Jakten på den harmløse pornoen

PORNOGRAFI: Den liberale posisjonen rundt pornografi fungerer muligens for engler, skriver filosofen Andreas Nordlander. Han mener vi trenger en ny moralsk grammatikk.

Hva vil det si å være fri? Er det å ha muligheten til å velge hva man vil uansett hva det er? Eller innebærer det å velge det gode uten å være bun­det av begjær etter det som ikke er godt?

Dette må være en av de mest grunnleggende moralske spørsmål vi kan stille oss. For dersom frihet er å velge det gode, er vår viktigste oppgave å identifisere hva dette gode er, og forsøke å for­me vårt begjær i overensstemmelse med det. Men dersom frihet er å kunne velge hva som helst, er vår viktigste oppgave å sørge for at ingen hindrer oss i å leve ut denne valgfriheten.

Den liberale tradisjonen som dominerer sam­tidens forestillingsverden forstår frihet som valg­frihet, å kunne velge det man vil. Men et slikt utgangspunkt gjør en meningsfull kritikk av por­nografi vanskelig. For ifølge denne posisjonen er individets autonomi og frihet til å bestemme over sitt eget liv en avgjørende verdi, og må bare innskrenkes dersom individet bruker friheten på en måte som skader andre. På seksualitetens om­råde betyr det at all seksuell aktivitet som utøves av voksne mennesker privat og av egen fri vilje, er legitim. Ingen andre skal bry seg med hva jeg gjør på soverommet – og i alle fall ikke staten!

Naturligvis blir voldtekt og pedofili eksklu­dert av en den liberale moralposisjonen, siden det innebærer å skade andre mennesker. Men å produsere, medvirke i og konsumere pornogra­fisk materiale er derimot legitimt så lenge alle innblandete er frie til å delta eller la være.

Da den første pornobølgen slo inn over Sverige på sekstitallet, ble den ofte forstått som et ledd i utbredelsen av den liberale friheten: Bort med gamle tabuer og undertrykkende seksualmoral, inn med individets frihet til å bestemme over sin egen seksualitet.

Menns frihet

Ikke før på syttitallet kom den feministiske innsikten som viste at den nye por­nografiske friheten nesten utelukkende handlet om menns frihet, nærmere bestemt til å tenne på fremstillinger av kvinner som objekt for menns seksuelle aktivitet.

Nearly 200 women and men march through the New York City's Times Square area, April 9, 1984  protesting pornography. The women marched to various peep-show parlors and x-rated theaters in the area, speaking out against what they called the indignity toward women in pornographic films and publications. (AP Photo/Nancy Kaye)

Her begynner liberalismens problem med pornografien å komme for en dag. For er det virkelig sånn at ingen skades av den frie pornografien?

12-åringene ser filmer der kvinner kan brukes til hva det måtte være.

—  Andreas Nordlander

Alle som skriver om fenomenet, er enige om at pornoen har endret karakter siden sekstitallet; den har blitt mye råere, og innslag om vold mot kvinner – som for eksempel å bli slått, bundet, kneblet, lugget – forekommer ofte. De kvinne­ne som figurerer, er unge (og mennene eldre), og det er velkjent at det finnes sterke koblinger mellom trafficking, prostitusjon og pornografi.

Det er åpenbart at kvinner i denne bransjen blir skadet for å tilfredsstille markedets behov for pornografisk materiale.

Men her slår det liberale grunnprinsippet om individets autonomi inn. For det finnes kvinner som frivillig velger å medvirke i produksjonen av pornofilmer – selv av det voldsomme og degrade­rende slaget, påstås det. Og som samfunn har vi ikke rett til å hindre disse menneskene å utøve sin «seksuelle autonomi» bare fordi det handler om en bransje der andre kvinner lider overlast. (Og her dukker det alltid frem noen som vitner om at hun ville være pornostjerne, eller i det minste heller vil tjene penger på denne måten enn ved å slite i et eller annet lavtlønnsyrke).

At kvinner lider i pornobransjen og i relaterte bransjer som prostitusjon og trafficking, er selvfølgelig tragisk og bør bekjempes med alle tilgjengelige midler. Men til disse midlene hører altså ikke å begrense andres seksuelle autonomi.

Stor symbolverdi

Men er retten til å kun­ne velge å medvirke i pornografisk produksjon så viktig at den rettferdiggjør en bransje som i stor skala systematisk skader kvinner? Her må man huske på at dette handler om selve hjertet i libe­ralismen: retten til å kunne bestemme over eget liv og egen kropp. Det trengs usedvanlig sterke grunner til å innskrenke denne retten i et slikt perspektiv. Og da hjelper det tydeligvis ikke at kvinner blir utnyttet i pornobransjen.

Vi kan ikke begynne å forby ting, rund baut. Da havner vi snart i et statlig sensursamfunn. Pornografiens symbolverdi er enorm.

Det er nå det andre feministiske argumentet kommer frem: Pornoen skader ikke bare kvinner som medvirker direkte i produksjonen. Den ska­der alle kvinner fordi den skaper et (hovedsak­lig) mannlig blikk som tenderer å se på kvinner gjennom de kategorier pornobransjen utruster dem med – som et objekt for en viss type mann­lig seksualitet.

Kvinesdal 19. juli 1969.
Demonstrasjonstog mot porno.
"I Kvinesdal gikk tusener av pinsevenner i protest-tog mot sexprofeter, porno, T.V., radikal presse og moderne psykologer.  Det var en slitsom marsj i solsteiken på en turist-traffikert Europa-vei".
Foto;Per Ervik / Aktuell / NTB

Dobbeltverden

Vi lever i en merkelig situa­sjon: På skolen lærer unge gutter å respektere jen­ter som likestilte, med nøyaktig de samme rettighetene og mulighetene som dem selv, og med et absolutt og ukrenkelig menneskeverd. Samtidig har det overveldende flertallet av guttene siden 12­-årsalderen – mange mye yngre – regelmessig konsumert pornografi som fremstiller kvinner som ting man kan bruke som man selv vil. Og det man vil, er å dominere og utnytte kvinner for egen nytelses skyld. Og det kvinnene vil, iføl­ge disse filmene, er å gi menn det menn vil ha, uansett hva.

Riktignok kommer spørsmål om likestilling opp med jevne mellomrom på skolen. Men por­noen finnes samtidig nærværende på en måte som aldri tidligere. I tillegg er den koblet til kroppslig lyst, et seksuelt belønningssystem som skolen ikke har tilgang til. Kampen om hva som skal oppdra og forme blikket, tenkningen, følel­seslivet og handlingsdisposisjonene, er ikke ak­kurat likestilt i utgangspunktet.

Som far til to døtre tenker man annerledes.

—  Andreas Nordlander

Det liberale motargumentet går for tiden på rutine: For vet vi virkelig at det finnes en kobling mellom tidlig og kontinuerlig konsumering av porno og et forvrengt syn på kvinner, som skulle kunne lede til høyere frekvens av voldtekt eller annen vold mot kvinner? Har vi vitenskapelig belegg for en sånn sammenheng? Kan det ikke være sånn at det å bruke pornografi er et helt pri­vat anliggende som ikke påvirker hvordan man forholder seg til kvinner i det virkelige liv?

Ifølge den liberale posisjonen hviler bevisbyrden på den som – på noen som helst måte – vil innskrenke menneskers seksuelle uavhengighet. Den inklu­derer retten til porno, så lenge alle innblandede er voksne som samtykker til det.

Alle som har erfaring med brede sosiale eller psykologiske studier av den typen som blir et­terspurt her, vet imidlertid at det er svært van­skelig å vise en årsakssammenheng mellom fak­tor x og handling y. Det kan riktignok finnes en korrelasjon, men eksakte årsaker til menneskelig handling er nesten alltid åpne for tolkninger.

La oss si at en seksualforbryter også tas med en stor samling barnepornografisk materiale. Kan vi da vite at hans bruk av porno er årsak til overgrepe­ne? Eller er det sykelige sider ved hans seksualitet som er årsaken, både til at han begår overgrep og at han innehar store mengder barneporno? Had­de han begått overgrep i alle fall? Er pornoen i såfall irrelevant?

Føre var

Min erfaring er at man som far til døtre tenker annerledes. Jeg ser ingen grunn til at vi skal vente på et entydig vitenskapelig svar for å kunne konkludere. Derimot påberoper jeg meg forsiktighetsprinsippet: Det holder at det finnes en mistanke om en kobling mellom pornografi og kvinnevold og den generelle objektifiseringen av kvinner. Jeg vil ikke at mine døtre skal vokse opp i et samfunn der guttene på skolen eller mennene på arbeidsplassen riktignok forsøker å behandle dem som likeverdige – som personer i ordet dypeste betydning – men etterpå går hjem og kobler av med pornofilmer der kvinner utsettes for den mest fornedrende behandling og fremstilles som gjenstander snarere enn personer.

Barn, brev til Barneombudet, porno, ukjent år

Men i tillegg til den skaden som kvinner utset­tes for i pornofilmbransjen, og den skaden som alle kvinner indirekte utsettes for som et resul­tat av pornografiens forming av det mannlige blikket, finnes det ytterligere en skade som det sjeldens snakkes om. Det handler om den skaden som konsumenten utsetter seg selv for.

Det er dypt urettferdig, fremfor alt mot unge gutter, at vi snakker med dem om hvordan de skal forholde seg til kvinner, uten å gi dem re­elle muligheter til å virkeliggjøre disse ideale­ne. Moralsk handling forstås fremdeles ut fra en dualistisk oppdeling – det tenkende intellektet bestemmer over den materielle og begjærende kroppen. Altså: Om jeg bare vet hva som er rett, om jeg intellektuelt kan forstå de moralske prin­sippene, da kan jeg også styre kroppen og handle moralsk overfor mine medmennesker.

Men det menneskesynet er et skrivebordspro­dukt. Det har ingen kobling til virkeligheten. Moralsk handling begynner ikke med et sett prinsipper vi kan lære oss på skolebenken. Det viser forskning innen psykologi og kognisjon, det fremgår også av en lang tradisjon innen filo­sofisk refleksjon.

Egentlig skjer de fleste av våre handlinger automatisk, som resultat av vaner vi har innarbeidet gjennom å delta i ulike praksiser og inngå i ulike sosiale sammenhenger. De for­mer en slags «second nature». For å bli et godt mennesker – for å utvikle gode karakteregenska­per (dyder) og begrense dårlige (laster) – er det viktigere å omgås med gode mennesker enn å holde seg med et sett gode prinsipper.

Kvinesdal 19. juli 1969.
Demonstrasjonstog mot porno.
"I Kvinesdal gikk tusener av pinsevenner i protest-tog mot sexprofeter, porno, T.V., radikal presse og moderne psykologer.  Det var en slitsom marsj i solsteiken på en turist-traffikert Europa-vei".
Foto;Per Ervik / Aktuell / NTB

Våre stadig gjentakende aktiviteter, vanene våre, former hvordan vi tenker og oppfører oss. For mange menn er bruk av pornografi en vane, og som sådan former den begjæret i en viss ret­ning.

Fremmer eller vanskeliggjør pornografi muligheten til å nå det gode?

—  Andreas Nordlander

Dette underbygges av den nye diskusjonen om pornografi som folkehelseproblem i boken Visuell drog av Maria Ahlin og Ulrica Stigberg. Dersom bruken av pornografi faktisk leder til avhengig­het siden den tar i bruk samme belønningssys­tem som narkotika og alkohol, da er det plutselig åpenbart at moralske prinsipp ikke hjelper, om de er aldri så gode.

Alkoholikeren mangler ikke innsikt om hva han eller hun bør gjøre – hva som er det moralsk rette. Det personen mangler, er evnen til gjøre det rette. Det ville vært trist der­som den nye debatten om pornografi nå redu­seres til et folkehelsespørsmål, og ikke også blir regnet som et spørsmål om moral. Men gitt at spørsmålet er og forblir moralsk, så er mye vun­net om vi en gang for alle legger bak oss tanken om at seksualiteten og dens uttrykk står under enkel, viljemessig kontroll.

Frikoplet

Spørsmålet blir nå: På hvilken måte er en ung mann som i flere år regelmessig har konsumert pornografi og som dermed har blitt formet ut fra pornografiens logikk, fri til plutse­lig å velge å forholde seg til kvinner på en helt annen måte? Det måtte i såfall være en frihet fullstendig løsgjort fra kroppslighet og begjær – englenes frihet, kanskje, men ikke menneskets frihet. Dersom frihet er avhengig av hvordan be­gjæret er formet og pornografi i mange tilfelle er avhengighetsskapende, da begynner det liberale synet på frihet forstått som valgfrihet å føles sta­dig mer irrelevant.

Kvinesdal 19. juli 1969.
Demonstrasjonstog mot porno.
"I Kvinesdal gikk tusener av pinsevenner i protest-tog mot sexprofeter, porno, T.V., radikal presse og moderne psykologer.  Det var en slitsom marsj i solsteiken på en turist-traffikert Europa-vei".
Foto;Per Ervik / Aktuell / NTB

Å forstå frihet rent formelt som valgfrihet uten å koble denne friheten til en konkret oppfatning om det gode, leder til absurde konsekvenser. Det menneskelige begjæret er nemlig mer plastisk enn statisk. Det kan vris i ulike retninger, noe variasjoner i seksuelle aktiviteter viser oss.

La oss anta at noen ellers velfungerende personer blir seksuelt opphisset av å se på bilder av døde per­soner, en variant av nekrofili. Anta videre at disse personene går sammen i en klubb og blir enige om å testamentere kroppene sine til klubben når de dør og bruke dem til å fremstille nekrofil por­nografi. Alle innblandete er samtykkende voks­ne, og ingen kommer til skade. Finnes det noe moralsk problem med dette? Med utgangspunkt i de liberale prinsippene om seksuell autonomi og skadeprinsippet, kan vi ikke utlede noe mo­ralsk problem av dette. Men dette er jo absurd! Det sjokkerende med dette eksempelet er ikke hvor grotesk det er (selv om det er grotesk), men hvor vanskelig det er å imøtegå det med et gjengs liberalt utgangspunkt.

Dessverre er ikke eksemplet tatt ut av løse luften, men inspirert av forslaget til lovendring fra det Libe­rale ungdomsforbundet i Stockholm fra 2016, selv om det moralfilosofiske utgangspunktet kanskje deles av de fleste partier i dag – liberalisme slik jeg bruker begrepet er ikke bundet til et visst parti, men er en del av moder­nitetens sosiale forestillingsevne.

Aristoteles, maleri av Francesco Hayez

Det kan synes som om en helt ny moralsk grammatikk er nødvendig for på en mer adekvat måte å kunne nærme seg pornografiens problem. Jeg mener vi kan hente denne grammatikken fra den dydsetiske tradisjonen som utgår fra Aris­toteles, og som inntil videre har vært usynlig i den offentlige debatten om pornografi. I denne tradisjonen står spørsmålet om hva som er godt for mennesket og samfunnet i sentrum, og det genererer nye spørsmål: Hva er det gode? Frem­mer eller vanskeliggjør pornografi muligheten til å nå det gode? Hvilke dyder og laster er involvert?

Som enkeltperson må jeg spørre meg om por­nografi er forenlig med det gode som jeg ønsker å realisere i mitt liv.

Som samfunn må vi diskutere i hvilken utstrekning pornografi må begrenses i lyset av hva som er til fellesskapets beste.

Slike spørsmål er meningsløse i en etisk diskurs som ikke reflekterer over hva som moralsk sett er et godt eller mislykket liv. Men de blir avgjørende i en etikk der menneskets frihet sammenfaller med en kontinuerlig bevegelse mot det gode.

---

Teksten er tidligere publisert i magasinet Strek, utgave 3 i 2019, og i det svenske magasinet NOD.

---



Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion