Religion

Når setter man sin gudstro på spill ved å gå i terapi?

TRO OG TERAPI: Og når kan det være forløsende, også for gudsrelasjonen? Magnus Malm vandrer ut i spenningsfeltet.

---

Tekst oversatt av Åshild Moen-Arnesen.

---

Magnus Malm. Fotografert i sitt hjem i Asklanda i Vårgårda kommune, Sverige.

For mange år siden leste jeg en artikkel av den amerikanske fransiskanermunken Richard Rohr med tittelen «When Christianity meets psychology, why does psychology always win?». Jeg husker dessverre ingenting av artikkelen, men tittelen har fulgt meg gjennom årene.

Hvorfor er det slik at kristne ofte blir usikre og lite frimodige i møte med psykologi og ulike terapiformer? Hvordan kan de forkaste mange tusen års erfaring med menneskets sjelsliv så motstandsløst i møte med de siste psykologiske funnene? De som det kanskje blir satt spørsmålstegn ved i en ny studie neste år?

Å svare «det er fordi vi kristne har så dårlig selvtillit» blir bare å gjenta spørsmålet. Hvorfor er det slik?

Blir vi stille?

Jeg tror det har tre årsaker.

Til dels har vi i kirken aldri lært oss å tenke i verdensbilder. Fordi betoning i prekener ofte har ligget på tro, iblant som en uttalt motsetning til å tenke, har vi ikke fått hjelp til å tenke gjennom hva Bibelen og kirkens samlede erfaring faktisk forteller om det som psykologien tar for seg:

Hva et menneske er, hvorfor det føler, tenker og handler på en bestemt måte, og hvordan dette kan endres.

Ved at evangeliet er henvist til kun å dreie seg om et diffust «indre liv», har store deler av vår hverdag effektivt blitt sekularisert av kirken selv: Gud angår oss ikke på hverdagslivets arena. Det er ikke rart at vi blir stille når andre snakker i klartekst på dette området.

“De der kristengreiene” føltes som pinlig ubetydelige. Vi kapitulerte uten kamp.

—  Magnus Malm

Og der ligger kanskje den andre delforklaringen: De ulike retningene i psykologien og terapiformene er så gjennomtenkte og velformulerte at de umiddelbart får tradisjonelle kristne trosbekjennelser til å fremstå som bleke og irrelevante til sammenligning.

Ikke fordi det faktisk har oppstått en diskurs med ærlige spørsmål og svar fra begge leire, men fordi samtalen aldri kom i gang. Tyngden av alle vitenskapelige referanser og akademiske meritter gjorde at «de der kristengreiene» føltes som pinlig ubetydelige og avleggs.

Vi kapitulerte uten kamp.

Den tredje årsaken er den plagsomme kjensgjerningen at det finnes mennesker i kristne miljøer som har oppført seg svært dårlig. De har vært ansvarlige for alt fra brutale åndelige voldtekter til langsom uttørking av alle normale menneskelige følelser i kjedelige gudstjenester.

Hvem vil løfte fram denne arven overfor en terapi som endelig tar menneskets reaksjoner på alvor? Mange har med hud og hår kastet seg inn i sekulære terapier uten innvendinger, fordi de har fått hjelp til å bearbeide sårene sine fra kristne miljøer der.

Da er det ikke så rart at de ikke er så interesserte i å forene psykologi og gudsbilde, når de tidligere har opplevd gudsbildet mer som et problem enn som en inngang til helingsprosessen.

Magnus Malm. Fotografert i sitt hjem i Asklanda i Vårgårda kommune, Sverige.

---

Hvilket verdensbilde?

Hvordan kan en bibelsk holdning til psykologiens verdensbilde se ut? Det første som melder seg, er at det naturligvis ikke finnes noe som heter «psykologiens verdensbilde». Det er like generaliserende og uvitenskapelig som å si: «Ifølge vitenskapen, så …»


Det finnes en mengde ulike retninger innenfor terapi og psykologi, ofte i uttalt motsetning og skepsis til hverandre. Denne innsikten gir åpninger for en mer kreativ samtale: hvilke av disse verdensbildene er det lettere å relatere til evangeliet, og hvilke fører i bunn og grunn til et helt annet menneskesyn?


I vrimmelen kan vi skille mellom fire hovedretninger. Den i dag klassiske psykoanalysen utgår først og fremst fra Freud, og den undersøker primært hvordan vi formes av oppveksten i et konstant samspill mellom underbevisstheten og vårt bevisste jeg. I dag mener man den psykodynamiske orienteringen når man snakker om psykoanalyse, som ikke minst har hatt stor innflytelse på kristen sjelesorg i moderne tid.


En annen retning er den humanistiske orienterte bevegelsen, som med en kritisk distanse til Freud heller fokuserer mer på menneskets kamp for å finne mening i tilværelsen. Her er vurderinger, verdensbilde, ansvar og relasjoner minst like viktige som oppvekstvilkår. Ledende navn i denne mer eksistensielle orienteringen er for eksempel Viktor Frankl, Martin Buber og Rollo May.


Den biologiske orienteringen studerer primært samspillet mellom kropp og sjel. Den har dermed en tydelig link til psykiatrien med hele det store feltet av medisinsk behandling av psykiske problemer. Også her finnes det en spennvidde mellom en mer dogmatisk materialisme der menneskets sjelsliv bare ses på som biologiske funksjoner, og en mer åpen retning, hvor for eksempel psykofarmaka utgjør et komplement til andre behandlingsformer med samtaler.


Den fjerde hovedretningen er den som i de senere år har dominert i behandling som tilbys via helsetjenesten og bedrifthelsetjenesten, nemlig kognitiv adferdsterapi. Også denne setter parentes rundt Freuds tilnærming og legger vekt på konfidentens tankesett og praktiske hverdagsrutiner mer enn hans eller hennes barndom. I dag inngår mindfulness ofte i dette, som er en slags sekularisert form av buddhistiske metoder for stresshåndtering og oppmerksomt nærvær.


I tillegg til disse fire hovedstrømningene finnes det en mengde ulike terapiformer med forgreininger ut i New Age-landskapet, og med ulik grad av samspill mellom kroppslige og sjelelige behandlingsmetoder.


---

Når Sindre begynner å studere psykologi

La oss se for oss at den gode og fromme studenten Sindre en dag bestemmer seg for å studere psykologi. Han har gode karakterer, og kommer inn på studiet. Hva skjer i møtet mellom hans kristne tro og psykologistudiene? Mønsteret går igjen i alle slike kulturmøter, og det kan enkelt tegnes opp som et veiskille med tre muligheter.

Sammenlignet med andre europeiske land er Norge blant landene med størst andel studenter som finansierer studieoppholdet i utlandet med offentlig studiestøtte. Foto: Frank May / NTB
1. Overveldet

Sindre blir så overveldet og imponert over den intellektuelle skarpsyntheten og gjennomtenkte analysen at han raskt gir opp sin kristne tro uten betenkeligheter. Han tar ukritisk til seg det han lærer. Mens han leser en av de engelske bøkene i begynnelsen av semesteret, slår det ham med en tindrende selvklarhet: «Nothing in church ever prepared me for this».

Diskret avslutter han sin relasjon til Gud og kirken. Det er ikke fordi han har tenkt grundig igjennom hva Bibelen sier, og kommet fram til at det ikke holder, men fordi han ikke opplever det meningsfullt å prøve engang. Et vagt og irrasjonelt ønske om å bli mer «moden» og «virkelighetsnær» skjuler det faktum at Sindre ikke har stilt et eneste kritisk spørsmål til det verdensbildet han nå møter – og heller ikke til den Gud han nå forlater.

2. Forene evangeliet med fagbøkene

Gud betyr rett og slett for mye for Sindre til å bli et falmet minne eller hensettes til et nostalgisk hjørne av hverdagslivet. Sindre tar utfordringen på alvor og jobber konsekvent under studietiden med å forene evangeliet med fagbøkene. Hans utgangspunkt er det bibelske: All sannhet tilhører Gud. Derfor er vi frie, som Paulus i Aten, til å sitere ikke-kristne kilder(Apg 17, 22-34) og integrere deres innsikt med evangeliet i et helhetlig verdensbilde uten skillelinjer.

