– Jeg ser positivt på at det er 1. mai-gudstjeneste

«Jeg har gått i 1. mai-tog i presteskjorte. Like fullt er jeg usikker på om Den norske kirke bør feire gudstjeneste på arbeiderbevegelsens dag».

Det skriver Åste Dokka i en fersk kommentar.

Venstreorientert

Vårt Land-kommentatoren – som nylig har lagt bak seg et år som vikarprest i Oslo domkirke – setter spørsmålstegn ved 1.mai-gudstjenesten, i en kirke som stadig oftere blir stemplet som venstreorientert.

«Den etiske vendinga i teologien som har vokst fram etter andre verdenskrig har høvlet ned de kirkelige hemningene for å mene ting om politikk. I dag synes norske kirkeledere stadig vekk at de er forpliktet til å ytre seg om både oljeleting og antall flyktninger.»

Dette mener hun er problematisk. Etter hennes syn er politikken først og fremst politikernes domene, mens kirkas oppdrag er å forkynne evangeliet.

«Å stadig snakke politisk er derfor en fokusdreining for kirka, og jeg er sannelig ikke sikker på om noen er tjent med det, og heller ikke om det faktisk fremmer de hederlige politiske anliggender.»

Vårt Land har spurt professor og historiker Nils Ivar Agøy, prest Elisabeth Thorsen og biskop i Hamar Solveig Fiske om hvordan de forholder seg til 1. mai-gudstjenesten, som respons til Åste Dokka sin kommentar.

En dag hvor kirken viser engasjement

– Jeg ser positivt på at det er 1. mai-gudstjeneste, men oppfatter det ikke som å ta politisk stilling fra kirkens side. Det er heller et utslag av at kirken anerkjenner de anliggender som førte til 1. mai-markeringen i utgangspunktet, sier Nils Ivar Agøy.

Han er professor ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, og har skrevet boken «Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940.»

Åste Dokka skriver i kommentaren: «1. mai er en dag for å hente inn sosialistiske og sosialdemokratiske strømninger i kirka, men det finnes ingen dag for å hente inn konservativt, kapitalistisk eller liberalt tankegods».

– Ser du noen utfordringer med at det er en dag for arbeiderbevegelsen, og ikke en tilsvarende dag for «den andre siden»?

– Jeg ser ikke på det som en dag for arbeiderbevegelsen, men som arbeidernes dag. Når kirken støtter opp om de anliggender som arbeiderbevegelsen har stått for, viser kirken et engasjement for sosiale spørsmål. På den tiden, før andre verdenskrig, da noen prester begynte å holde gudstjenester 1. mai, var det nok mange som – med rette eller urette – så det slik at konservativt, kapitalistisk og/eller liberalt tankegods slapp til i gudstjenestene hver eneste søndag og helligdag ellers i året, sier Agøy.

Men det å trekke grenser mellom «arbeidernes dag» og «arbeiderbevegelsens dag» er ofte vanskelig, mener han.

– Hvis man er langt ut på høyresiden, vil enhver oppslutning om 1. mai oppfattes som et håndslag til arbeiderbevegelsen, men jeg oppfatter det ikke sånn. Jeg oppfatter det som at kirka viser at den har forståelse for noen sosiale anliggender, og arbeider for å fremme rettferdighet i samfunnet. Men dette er subjektivt. Det er nesten ingenting som kirker eller trossamfunn holder på med som ikke kan tolkes som politisk, men det er et spørsmål om perspektiv. De fleste vil være enige om at kirken ut fra evangeliet har plikt til å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter og samfunnsrettferdighet, og at 1. mai er en naturlig dag for å vise dette, sier han.

– Hører til kirkens kall å se mennesket

– 1. mai setter fokus på den lange kampen for vern om ansatte, rettferdig lønn, fritid og de rettigheter som er nedfelt i arbeidsgiverlov. Alt dette er under press i vår tid. Det hører til kirkens kall å se mennesket, være i menneskenes kamp og å være en positiv kraft i samfunnsutviklingen, sier prest i Oslo, Elisabeth Thorsen.

Hennes utgangspunkt er at det er folk som feirer gudstjeneste, og at ønsket om en kirkelig markering på 1. mai, henger sammen med folkets ønske om konkret å være med i et internasjonalt solidaritetsarbeid, og også la kirkerommet være sted for dette.

Hun mener utfordringen ligger i hvordan kirken kommuniserer, ikke om det finnes en dag for «den ene» eller «den andre» siden.

– Jeg mener ikke 1. mai er en dag for å hente inn «sosialistiske og sosialdemokratiske strømminger i kirka». Jeg mener det er en dag for å vise internasjonal solidaritet, fokusere på det arbeidet vi alle er avhengige av for at samfunnet skal fungere, takke alle dem som har slitt og sliter for at de samme menneskerettigheter skal gjelde alle, og også løfte frem for Gud alt dette vi ikke klarer å løse politisk: utbyttingen som fortsetter, grådigheten som ødelegger livsbetingelser både for naturen og menneskene, vår egen tilkortkommenhet.

Thorsen mener det er viktig å diskutere påstandene om den venstreorienterte kirke.

– Den norske kirke er en svært privilegert kirke. Dens arbeidere er også privilegerte. At evangeliet er «godt nytt for fattige» utfordrer oss dypt. Dette handler ikke om partigrenser. Det handler om verdier som forvaltes på tvers, sier hun.

[ Åste Dokka: «Jo mer dette har gått opp for meg, desto vanskeligere er det blitt å være en entusiastisk gudstjenestedeltaker 1. mai» ]

Solveig Fiske: Vi er forpliktet til det bibelske materiale

Hamar-biskop Solveig Fiske mener at grunnen til å feire gudstjeneste 1. mai er nettopp for å vise solidaritet med mennesker i og utenfor Norge.

Hun kaller 1. mai en viktig gudstjeneste sett i lys av verdier som rettferdighet og tema som Den norske kirke er engasjert i.

– Kirken må kunne stå opp for verdier uten å bli stemplet som partipolitisk. Vi er forpliktet ut fra det bibelske materialet om å bry oss og arbeide for rettferdighet. Som folkekirke er dette en viktig dag å markere. 1. mai berører nestekjærlighet og menneskeverd og er en dag som gir kirka anledning til å formidle disse verdiene.