Peter Halldorf: Kristus er den inkarnerte medfølelse

Klokken er 05:00, en torsdag i desember. Ute er det bekmørkt, men i Nya Slottet i Bjärka-Säby er det tent stearinlys og røkelse i et lite loftskapell. En høyreist skikkelse med langt, hvitt skjegg og sort kappe står foran et ikon og ber:

«Herre Jesus Kristus, Guds son, förbarma dig över mig».

Bønnen er hentet fra blinde Bartimeus sitt rop til Jesus i evangeliene, og har gjennom historien blitt kjent som Jesusbønnen. Peter Halldorf gjentar ordene i en rolig takt, mens Vårt Lands journalist lister seg inn og setter seg på en benk.

Fra 1990-tallet har slottet i Bjärka-Säby vært tilholdssted for et klosterliknende, økumenisk fellesskap ledet av Halldorf, fram til han for noen år siden overlot ansvaret til et yngre lederskap. Kristne fra ulike kirkesamfunn over hele Norden har valfartet til den lille grenda Bjärka-Säby for å delta i de daglige bønnene og finne næring for troen sin.

Nå er Halldorf her alene og ber den daglige morgenbønnen sin. Først seks faste salmer fra Salmenes bok, deretter en halvtimes stillhet. Så kler han seg i hvite, liturgiske klær og holder nattverdsmesse ved et gulvalter midt i rommet.

Når lysene er blåst ut, snur han seg mot journalisten, smiler bredt og sier hjertelig:

– La oss gå ned og prate, jeg har med kaffe.

[ Røde Kors prøver fortsatt å spore opp foreldre fra krigen ]

Kristus som kommer

Han har lite program for tiden. I kirkeårets kalender er advent en fastetid. Halldorf markerer det blant annet ved å kutte ned på reisevirksomhet og prioritere tid til å lese, skrive og reflektere.

– For meg er advent en favorittperiode i kirkeåret. Det er forberedelsen på inkarnasjonens høytid, juvelen i vår kristne tro, sier han, etter å ha fyrt opp peisen i en av slottets mange stuer.

I høst ble Halldorfs bok Vandring mot lyset gitt ut på norsk. Det er en bok med daglige refleksjoner over kirkeårets bibeltekster for advent og julehøytiden.

Advent er en tid for å vente og forberede seg på Kristus som kommer. Halldorf påpeker at Kristus ikke bare kom for 2.000 år siden, han skal også komme igjen ved tidens slutt. Og allerede nå kommer Kristus til oss, i hvert eneste øyeblikk.

– Adventstidens bønn er «kom». Her flettes tre linjer sammen til én: Det som har kommet og det som skal være møtes i nuet.

Kulturen rundt ham har for lengst hastet videre fra forståelsen av advent som en fastetid, og en tid for å vente.

– Advent har blitt en tid med mye julebord, hvor man tar ut julen på forhånd. Men advent hjelper oss å forstå hva det kan bety å vente, at meningen ligger i selve ventingen, sier han.

[ Halldorf utnevnt som æresdoktor i Lund ]

En lettelse

På begynnelsen av 90-tallet besøkte Halldorf et kloster i Egypt for første gang. Selv hadde han vokst opp i Pinsebevegelsen, og hadde lenge vært pastor i pinsemenigheten i Linköping.

– Munken som møtte meg i klosteret spurte: «Hvor lang tid tok deg deg å komme hit? Én dag?» Jeg svarte «ja», og munken sa tilbake: «Tenk på at 20 år hos oss er en begynnelse».

Først lurte han på hva de drev med. Men da det sank inn, ble det en lettelse å tenke at livet som kristen og som menneske er langt.

– En del av den krisen jeg opplevde som ung pinsepastor på 80-tallet hang sammen med forståelsen av tid. Ting skulle skje nå, umiddelbart, med en gang. Vekkelse nå! Det kan finnes mye godt i iver, men etterpå ble det tydelig for meg hvor bundet jeg var av resultater.

Halldorf kjente seg hjemme i den ortodokse tradisjonen, og har senere skrevet en rekke bøker som har introdusert protestantiske kristne for spiritualiteten fra østkirken og klosterbevegelsen. Men han har hele tiden blitt stående som medlem i en pinsemenighet.

– Ved å bli værende har jeg fått mulighet til å bygge broer og arbeide for enhet.

---

Peter Halldorf

• Teolog, forfatter og retreatleder
• 63 år
• Har startet og ledet den Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby, som har medlemmer over hele Norden
• Forfatter av en rekke bøker, blant annet Jomfrumark (1993), Drikk dypt av Ånden (2003), Hellig år: en vandring gjennom kirkeåret (2011), Derfor sørger jorden (2019) og Vandring mot lyset (2021).

---

Den store ankomsten

Denne adventstiden leser Halldorf boken Looking East in Winter av teolog Rowan Williams. Han starter dagene sine med morgenbønn, før han reiser hjem til huset sitt like i nærheten og spiser frokost med kona si. Deretter leser han og deler refleksjoner på en fasteblogg.

– Du snakket om å lære seg å vente, hva venter du på denne adventstiden?

– Det jeg venter på er den store ankomsten. Med det mener jeg dette uforklarlige og uutgrunnelige, at Gud kommer og blir menneske i denne verden.

Han snakker i presens, om at Gud blir menneske. Liturgiens viktigste ord er «i dag», forteller Halldorf.

– På julenatten sier vi ikke «for 2.000 år siden fødtes Jesus». Det er korrekt historisk, men i liturgien snakker vi ikke sånn. Vi sier «i natt fødtes Jesus i Betlehem.

Mens mange gjør seg ferdig med juleevangeliet i romjulen, dveler kirkens liturgi ved Jesu fødsel fra juledag og fram til helligtrekongersdag på trettende dag jul.

– Når man har vært med på noe overveldende, trenger man tid for reflektere. Og i julen er vi med på det mest overveldende av alt, at Gud blir menneske.

Vet hva det betyr å være skapt

Det blir mer og mer dyrebart for Halldorf. Inkarnasjonen, at Gud blir menneske i Jesus Kristus. Det forandrer alt, hele vårt syn på verden og på skapelsen, sier han.

– Det er ikke minst aktuelt når man snakker om klimakrisen.

I protestantiske, pietistiske miljøer, forteller Halldorf, har man ofte snakket om at jorden skal ødelegges ved tidens ende. Det å bry seg om klima og miljø, har blitt sett på som mindre viktig.

[ I år måtte hun feire jul uten sin elskede ]

– I julen feirer vi at Gud at selv vet hva det betyr å være skapt. Når man forstår det, blir enhver forestilling om at Gud en dag skal ødelegge jorden helt fremmed.

At Gud vet hva det betyr å være skapt, er særlig aktuelt for en verden som sliter med sterk polarisering, sier Halldorf.

Han forteller at man i enkelte åndelige tradisjoner har sagt at det bare finnes én dyd: Å ikke forakte. Og det finnes bare én synd: Forakt.

– Det tror jeg er akutt viktig, mer enn noen sinne. Å ha genuin medfølelse med mine medmennesker, også de som ikke tenker og tror som jeg gjør.

– Kan man ha motivasjon for medfølelse uten inkarnasjonen?

– Ja, det tror jeg. Det har å gjøre med medmenneskelighet, som ligger i mennesket fordi vi er et Guds avbilde. Men i Kristus møter vi en Gud som har uendelig medfølelse med verden. Han er den inkarnerte medfølelse.

---

Fire jule-raske

• Julesang: Agni Parthene av den greske 1800-tallsbiskopen St. Nectarios.
• Julemat: Vegetarisk frittata med Tynt Meadow (klosterøl fra England)
• Julegave: Skjeggolje
• Julefilm/bok: Kanonene på Navarone (1961), som jeg ser ser hvert år i romjulen. Og Looking East in Winter (2021) av Rowan Williams, årets bok som jeg leser nå.

---

Man snakker ofte om verdens problemer og katastrofer ut fra et etisk perspektiv, for å si noe om hvordan vi bør handle, påpeker Halldorf. Men for å løse verdens kriser trenger man ikke først og fremst en bedre etikk, men det Halldorf kaller et nytt «ethos».

– Det har å gjøre med den indre holdningen vår, hjertet og blikket vårt. Å ha et kjærlighetens ethos er noe annet enn å drives av en etisk overbevisning. Det gjør at vi kan se hverandre og alt det skapte med et kontemplativt blikk, som ikke forakter.

Leter etter ny base

Fra en av de mange stuene og salene i Nya Slottet åpner Peter Halldorf en dør ut mot den store parken bak slottet, som er dekket med frost.

Etter at det klosterliknende fellesskapet vokste fram her på begynnelsen av 90-tallet, opprettet Halldorf i 2008 Den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka-Säby som en egen forening. De har medlemmer over hele Skandinavia, og har hatt tilhold på slottet i samarbeid med Pinsekirken Linköping, som eier stedet.

Året som ligger bak har vært krevende. I februar ga menigheten beskjed om at de ville overta ansvaret for gudstjenestelivet på slottet. Den Ekumeniska Kommuniteten er fremdeles velkommen til å holde retreater og konferanser her, men leter nå etter en ny base for virksomheten sin.

De er i en mellomtilstand, mens de venter på en permanent løsning.

– Blir julen annerledes, nå som slottet ikke lenger er kommunitetens hovedbase?

– Ikke i store trekk. Slottet er ikke det eneste stedet hvor vi har feiret gudstjenester, det fins også et lite kapell på andre siden av sjøen som vi bruker. Og det er uansett ikke mange gjester her i julen.

Halldorf tror det er bra at spenningene mellom menigheten og kommuniteten har kommet til overflaten. Å avklare forholdet mellom dem vil gjøre det lettere å samarbeide på sikt, mener han.

– Er det et kapittel som er i ferd med å være over for deg her på Nya Slottet?

– Ikke over, men det er en veksling mellom faser. På sikt tror jeg likevel det er bra. Her har kommuniteten fått vokse fram, og det vil jeg alltid være takknemlig overfor menigheten for.