Selvfølgelig er det mer krevende å gjøre det bra på eksamenene og i tillegg prøve å koble stoffet til Bibelen, men samtidig merker Sindre at både Gud og psykologien blir mer interessante i denne prosessen.

3. To verdener fra hverandre

Uten innvendinger kjøper Sindre det han lærer under studiene, samtidig som han beholder troen på Gud og går i kirken slik han pleier. De to verdenene holdes nøye fra hverandre, og kløften mellom dem utvider seg ubønnhørlig under studietiden. Ettersom Sindre bruker 98 prosent av tiden sin på studiene, sier det seg selv hva som dominerer livet hans.

Gud og kirken blir et krympende kulturreservat. Til slutt kveles troen av mangel på oksygen. (Dette kunne han ha fått tilført via fordypet bønn, refleksjon og dialog med det han møter i studiet.) Kanskje beholder han en slags livløs «grunntrygghet» senere i livet, en trygghet som er mer nostalgisk enn en levende relasjon. I realiteten lever Sindre både hjemme og på jobben med et sekulært verdensbilde han har overtatt.

En analyse uten Gud

Her forlater vi Sindre og studiene hans, og retter oppmerksomheten mot spørsmålet om hvordan vi påvirkes av et verdensbilde med ateistisk utgangspunkt.

Det er med psykologien som det er med all annen vestlig vitenskap: Den har ikke Gud med i premissene, men går ut fra at mennesket kan forstås uten Gud.

For ateisten Freud var Gud ikke bare nøytralt fraværende i analysen, han var i tillegg en av illusjonene som analysen skulle befri mennesket fra. Denne holdningen, at Gud ikke bare holdes utenfor samtalen, men også oppfattes som et hinder for menneskets psykologiske modning, har gjort møtet mellom kristen tro og psykologi enda mer krevende.

Når de to sidene spilles ut mot hverandre, er det slangens stemme vi hører.

—  Magnus Malm

Og her ligger kanskje den største utfordringen. Det er én ting at et kristent menneske er fri til å høre på, bli inspirert av og lære seg alt som er sant i en ikke-kristen bevegelse. Men når krysses grensen? Når begynner vi ubevisst å oppfatte det som et premiss, et premiss som ut fra Bibelen må avfeies som en illusjon: at mennesket i bunn og grunn er mulig å forstå uten Gud?

Så snart vi har krysset denne grensen, og det kan skje nesten helt umerkelig, har vi egentlig passert grensen for et bibelsk gudsbilde og begynner ubevisst å oppfatte og behandle Gud som noe han ikke er: et tillegg, en ekstra dimensjon, en særinteresse for åndelig søkende.

Når Gud i praksis ikke lenger utgjør utgangspunktet for vår forståelse av verden og oss selv, da har vi allerede satt døren på gløtt for det som på gresk kalles eidololatria.

Da har vi redusert den levende Gud til et idol, en avgud.

Og det er akkurat her vi finner det avgjørende skillet mellom den levende Gud og avgudene: Avguder er noe vi byr inn når vi har bruk for dem. De er «trosdimensjonen» i en tankeverden vi har skapt selv. Den levende Gud byr oss inn i sin verden og utfordrer vår selvsentrerte og egoistiske tankegang.

Han er som solen: forutsetningen for alt liv.

Jorden kan ikke leve uten solen, men solen kan leve uten jorden.

Worshiping the golden calf, as in Exodus 32:1-35, illustration from a Bible card published 1901 by the Providence Lithograph Company

“Ikke noe annet enn ...”

Hvordan kan vi orientere oss i dette landskapet? Ved å være stødig orientert mot den kristne troens sentrum, Jesus Kristus.

Den tidlige kirkens streben etter å prøve å forstå dette mysteriet, ble i år 451 til denne formuleringen fra kirkemøtet i Kalkedon, oversatt av Oskar Skarsaune:

«Jesus Kristus er fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske, etter sin guddom vesensett med Faderen, etter sin menneskelighet vesensett med oss, lik oss i alt uten synden. Kristus erkjennes i to naturer, uten sammenblanding og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til én person».

Ved nærmere ettersyn viser det seg at denne formuleringen ikke bare er et tidløst kompass for å lære å kjenne og følge Jesus Kristus. Den er også et speil der vi kan ane spennvidden i det å være menneske.

Formuleringen viser oss også den motsatte fallgruven: her mister vi den storhet Gud har gitt oss i skapelsen. Reduksjonisme kan enkelt oversettes med «ikke noe annet enn», og er en fristelse til å redusere virkeligheten som møter oss på mange områder i livet.

I menneskers møte med psykologi og kristen tro, skjer forminskningen på to motsatte måter:

1. Materialisme

Mennesket reduseres til en rent verdslig størrelse, og frarøves alt som relaterer det til Gud. Dette er naturligvis den store risikoen med alle terapiformer som stammer fra tanken om at mennesket er mulig å forstå uten Gud. Dermed ligger det i kortene at behandlingen «er i mål» når pasienten tilsynelatende har det bra – uten å ha fått øye på den større sammenheng av mening det står i som skapning i verden.

For et menneske i dyp forankring i Gud, kan en slik terapi være til hjelp. Det kan selv sette erfaringene i en større sammenheng gjennom bønn og refleksjon. Når denne forankringen er svak, noe som ofte er tilfellet i en krise, er risikoen for større for at livets mening reduseres til personlig velbefinnende. Gud blekner til en teoretisk livsanskuelse når alt i praksis handler om å finne mine egne ressurser til selvhelbredelse og ansvarsmobilisering.

Materialismen gjør ofte sin entré et løfte: Den kommer til å befri mennesket fra undertrykkende trosforestillinger og kirkelig maktutøvelse. Men historien viser oss at resultatet ofte blir en undertrykkelse i speilvendt utgave. I den franske revolusjonens hjemland skrev den katolske teologen Louis Bouyer i 1960: «I vår tid, som til alle tider, finnes det mennesker som uten mistanke er overbevist om at alt som svarer til det ekte menneskelige, ble født i går, og at det ikke kan ha noe viktig til felles med mennesker i tidligere tider. Men de som har slike forestillinger, viser seg snart i praksis uskikket til å se og vurdere det mest fundamentale, det som er mest bestandig – med andre ord, det mest menneskelige – i mennesket. Forsvarerne av dette «nye mennesket» (som ikke er hva Det nye testamentet mener med det nye menneske) viser seg gang på gang å være tyranner som til sist myrder det virkelige mennesket, det som strekker seg gjennom alle tider».

2. Overåndelighet

Den motsatte fallgruven frarøver oss vår menneskelighet og reduserer oss til åndelige vesener. Det er den «kristne» formen av reduksjonisme: Ikke hør på følelsene dine. Ikke bli sint. Ikke tenk. Ikke bry deg om hva du vil, det er bare Guds vilje som er interessant. Motarbeid kroppens signaler, den er din fiende, og er uansett forgjengelig. Ikke rot i barndommen. Ikke gå i sjelesorg eller terapi, da mister du bare troen. Pass deg for kulturliv og politikk, da blir du bare gjennomsyrt av sekulære verdier. Bruk all energien din på det indre livet med Gud.

For å bryte den onde sirkelen, foreslår jeg antidepressiva.

Hva dette «indre livet» består i, når alle følelser, tanker og viljer er mistenkeliggjort og blitt drevet ut, finnes det egentlig ingen forklaring på. At spørsmålet stilles, viser bare at jeg ennå ikke har gjort meg ferdig med min «kritiske tenkning» og egentlig trenger å overgi meg til Gud enda mer, så denne resten av min fordervede menneskelighet forsvinner. Det er mye å si om denne åndelige reduksjonismen. Den kjennes igjen i alle former for hjernevask, religiøs og politisk: først må mennesket miste all sin tiltro til sine egne normale følelser og tanker, og siden blir det mottakelig for bevegelsens formål. I kristne sammenhenger spenner uttrykket for denne type reduksjonisme fra ekstreme sekter …

… til en ganske veloppdragen og tradisjonell skepsis mot sjelesorg og terapi i menighetene våre, ikke minst i frikirkelige sammenhenger. Har man problemer, går man ikke til samtaler, man ber om forbønn. At man dermed i praksis fornekter den kristne bekjennelsen til Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, er det neppe noen som ser. Som mester, så lærling. Hvis Jesus i praksis forstås som en som bare står for det åndelige (og vi for det menneskelige), så er det jo logisk at den som vil følge ham, må forsøke å kvitte seg med sin menneskelighet og bli så åndelig som mulig. Å ikke gå i sjelesorg eller terapi blir i dette perspektivet tegn på åndelig styrke.

