Religion

Ny kristendomshistorie legger større vekt på folkereligion, mindre på prester

NORSK TRO: Historieverk om kristendom har ofte vært skrevet av teologer og lagt stor vekt på presteskapet og kirkelige strukturer, mener professor Helje Kringlebotn Sødal. Hun ville gjøre det annerledes.

I boken Norsk kristendomshistorie 1800-2020 tar Helje Kringlebotn Sødal for seg kristentroen her til lands de siste 200 årene. Boken har undertittel: Fra selvsagt tro til mangfold.

– Kristendomshistorien har vært dominert av at teologer har skrevet oversiktsverk der en har vært interessert i kirkelige spørsmål og strukturer, presteskapet, kirkelov og kirkerett. Det er viktig, men samtidig er jo kristendom også levd liv og vanlige folk, sier Sødal til Kristelig Pressekontor.

Hun er professor ved Universitetet i Agder (UiA).

Ble en folkereligion

Sødal forteller at den norske kristendommen med Hans Nielsen Hauge på starten av 1800-tallet endret seg til å bli en folkereligion, med mer mangfold.

– Jeg har ønsket å skrive en historie som er mer nedenfra enn ovenfra. Det betyr ikke at prestene er ute, men jeg ønsket en bedre balanse mellom det geistlige og det som er vanlige folks måte å forstå og leve ut sin kristne tro på, sier forskeren som selv er filolog og ikke teolog.

Sødal har særlig sett på de positive kulturimpulsene kristendommen har bidratt med i perioden.

– Kristendommen har spilt en viktig kulturell rolle så vel som en samfunnsmessig og kristen rolle for folk i denne perioden. Jeg legger vekt på at kristendommen er en viktig kulturimpuls som har bidratt med mye positivt i vårt land.

KRISTENDOMSHISTORIE: Helje Kringlebotn Sødal er professor ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder. Hun har valgt et folkereligiøst perspektiv i sin bok om kristendommens historie i Norge de siste 200 år.

Kvinner, barn og ungdom

UiA-professoren har i tidligere historieverk om kristendom i Norge savnet fremstillingen av barn, ungdom og kvinner.

– Jeg har prøvd å gi dem en større plass i historien, ikke minst gjennom bildestoff og bildetekster, sier hun.

Sødal bryter også med tradisjonen blant kristendomshistorikerne på et annet punkt. Hun skriver nemlig mye om den nære fortiden, noe andre historikere ofte unngår.

– Der er av gode grunner vanlig å skrive lite om de siste femti årene. Det er fordi vi ikke alltid kan vite hva som vil være viktig på lang sikt. Men jeg tenker at det er et akutt behov for kunnskap om de siste femti årene. Det har vært så mange store endringer og forandringene skjer mye raskere enn før, sier Sødal.

Forskeren, som tidligere har skrevet mye om kristendommens rolle i skolen og barnehagen, peker særlig på endringene som har skjedd her, både med den nye skoleloven i 1969 og nytt formål for skolen i 2008, noe hun mener ofte er blitt litt oversett i store oversiktsverk.

– Det at skolen ikke lenger er en kristen trosopplærer, er et radikalt brudd i den norske kristendomshistorien.

I Norge har frikirkene økt oppslutningen.

Integrert frikirkelighet

En annen av de store endringene Sødal peker på er det kristne mangfoldet som har oppstått etter at Den norske kirke mistet mer og mer monopol.

– Jeg har ønsket å innlemme frikirkeligheten mer naturlig i historien, og ikke som noe ekstra som bare klistres utenpå. Spørsmål om religionsfrihet og mangfold blir her en integrert del av fremstillingen.

Sødal har valgt noen overordnede perspektiver for å gjøre denne integreringen lettere. Vekkelse og misjon er to tema som går gjennom hele boka.

– De fenomenene finner vi jo ofte i lekfolksbevegelsene. Selv om prester også kunne stå i spissen har lekfolk oftest hatt en sterk posisjon i misjons- og vekkelseslivet.

Hun peker også på frikirkenes medlemsoppslutning som har hoppet fra 2 til over 7 prosent av befolkningen i en periode der Den norske kirke har tapt 1-2 prosent årlig.

– Det er ganske sterkt, sier Sødal.

Oslo 20210116. 
Finværet kom til Oslo lørdag formiddag. Flere har tatt turen til Holmenkollen for å gå på ski.
Foto: Torstein Bøe / NTB

Mangfold og vitalisering

Et større mangfold, både når det gjelder ulike religioner og innad i kristenheten, er en utvikling Sødal peker på.

– Innvandringen har ført til et religiøst mangfold, men også til en større vitalisering av deler av frikirkeligheten som de ortodokse, katolske og baptistiske tradisjonene i landet vårt.

Forskeren ser også tydelige tendenser på økt økumenikk.

– Du har økumenikken på kirkeplanet der det viktigste nok er at katolikker, protestanter og lutheranere langt på vei har blitt enige om hva som gjør et menneske rettferdig, sier hun.

Men Sødal ser også en annen type økumenikk gjøre seg gjeldende.

– Vi ser en mer praktisk økumenikk i hverdagen, på det lokale planet, som fører til en slags menighetsflyt. Spesielt unge vandrer ubesværet fra den ene menigheten til den andre. Det er ikke en formell økumenikk, men en tendens som handler om at troslære for mange spiller en mindre rolle enn at man finner et fellesskap der relasjonene er gode og formspråket appellerer.

– Ingen undergangshistorie

Sødal tror det er vanskelig å spå hva som vil skje med kristendommen i Norge de neste 50 årene, men hun er klar på at selv om vi ser mye sekularisering, så er det ingen undergangshistorie hun har skrevet.

– Historien har ofte vist at utviklingen tar en annen retning enn det man trodde, sier Sødal.

Hun viser til at mange indikatorer utenfor vår kulturkrets peker oppover for kristendommen.

– Kristendommen har endret tyngdepunkt. Norge har vært en viktig aktør i å skape en ny religiøs verdensgeografi. Vi har jo vært verdens største misjonsland sett i forhold til innbyggertallet. Min bok er en mangfoldshistorie som også tar sikte på å vise kristendommen som en ressurs, både kulturelt, samfunnsmessig og individuelt.

Les mer om mer disse temaene:

Kristelig Pressekontor

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion