Før Stine Tollefsen ble pinsepastor, tenkte hun at rollen passet best for menn

Stine Tollefsen så aldri for seg å være hovedleder i en pinsemenighet. I dag har hun jobbet som hovedpastor i Pinsekirken Nesodden siden august 2020.

– Kunne jeg klare å leve med de forventningene som lå i rollen? Jeg tenkte aldri de første årene jeg jobbet i kirken at stillingen om hovedpastor var aktuell. Det var en rolle for en trygg og godt voksen mann. En rolle jeg ikke så meg selv i, sier hun.

Forventningene var ikke direkte knyttet til det å være et spesielt kjønn. Det var heller egenskaper hun så for seg at en leder burde ha og som hun tenkte det ville bli vanskelig å innfri.

– Det var ikke uttalt at vi skulle ha en mann som hovedpastor, men i mitt hode var det det. Jeg manglet noen bilder på noen som hadde gjort det samme, sier hun.

At Tollefsen ikke følte hun hadde kvinnelige forbilder å følge, viser seg å være en utbredt forestilling.

Nytt forskningsprosjekt

Det er noe Linn Sæbø Rystad og Hilde Marie Movafagh vil gjøre noe med. De har begge erfaring som pastorer i frikirkeligheten og jobber som førsteamanuenser på MF vitenskapelig høyskole i Oslo.

Nå er de aktuelle med forskningsprosjektet «Kvinner i lederroller i frikirkene», hvor de vil synliggjøre kvinnelige pionerer i frikirker, samt å samle erfaringer fra kvinnelige prester, pastorer og offiserer i Frelsesarmeen – på godt og vondt.

Prosjektet håper de vil føre til systematisk og konkret holdningsarbeid.

– Det handler om å være klar og bevisst over historier og ha forbilder. Å vite hvilke kamper de har kjempet, samt hvilke muligheter de fikk og ikke fikk. Også vil vi særlig legge vekt på den empiriske delen ved det å jobbe som prest eller pastor i dag. Vi håper dette vil legge bedre til rette for arbeid i kirken og få svar på utfordringer som er til stede i dag, sier Hilde Marie Movafagh.

Å forske på kvinner i lederroller i frimenigheter kaller Rystad relativt nytt. Det er nemlig en gruppe som har være lite synlige sammenlignet med kvinnelige ledere i Den norske kirke. Gruppen kaller hun for «dobbeltmarginaliserte».

– For det første er frikirkene en minoritet i det større kristne landskapet, og for det andre er de en minoritet som kvinnelige ledere i sitt eget kirkesamfunn, sier Rystad.

---

«Kvinner i lederroller i frikirkene»

• Forskningsprosjekt med Linn Sæbø Rystad og Hilde Marie Movafagh som prosjektledere
• Prosjektets mål er å dokumentere historie, teologisk utvikling, arbeidsforhold og fremtidsutsikter for kvinnelige prester, pastorer og eldste i norsk frikirkelighet
• Prosjektet ble presentert torsdag under et seminar i Oslo i regi av MF vitenskapelig høyskole og Norges Kristne Råd (NKR)

---

Subtile holdninger som hindrer

For Metodistkirken, pinsemenigheter og Frelsesarmeen har det lenge vært aksept for kvinner i lederstillinger. Men selv om det formelle reglementet er på plass, er det i praksis vanskeligere for kvinner å tilegne seg de øverste vervene som hovedpastor eller styreleder.

Argumentene som kvinner møter på veien mot eller i lederrollen, begrunnes oftest ikke teologisk mener Movafagh.

– Vi ser fra flere kilder at motstanden ikke er teologisk, men kulturell, politisk og organisatorisk.

Movafagh kommer med eksempler på det hun kaller subtile holdninger.

– I et styremøte kan en kvinne komme frem med en idé, så kommer en mann med den samme ideen, også får mannen all æren. Det er typisk. Eller at en får høre kommentarer på utseende snarere enn på selve preken, sier hun, og legger til:

– Det handler om en bevisstgjøring hos mannlige kollegaer. Det er ofte noe som både er vanskelig å ta opp og sette fingeren på. Ofte har de mannlige kollegaene gode holdninger, men så handler det om å bevisstgjøre holdningene i praksis.

