ikke en del av helseapparatet. Det er et tilbud vi burde være flinkere til å informere om.
Stor gjenkjennelsesfaktor
Hans Jørgen Nilsen har vært sokneprest i Kanebogen menighet de siste elleve åra. Han kjenner seg igjen i at de spontane småsamtalene spiller ei større rolle i prestehverdagen.
– Jeg mener å se et tydelig bilde. Færre tar kontakt for å avtale en formell samtale, mens jeg opplever stadig flere uformelle samtaler – som noen ganger utvikler seg i retning av sjelesorg.
Dette samsvarer med svarene til noen av de mer erfarne prestene i Austads undersøkelse. Men siden det ikke føres noen statistikk på dette, er det ikke mulig å slå fast hvorvidt inntrykket er en del av en større trend.
Dersom det er tilfelle, lanserer Austad to mulige forklaringer: Det kan skyldes at folk har lettere for å ta kontakt med erfarne prester, som de gjerne kjenner bedre. Men det kan også være en del av en større samfunnsutvikling, det at samfunnet og kulturen blir stadig mindre formell.
– Prestene er ikke de autoritetsfigurene de en gang var. Avstanden har blitt mindre, og da blir det kanskje lettere å ta kontakt på en uformell måte, sier førsteamanuensen.
Det er Nilsen enig med henne i. Hans erfaring er at folk har lettere for å åpne seg i situasjoner der de føler seg trygge, og forteller at han de siste åra har blitt mer oppmerksom på at alle ikke opplever kirkerommet som «hjemmebane».
– Det kan eksempelvis være på fotballbanen eller på tur i marka. Det krever jo litt av meg, i det at presterollen kombineres med andre roller. Men dersom man skal være der for folk, så må man også være der folk er – og der de føler seg trygge.
Utfordringer
– Kan det at folk tar initiativ til slike samtaler spontant også by på noen utfordringer?
– Man må jo være oppmerksom på rammen, og passe på at folk ikke står og utleverer seg. Men samtidig synes jeg det er viktig å ikke slå i hjel samtalen heller. Slike samtaler kommer ofte i gang fordi det tilfeldigvis står en prest der, og da er det fort den ene sjansen man har, svarer Nilsen.
– Men er det rimelig å forvente at prester skal være tilgjengelige i alle situasjoner?
– Nei, det er selvfølgelig ikke alltid man har tid eller mulighet. Hvis samtalen tar en retning eller får et omfang som gjør at den heller bør tas ved en seinere anledning, så kan man heller invitere til en grundigere prat en annen gang. Da har man i hvert fall vist at man tar dem på alvor.
---
«Stand-up sjelesorg»
- Mandag presenterte Austad forskningsfunn fra en kvalitativ undersøkelse om norske prester og diakoners sjelesorgserfaringer, under det årlige «Sjelesorgsymposiet» på MF vitenskapelig høgskole.
- Foruten Austad selv, består forskergruppa av Lars Johan Danbolt, Anne Hege Grung og Hans Stifoss-Hanssen.
- Forskningsgruppa har gjennomført intervjuer med 49 prester og 9 diakoner fra Oslo, Vestland og Innland, og Austad.
- Funnene er enda ikke publisert og fagfellevurdert.
---