Slangens stemme

Det er det lille ordet «og» som frelser verden. Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske. Vi, som er skapt som hans avbilder, er fullt ut menneskelige og fullt ut åndelige. Hver stemme som prøver å spille disse to sidene ut mot hverandre, er faktisk slangens stemme, om den så snakker materialismens eller åndelighetens språk. Diabolos er et gresk ord som betyr «den som skaper splid». Hver gang leder det til at et menneske krymper og ikke har det bra.

Bekjennelsen til Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, betyr en bekjennelse til djevelens motstykke: han som forsoner og forener guddommelig og menneskelig.

Magnus Malm. Fotografert i sitt hjem i Asklanda i Vårgårda kommune, Sverige.

Det er dermed også en bekjennelse til det hele menneske. Det er å stå imot alle forsøk på å redusere mennesket til noe mindre enn det er, om det skjer i religionens eller vitenskapens navn.

Jo lenger jeg jobber med åndelig veiledning, desto tydeligere bekreftes denne erfaringen.

Det mennesket som søker Gud, må lære å kjenne og forsone seg med sin egen menneskelighet. Hvis ikke, blir dets åndelighet en blindvei. Det menneske som vil lære seg selv å kjenne, vil før eller siden bli stilt overfor sin dypeste relasjon, som er relasjonen til Gud. Uten dette møtet vil dets søken ende i navlebeskuelse.

Uansett hvilken dør vi velger å gå igjennom, kommer vi til sist til å oppdage at den synlige og usynlige virkeligheten er uoppløselig sammenvevd.

I denne betydningen er Kristus ikke kirkens åndelige puslespillbit, noe som supplerer den menneskelige terapien slik at bildet blir helt. Kristus er den uendelige størrelse som rommer og sammenholder all god åndelighet og alle gode terapiformer og gir dem sine rette proporsjoner.

Som Paulus skriver:

Illustrasjonsfoto, kol 1, 15-17

Her begynner vi å ane hvilken uendelig bærekraft det bibelske verdensbildet har i møte med psykologi og terapi. Forstått rett kan dialogen mellom disse bli en fruktbar samtale heller enn en fastlåst krig med gjensidig demonisering.

Bibelen har alt det som en sekulær terapi aldri kan gi. Samtidig kan lærdommene fra de siste århundrenes ulike terapiformer – i rammen av et større perspektiv - bli til god hjelp i menneskets tilhelning.

En større sammenheng

Hvordan kan vi beskrive dette større perspektivet? På hvilken måte utgjør det noe unikt, noe vi ikke kan finne igjen i et sekularisert syn på mennesket?

Et kanskje litt uventet eksempel på dette finnes i Salmenes bok i en av de tekstene som kristne har hørt og lest utallige ganger, men kanskje ikke har reflektert dypere over. Sånn som med solen, stjernene og årstidene …

Illustrasjon, salme 100


1. Mennesket er skapt av Gud.

Det er ikke et produkt av en tilfeldig utvikling eller hennes egen merkevarebygging. Som Guds avbilde har det en uendelig verdifull og ukrenkbar identitet, uavhengig av kjønn, klasse eller etnisitet. Det er ikke bare en «løk» med skiftende lag av arv og miljø. I hvert menneske finnes det en kjerne av unik personlighet, skapt av Gud som hans avbilde.

2. Relasjonen til Gud er dermed grunnleggende i et menneskets liv, ikke et tillegg for de som tilfeldigvis er åndelig interesserte.

Akkurat som med en foreldrerelasjon kan gudsrelasjonen være dypt problematisk for et menneske. Og akkurat som i forholdet til våre foreldre henger personlighetens helbredelse og modning sammen med hvordan denne relasjonen kan forsones og heles.