Glemmer å oppfordre kvinner

Fra sentralt hold i Pinsebevegelsen er det ingenting som hindrer kvinner fra å innta lederroller. Men det finnes lokale variasjoner, har daglig leder i Pinsebevegelsen, Ingunn E. Ulfsten, tidligere uttalt til Vårt Land.

Derfor er det «ytre kallet» særlig nødvendig i kirkene, altså deres oppfordring til kvinner om å bli prest, forteller Movafagh.

– Det kan være personlig og mennesker rundt deg som anerkjenner evner og gaver du har, som å si «du hadde vært en ypperlig som prest». Det handler om å jobbe mer strukturert og tydelig med å få flere kvinnelige søkere, og å ta jobb i kirken som en «second carrier».

– Er det noe som frikirker mangler?

– Det er ikke manko på det ytre kallet. Det er derimot noe som legges tydelig vekt på i dag. Det som mangler, er at kjønnsdimensjonen får et sterkere fokus. Bevisstheten er der, men vi glemmer å gå ut å si at vi er særlig interessert i kvinner, sier Movafagh.

Støtten var avgjørende

Hovedpastor Tollefsen elsket å jobbe med barn og ungdom. Hun ble gradvis mer aktiv på søndagsskolen og i menighetsarbeid, og fra 2011 tok hun rollen som barne- og ungdomsleder i Pinsekirken. Plutselig åpnet det seg en stilling som hovedpastor. Tankekjøret var i gang: Kunne hun bli hovedpastor?

Det var ingen i kirken som spurte henne, selv om det ikke lå noe hinder for at hun kunne bli det. Men da hun la fram forslaget, opplevde hun støtte og tillit blant sine kolleger og medarbeidere. Det var avgjørende for at hun tok til seg motet og lot tvilen passere.

Her opplever hun nok at hun har vært et av unntakene i det større bildet. Motstanden har vært mest synlig i offentlige diskusjoner, men også på mer intrikat vis.

– Når jeg har vært på seminarer har folk ofte hatt et behov for å si at jeg støtter deg, eller at de stiller spørsmål om hvordan det er å være kvinnelig pastor. Det er muligens ikke noe en mann får høre, sier hun.

Motstanden opplever hun ofte begrunnes bibelsk.

– Det finnes kloke, kristne mennesker som ikke mener jeg burde ha rollen. Det har jeg full forståelse for. Jeg vil ikke gjøre det på tvers av Guds vilje. Jeg støtter meg til teologer som har vel så gode argumenter for at kvinner kan være ledere, men samtidig har jeg lest meg opp og sett at kvinner har gjort tilsvarende før meg.

Mye har endret seg

At kvinner ikke alltid har vært ansett som ledere i frikirker eller vært usynlige, har hun snakket med sine barn på 10, 14, 16 og 17 år om.

– Er det en greie? spurte de meg. For dem er det en ukjent problematikk, selv om de er oppvokst i Pinsekirken. Det forteller nok at vi har kommet et godt stykke på vei, sier hun.

Da Rystad og Movafagh la frem forskningsprosjektet på MF vitenskapelige høyskole, kunne de vise til hvordan en kvinne i lederrolle ofte nådde fram med mannlige egenskaper. Det kunne variere fra kleskoder til personlighetstrekk.

At det er noe som har endret seg, mener også Movafagh stemmer.

– På 90-tallet kunne en bli oppfordret til å gå i en stram, maskulin drakt. Det indikerte at du hadde større tyngde. I dag kan det handle om å kle deg ordentlig, noe som kan være så mangt, sier hun, og føyer til hvordan å være en feminin leder går helt fint.

– Jeg kan for eksempel fint gå i kjole. Her har det skjedd en endring. Jeg opplever feminine trekk heller hjelper til. I dag gis en råd om å bruke kvinneligheten, og at kvinners blikk blir sett mer på som en ressurs.