Ensomhet i populismens tidsalder

Når nasjonalistiske og populistiske bevegelser vokser, er det fordi de lover tilhørighet. Hvordan havnet vi her, spør Joel Halldorf.

---

Teksten er et redigert utdrag av boken Gud: Återkomsten (Libris, 2018).

---

TV-­serien «Leftovers» viser oss et interessant speilbilde. Her befinner vi oss i en verden lik vår, men med den forskjellen at fem prosent av befolk­ningen er sporløst forsvunnet i en såkalt «opp­rykkelse».

Det er ingen åpenbar sammenheng mellom dem som er forsvunnet. Noen var onde, andre gode; noen gamle, andre spedbarn; noen fattige, andre rike; noen kristne, andre muslimer, buddhister eller ateister. Det finnes ikke noe møn­ster, og derfor ikke noe svar på hva som har hendt eller hvorfor. En av tjue er bare borte, oppløst i det tomme intet. Og for dem som er tilbake, finnes det ingen grav å gå til, ingen svar å få og ikke noe løfte om at dette ikke kan skje igjen.

Verden går videre, men er traumatisert. Det finnes et hull midt i tilværelsen, og serien hand­ler om dem som ble igjen og hvordan de forsøker å håndtere dette tomrommet.

Frihetens pris

I den mye omtalte boken Raseriets tidsalder argumenterer den britisk­-indis­ke forfatteren Pankaj Mishra for at noe liknende kan sies om Vesten. Det finnes et historisk traume midt i kulturen. Et tomrom som gjør vondt, og som vi ikke har funnet noen god måte å håndtere på. Den voksende høyrepopulismen og den islamistiske ekstremismen er begge symptomer på et slikt grunnleggende traume.

Framveksten av et industrielt, ka­pitalistisk samfunn rykket mennesker ut av tra­disjonelle sammenhenger som lokal tilhørighet, kulturelle skikker og religiøse tradisjoner

—  Joel Halldorf

Dette er en annerledes måte å skrive Vestens historie på. Vi er vant til å høre fortellinger om at alle kurver peker oppover: vekst, levestandard, levealder og så videre. Selvfølgelig finnes det noe sant i dette: Det moderne Vesten er en historie om tekniske, økonomiske og humanistiske frem­ skritt.

OSLO  20160314.
Den israelske forfatteren Yuval Noah Harari har skrevet boka  "Sapiens" - en innføring i menneskehetens historie.
Foto: Cornelius Poppe / NTB

Men det finnes også andre sider av denne bro­kete historien, og det er disse Mishras fortelling konsentrerer seg om. Modernitetens inntreden var et traume. Framveksten av et industrielt, ka­pitalistisk samfunn rykket mennesker ut av tra­disjonelle sammenhenger som lokal tilhørighet, kulturelle skikker og religiøse tradisjoner.

Natur­ligvis kan slike sammenhenger av og til oppleves trange og undertrykkende. Likevel ga de mennesker et sted, en mening og en retning i livet. Nå står vi uten alt dette. Slektens omsorg er erstattet av et anonymt statlig sikkerhetsnett. Muligheten til å forme vårt eget liv kom på bekostning av å miste røttene våre.

Mange av oss foretrekker det moderne livet, om ikke annet fordi det er det eneste vi kjenner til. Men – og her må vi holde to tanker i hodet samtidig – vi kan ikke fornekte at den moderne uavhengigheten koster.

Som Yuval Harari har for­mulert det i sin bestselger Sapiens:

Individets frigjøring har sin pris. Mange av oss sørger nå over tapet av sterke familier og lokalsamfunn, og kjenner oss fremmedgjorte og truet av makten den upersonlige staten og markedet har over livene våre.

Et jernbur

1700-­tallets opplysningsmenn øn­sket denne nye «vidunderlige» verden velkom­men. Det enkelte opplevde som rotløshet, så de som frihet og mulighet. Den moderne verdens helt er det selvstendige mennesket som drives av en sterk vilje og en klar fornuft, realiserer seg selv og aller helst ender som rik.

Andre protesterte. Filosofen Jean Jacques Ro­usseau, født i Geneve i 1712, sukket over hvordan konkurransen forpestet fellesskapet i de opplyste salongene. Der «er oppriktig vennskap, sann ak­telse og fullkommen tillit bannlyst fra mennes­kenes samkvem. Sjalusi, mistenksomhet, frykt, kulde, forbehold, hat og svindel ligger hele tiden under denne uniformen.»

Filosof Jean Jacques Ro­usseau, født i Geneve i 1712, malt av Quentin de La Tour.

Og ser vi nærmere etter, oppdager vi at mange av denne tidens storheter er splittet i sitt syn på fremskrittet.

Karl Marx snakker om fremmed­gjøringen hos den moderne arbeideren. Friedrich Nietzsche sukker over det sjelløse siste mennes­ket. Freud diagnostiserer vårt ubehag i kulturen. Den tyske sosiologen Max Weber beskriver mo­derniteten som et jernbur.

Kraften i denne antimoderne frustrasjonen blir aller tydeligst ved utbruddet av første ver­denskrig. Krigen ønskes velkommen som en vei til autentisitet og mannlighet, en vei ut av en kunstig, byråkratisk tilværelse preget av tristesse.

Freud uttalte at hele hans libido støttet Østerri­ke-­Ungarn, og Weber hyllet denne «fantastiske» krigen. Mange drømte med Nietzsche om at den virkelige mannen igjen skulle bli herre over han­delsmannen. 1900­-tallets europeiske storkriger er ikke uheldige arbeidsulykker, tilfeldige hakk i utviklingskurven, parenteser vi raskt kan leg­ge bak oss. De finnes midt i den europeiske idé­historien og henter sin næring fra det moderne traumet.

Trygghet og tradisjon

I dag vokser na­sjonalismen igjen rundt omkring i verden. Ofte reduseres nasjonalisme til sinne mot innvandring og økonomisk misnøye. Men dette er ikke nok til å forklare høyrepopulismens tiltrekningskraft.

Å fortelle en brexit­tilhenger at Storbritannia fak­tisk tjener på EU, er å bomme på ballen.

Høyre­populismen handler ikke først og fremst om pen­ger. Derimot har den en eksistensiell klangbunn. Den berører tapet av ting som ikke kan måles i penger: trygghet, tradisjoner og opplevelsen av å høre til.

Kritikere overser ofte denne dimensjonen, også her i Skandinavia, til tross for at dette kommer tydelig fram for eksempel hos det mye omtalte partiet Sverigedemokratene. Partiets slagord er «Trygghet og tradisjon», og politikerne benytter ofte eksistensielle termer som fellesskap, verdig­het og respekt.

STOCKHOLM 20180909
Sverigedemokraternas partiledare Jimmie Åkesson (SD)  talar under Sverigedemokraternas valvaka på restaurang Kristall i centrala Stockholm. 
Foto: Anders Wiklund / TT / kod 10040

Globalisert aggresjon

Under sin tale til nasjonen på SVT i mai 2018 rakk partileder Jimmie Åkesson å bruke ordene «sammenheng», «tillit», «trygghet» og «å føle seg hjemme» i løpet av talens første minutt.

Populismen adresserer en dyp menneskelig lengsel etter noe verken individualismen eller markedsstaten kan tilby. I det svenske sosialde­mokratiet forsøkte man gjennom 1900-­tallet å møte denne lengselen etter tilhørighet med pro­sjektet «folkhemmet» – velferdsstaten som et hjem for hele folket. I dag behandler derimot de fleste partier velgerne som individer som bare ønsker seg flere valgmuligheter, noen flere ret­tigheter og litt mer penger i lomma.

Men vi er ikke autonome individer som realise­rer oss gjennom uavhengighet. Vi er snarere sosi­ale vesen som søker fellesskap. Spør hvilken som helst psykolog, sosiolog, antropolog, evolusjons­ biolog eller teolog. I et samfunn som er preget av fragmentering og ensomhet, er det mye å vinne for den som klarer å fange opp denne lengselen.

Populismen har innsett dette, akkurat som rekla­mefolkene: Det er grunnen til at foretak knytter sine produkter til communities, tribes og fellesskap av ulike slag. Det mest kyniske eksempelet er kan­ skje floraen av bettingtjenester som vokser fram.

Finnes det noen mer ensom aktivitet enn nett­ gambling? Likevel fremstiller spillselskapene seg som landsbyer der det bor mennesker med kjær­lighet til spillet og et nært fellesskap til hverandre.

Dagens politiske krampetrekninger kan sees som et resultat av den europeiske erfaringen av at moderniteten nå har blitt global. Dermed har også aggresjonen blitt globalisert, noe som har gitt næring til alt fra islamistisk terror til høyre­populisme i hele verden.

Støtdemper

Hva kan vi så gjøre? Jo, vi kan lære av historien. For hvorfor unngikk både Sve­rige og Norge borgerkrig og store revolusjoner i tiden rundt modernitetens gjennombrudd? Hvorfor klarte vi å unngå krig og gjennomføre en fredelig unionsoppløsning? Hvorfor førte ikke en relativt svak økonomi til bitterhet og folkelig frustrasjon?

At det ikke endte i voldelige sammenstøt, ver­ken innenlands eller mellom stater for Sveriges og Norges del, kan vi ifølge historikere i stor grad takke folkebevegelsene for. De fungerte som en slags støtdemper for moderniteten. Frikirkene og vekkelsesbevegelsene mildnet traumet.

Den som flyttet fra landsbygda til den vrimlen­ de storbyen, kunne finne fellesskap, sammenheng og mening i en frikirkemenighet, fagforening el­ler avholdslosje. Det førmoderne enhetssamfun­net, med soknet som hjerte, ble erstattet av et foreningssamfunn der man valgte sine fellesskap gjennom å tre inn i ulike ideelle organisasjoner. Individet ble ikke overlatt til seg selv, men ble plantet om i det vitale sivilsamfunnet som vokste fram på denne tiden.

Ser vi det moderne Skandinavia fra denne syns­ vinkelen, er det åpenbart at kirker og foreninger ikke er en sær levning i en tid preget av sekulari­sering, men derimot nødvendige i moderniteten. I etterkrigstiden har folkebevegelsene imidlertid gått tilbake. Ovenfra har staten presset dem til­ bake ved selv å ekspandere, samtidig som basi­sen – medlemmene – har forvitret i takt med en tiltakende fragmentering.

Sterkt ideelt engasjement, svakere politisk

Svekkingen av sivilsamfunnet er en ten­dens i hele Vesten. På begynnelsen av 1990­-tallet viste Robert Putnam at deltakelsen i grunnleg­gende sosiale aktiviteter hadde sunket drastisk i USA den siste 25­-årsperioden. Antallet familie­ middager sank med 43 %, å ha venner på besøk med 35 % og tilstedeværelse på foreningsmøter med 58 %.

I Skandinavia er foreningsliv en viktig tradisjon, og generelt er det ideelle engasjementet fremdeles sterkt. Men politisk og ideelt engasje­ment synker, ikke minst blant unge, samtidig som gjøremål som krever regelmessig innsats går ned.

Dessuten avtar aktiviteten spesielt blant visse grupper: unge menn, personer med lav inntekt, lavutdannede, samt mennesker med utenlandsk bakgrunn. Dette er bekymringsfullt.

En lærdom fra de senere årenes politiske utvikling er at det ikke bare er de sammenlagte samfunnstrendene som teller, men også hvor delaktige ulike grupper føler seg. Om en gruppe blir hengende etter, får dette følger for hele samfunnet.

«iGen» drikker og slåss mindre

Effekten av smarttelefoner er ennå ikke fanget opp av forskningen. Men det er åpenbart at vi her står overfor et paradigmeskifte når det gjel­ der sosiale handlinger. Teknologien kan føre oss sammen, men når vi interagerer uten å kunne se hverandre i øynene, stiger toneleiet i debattene.

Dessuten bruker vi plattformene til å sammen­ likne oss med hverandre, såkalt sosial sammen­ likning, en konkurranse som ender med at alle taper og at selvfølelsen vår får hard medfart.

Professor Jean M. Twenge bemerker at «iGen» (de som er født mellom 1995 og 2012) drikker min­dre, slåss mindre og oftere er hjemme – og har det betydelig verre enn eldre generasjoner. Kur­vene for depresjoner og selvmordsforsøk peker rett opp etter 2011 – det var da smarttelefonen ble norm blant amerikanske ungdommer.

Også i Skandinavia har den psykiske uhelsen blant unge steget siden 2010. Og det var akkurat i år 2012 at det generelle lykkenivået begynte å falle blant personer under 30 år.

Alle mennesker deler selvfølgelig ikke erfarin­gen av sosial isolasjon og fremmedgjøring – det har alltid eksistert mennesker som har stortrivdes i moderniteten. Men det finnes også mange tegn på at dette er et utbredt problem i Vesten, ja at det til og med begynner å bli en global utfordring.

STOCKHOLM 20180908
Sverigedemokraternas partiledare Jimmie Åkesson avslutar sin valspurt på Riddarholmskajen i Stockholm på lördagskvällen.
Foto: Maja Suslin / TT / Kod 10300

Ved veis ende

Konsekvensene er både eksistensielle og politis­ke: En følelse av å være sårbar eller fremmedgjort på det personlige planet. Men når den såkalte «sosiale kapitalen» forvitrer, fører det til at mennesker også føler seg maktesløse og utlevert til politikeres innfall.

Populismen er på mange må­ter en reaksjon på dette. Et eksempel er at Sverigedemokratene har stått sterkt akkurat i de gruppene der sivil­ samfunnsengasjementet er svakt: blant unge menn, på landsbygda og blant lavt utdannede.

Hvor går så vei­ en videre? Svaret er at vi må bygge opp mellomnivået i samfunnet, det vi ofte kaller sivilsamfunnet: familier, foreninger, nabolagsaktiviteter og me­nigheter. Den skandinaviske statsindividualismen har kommet til veis ende, og grunnen er at den bygger på et feil­aktig menneskesyn.

Vi er ikke dypest sett autonome individer. Vi får fysis­ke plager av ufrivillig ensomhet og dør uten berøring. Vi søker vår flokk, re­lasjoner som omslutter og innkapsler oss. Vi er fellesskapsvesen – ikke isoler­te individer, men personer. Og vi blir til i fellesskap, i møte med hverandre.

Mer fra: Religion