3. Meningen med livet er noe større enn min selvrealisering.

Det er å tjene Gud. Her brytes menneskets selvopptatthet, og det får et større fokus enn seg selv. Verden kretser ikke omkring meg og mine behov. Jeg er plassert i verden for å tjene Gud og mine medmennesker. Det er først da jeg fullt ut blir meg selv. Som Ignatius av Loyola uttrykker det: «Mennesket er skapt til å lovprise, ære og tjene Gud, vår Herre, og derigjennom redde sin sjel.»

4. Vi lever i et nettverk av relasjoner.

Mennesket er ikke slengt ut i et tomt univers, dømt til evig ensomhet. Vi er skapt for fellesskap, og blir til i møtet med et Du. Det er i møtet med andre vi lærer oss selv å kjenne, ikke gjennom å vende oss innover mot vår egen bortkommenhet.

5. All som er sant, tilhører Gud.

Sagt på en annen måte: sannheten er virkeligheten slik Gud ser den. «Hele verden» oppfordres til å lovprise Gud, ikke bare en smal sektor av kristen åndelighet. Det finnes altså absolutte, universelle sannheter, og ikke bare «min sannhet» som postmodernismen har forsøkt å lære oss. Det betyr dermed at vi er frie til å oppdage og ta i bruk sannheter utenfor vår egen komfortsone.

6. Livets grunnleggende holdning er takknemlighet og tillit, ikke angst, fremmedgjøring og mistro.

Dette handler ikke om å tenke positivt eller andre metoder for mental mestring. Det er et naturlig og rasjonelt gjensvar på det faktum at denne planeten er et uendelig vakkert hjem som Gud har gitt oss for at vi skal pleie og forvalte.

7. Gud er god.

Våre liv styres ikke av en blind skjebne, men av noen som vil oss vel. Jo mer erfaringen av Guds godhet bryter gjennom våre falske og trange gudsbilder, jo mer helbredende krefter frigjøres i vår modningsprosess. Å bli kjent med Gud er therapeia i det greske ordets opprinnelige betydning: helende.


I lyset av disse syv punktene kan vi også begynne å nærme oss et av de mer ladede ordene i møtet mellom kristen tro og psykologi, nemlig synd. Få ord er så misforstått, misbrukt og mistrodd som synd.

Det er ikke rom i denne artikkelen for å ta opp alle forvrengningene av synd, i og utenfor kirken. Men i lyset av teksten ovenfor, kan vi nærme oss en mer bibelsk forståelse av synd, nemlig alt det som hindrer vår erfaring av disse sju livsområdene.

Det synlige og usynlige er uoppløselig sammenvevd.

—  Magnus Malm

Augustin har gitt oss en tidløs og konsis sammenfatning av syndens bøyningsmønster: mennesket er incurvatus in se, innkrøket i seg selv.

I de syv punktene ovenfor viser denne innkrøketheten seg som reduksjonisme: Den gjør mennesket til noe mindre enn hva Gud har skapt henne til.

Men den innsikten forutsetter at vi kan se syndens to dimensjoner. Dels er vi syndens subjekt: vi er «syndere», vi er ikke bare offer for våre omstendigheter, men har ansvar for valgene vi tar. I denne meningen innebærer Bibelens tale om synd at mennesket ikke umyndiggjøres, snarere tvert imot: det myndiggjøres.

Men vi er også syndens objekter: vi er «syndet mot», vi er utsatt for syndens virkninger via våre medmennesker, via kulturmønstre, via økonomiske og politiske strukturer.

Forenklet sagt har tradisjonen vært å splitte disse to dimensjonene: Kirken har talt om vår egen skyld, psykologien om de andres. Naturligvis trenger vi begge disse beina for å gå mot en større frihet.

Jeg avslutter med et lite utdrag fra et dikt av Tomas Tranströmer, en poet med erfaring fra både psykologi og åndelighet. Her kan vi ane både mulighetene av det møtet jeg har skissert over, og den motstand vi alle har mot å gå inn i prosessen:


Två sanningar närmer sig varann.

En kommer inifrån,

En kommer utifrån

Och där de möts har man en chans att få se sig själv.

Den som märker vad som håller på att hända ropar

förtvivlat: «Stanna!

vad som helst, bara jag slipper känna mig själv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion