– Klimaendringer representerer nye utfordringer for sjelesorgen

– Klimaendringer og naturtap fører til frykt, sinne, følelse av maktesløshet, tap av tilhørighet, komplisert sorg og håpløshet. I den grad dette bildet er representativt, befinner vi oss i en ny og svært krevende situasjon. At dette også representerer betydelige utfordringer for diakoni og sjelesorg er åpenbart, sier Leif Gunnar Engedal.

Han er professor emeritus i sjelesorg og religionspsykologi. I Tidskrift for Sjelesorg sin nylig utgitte førtiende utgave har han skrevet om hvordan økosorgen gjør seg gjeldende i sjelesorgen under tittelen «Jordens sang og sjelens klage».

Trer inn i sjelesorgen

I september i år ba økoteologen Marion Gau Den norske kirke starte økosorg-grupper. Også diakon Ingun Yri Øystese har stilt spørsmål om tiden er inne for klimasorggrupper, og har uttalt at kirkens diakoni er kalt til å møte nye behov.

Nå står sjelesorgen for tur. Her ønsker Engedal å ta økosorgen på alvor.

– Økosorgen er knyttet til opplevd tap av fugle- og dyreliv, og av ødelagte landskaper. Det man er fortrolig med og oppvokst med, er ikke til stede lenger. Slik blir økosorgen spesiell, fordi vår kultur kanskje ikke anser tapt natur som et gyldig objekt i å skape sorg.

Engedal mener dagens sorg oftere assosieres med tapet av et kjært medmenneske, men at naturen også må innlemmes som en forståelse av sorg.

– Naturen er ikke et verdig objekt til slike reaksjoner fordi vi har et fjernt og abstrahert forhold til det.

[ Første jul som frivillig: – Jeg tror juletida får det som allerede er vondt til å bli enda litt vondere ]

En kollektiv bagatellisering

– Avvisningen av økosorgen henger sammen med en kollektiv bagatellisering eIler benektelse av økokrisens radikale alvor, sier Engedal.

Det er blitt en akademisk abstrakt erkjennelse, opplever han. For å akseptere sorgen over tapt natur må vi på et dypere erkjennelsesnivå hvor vi går inn i erfaringen av hvor avhengig vi er av den, forklarer Engedal.

– Vi må våkne opp for en ny innsikt. Vi er radikalt avhengig av en levende natur og kanskje en ny opplevelse av at vi er bundet sammen med alt som lever. Vi kan ikke leve uten en levende natur.

Fra «enerom» til «fellesrom»

I sjelesorgen blir derfor kirken sin oppgave å etablere sammenhenger hvor det er rom for å dele opplevelser. Den tradisjonelle forståelsen av sjelesorg foregår i et fortrolig rom, mener han. Det er på tide å utvide dette.

Det første skrittet skjer fra «enerommet» til «grupperommet», der erfaringer kan deles og bearbeides som i andre sorggrupper. For så videre til «fellesrommet», rommet for gudstjenesten, så videre til «allrommet», hvor den samfunnsmessige debatten og interessekonfliktene er synlige.

– Det er en utfordring for sjelesorgen å åpne det avgrensede rommet til andre rom. Til dels å lytte, hente innsikt – ikke fra psykologien – men åpne seg for økovitenskapen og økofilosofien. Det er det lite tradisjon for.

Vil utruste sjelesorgen

Å ta økosorgen på alvor i sjelesorgen er ikke en praksis som er spesielt radikal, nevner han. De store og eksistensielle spørsmålene som samtiden framviser har alltid vært et anliggende for kirken og sjelesorgen. Likevel ser han sorgen såpass påtrengende og utfordrende at nyere refleksjoner er nødvendig.

– Vi snakker mer om økoteologi, men reflekterer i liten grad over dette i sjelesorgen. Det handler om vår Gud og om hva det betyr å tjene forholdet til den treenige Gud. Vi trenger å utvide repertoaret ved å hente kunnskap fra økovitenskapen - enten om det er klimaforskere eller filosofer, sier Engedal.

[ Da Tutu talte til norske TV-tittere om martyrdagen - dagen han selv døde på ]

Håpet i fellesskapet

Det finnes en trøst i fellesskapet, fremholder Engedal.

– Det er aldri målet å fjerne smerte eller det vanskelige. Kirken må tilby et øre som lytter, og finne en forståelse for et liv som deler smerte og fortvilelse. Sjelesorgen går sammen med de som bærer på smerten og sorgen, og hjelper personen med å finne tak i egen styrke.

Engedal mener den kristne sjelesorgen – til forskjell fra andre ikke-religiøse terapiformer – har klare ressurser som maner til håp gjennom et fellesskap.

– Den har en bibel som gir språk for smerte og fortvilelse, og som gir håp. Bønn og forbønn peker mot et fellesskap i gudstjeneste, hvor vi tilber en Gud som aldri slipper taket i den verden som han elsker. Kirken gestalter felleskapet som skal bære håpet om at det er mulig å snu.

[ Ber Den norske kirke starte økosorg-grupper ]